Konserter

Frisk jazz på en litt trist dag (for en nordmann)

MANDAGSKLUBBEN, 5e, KØBENHAVN, 11. SEPTEMBER 2017: Så ser det ut til at det går den veien du sparker høna hjemme i Norge, etter kveldens stortingsvalg. Men i stedet for å følge valget på fjernsynet, valgte salt-peanuts* Københavnkontor å la valg være valg, og i stedet bevege seg ned i Kødbyen, 5e og Mandagsklubben, for å høre lødig frijazz i stedet for kjedelige politikere og kommentatorer.

Mandagsklubben inviterer hver uke til «gilde» i den rå og hyggelige klubben 5e. Med trommeslageren og idealisten Kresten Osgood bak spakene, får vi alltid spennende musikk disse kveldene, og denne mandagen var intet unntak.

Det startet med en kvartett bestående av pianisten og poeten Eliot Cardinaux, tenorsaksofonisten Andrius Dereviacenko, bassisten Asger Thomsen og trommeslageren Ole Mofjell. Vi fikk et løst og fint sett, hvor man spesielt merket seg det fine saksofonspillet til Dereviacenko, samtidig som jeg må innrømme at jeg ikke fikk så mye ut av Cardinaux poesi, som stort sett dreide seg om å rope ett eller annet inn i mikrofonen. Og når vokalmikrofonen var den samme som skulle micke opp pianoet, fikk vi heller ikke med oss så mye av pianospillet, annet enn at Cardinaux åpenbart har hørt mye på de tidlige platene til Paul Bley. Trommespillet til sørlendingen Mofjell og danske Thomsen var det derimot ingenting å utsette på!

Hver måned velger Mandagsklubben ut sin egen Artist in Residence, og september er overlatt til pianisten Søren Kjærgaard (bildet). Prosjektet innebærer at han får velge fritt i samarbeidspartnere og prosjekter, hver mandag i en måned, og rsultatet av Kjærgaards andre kveld fikk vi nå.

Vi fikk først en film, hvor Kjærgaard hadde tatt opp korte sekvenser av seg selv ved pianoet. Disse sekvensene satte han inn i en ny improvisasjon ved hjelp av en slags «lydmaskin/redigeringsmaskin». Dette ga oss en helt nytt bilde av pianospillet, og Kjærgaard fikk leke seg med sin egen musikk og sine egne opptak og på den måten skape helt ny musikk. En slags remix, kanskje? Og en spennende og interessant sekvens.

Deretter fikk Kjærgaard selskap med bassisten Jonatan Uranes, saksofonisten Torben Snekkestad og trommeslageren Ole Mofjell i et svært fritt og energisk sett, hvor særlig Snekkestads kommunikasjon med Kjærgaard var fascinerende. Det er lenge siden jeg har hørt de to såpass energiske som de var i dette settet. Og samensetningen med Kjærgaards vitale pianospill, Snekkestads tenorsaksofon og trompet med saksofonmunnstykke, Uranes noise-bass og Mofjells energiske trommespill, ble en spennende affære. Kjærgaard kunne kommet unna med en kvartett med en relativt ordinær bassist i bandet, men hadde valgt en musiker som spiller noise, noe som gjorde denne sekvensen adskillig mer spennende.

Tredje sett var med altsaksofonisten Aram Shelton, bassisten Tomo Jacobson og trommeslageren Anders Vestergaard. Her oppholdt vi oss mesteparten av tiden utenfor, men fikk med oss drivende triospill, hvor spesielt Shelton gjorde en god figur. Jacobson, som formkort tid siden var primus motor bak den relativt nye Freedom Music Festival, er en interessant og pågående bassist, og Vestergaard spiller drivende og tøft trommer.

Så avsluttet vi denne kvelden med det som vi hadde håpet skulle bli kveldens høydepunkt. Pianisten Eliot Cardinaux igjen, sammen med trommeslageren Kresten Osgood og den amerikanske bassisten Max Johnson. Og det var først og fremt Johnson vi hadde kommet for å høre. Etter hans nylig utkomne plate, «In the West» hvor han lager sin helt spesielle versjon av den amerikanske folkemusikken, sammen med steelgitaristen Susan Alcorn, pianisten Kris Davis og trommeslageren Mike Pride (anmeldt her) hadde vi store forhåpninger til denne trioen. Johnson reiser rundt i USA ca. 100 dager i året og spiller bluegrass-musikk, mens han resten av året er opptatt av å spille med frittgående musikere som blant andre Anthony Braxton, John Zorn, Muhal Richard Abrams og William Parker, for å nevne noen få, satt vi med et inntrykk av at dette var en musiker som ville passe salt-peanuts* utsendte perfekt.

Og det var ingenting å utsette på Johnsons innsats. Han er en glimrende bassist, som trives i et såpass løst landskap som tilfellet var denne kvelden. Eliot Cardinaux sitt Paul Bley-aktige spill passet godt inn, og Kresten Osgood kan du nesten sette inn i hvilken som helst sammenheng, og han fungerer.

Men dette settet synes jeg ble i overkant løst. Både Cardinaux’ og Osgoods spill ble rett og slett for «løssluppent» til at det fungerte særlig godt. Johnson så også ut til å føle seg litt utilpass i det altfor «useriøse» spillet fra de to Københavnboerne. Jeg kan godt like at man slipper musikken og improvisasjonslysten løs en slik kveld, men når musikken glir over i å nærme seg det useriøse, så faller jeg av. Særlig når man prøver å være morsomme, men hvor det morsomme faller til jorden, blir jeg litt oppgitt. Så i stedet for at dette ble kveldens høydepunkt, ble det heller kveldens nedtur, dessverre.

Søren Kjærgaard fortsetter sin gjerning som Artist in Residence neste mandag, og Osgood kommer garantert opp med andre spennende bandsammensetninger, så får vi se om det kommer ny rapport på salt-peanuts.eu fra 5e om en ukes tid.

Så får man innstille seg på å tilbringe nye fire år i Danmark (som de senere årene heller ikke har vært noe politisk drømmeland), etter at Høyre og Fremskrittspartiet fikk fire nye år på Stortinget, en løsning så godt som alle som er interessert i kultur hadde håpet de skulle slippe. Men man får de politikerne man velger, det er selve ideen bak parlamentarismen og demokratiet, så det får man bare leve med en stund til. Dessverre!

Tekst og foto: Jan Granlie