FØRDEFESTIVALEN, DAG 2, TORSDAG 2. JULI 2026: Formiddagen ga plass til en rekke seminarer rundt teamaet fred, og kunstens vilkår og muligheter i en tid preget av konflikter, svinnende ytringsfrihet og kriger. salt peanuts* konsentrerer seg om to konserter fra dagen, Áhpporas, og åpningskonserten om kvelden.

Áhpparas – friskt angrep på den akustiske folkemusikken
Om man ikke hadde hørt Viktor Govasli Wilhelmsens (hovedbildet) joike, ville man ikke umiddelbart forbundet det tunge, elektrisk dominerte lydbildet i Áhpparas, med joik. Men joik er faktisk utgangspunktet – nærmere bestemt rytmikken heller enn melodiene, selv om vi også fikk høre Viktor Wilhelmens kraftfulle vokal.

Men joiken var mer utgangspunkt enn essensen i bandet, der Wilhelmsens hylende gitar fikk fritt spillerom i hemningsløse og oppfinnsomme soli, i stadig nye retninger og fulle av klanglige vrier, godt understøttet av Mattis Kleppens insisterende elbass og Marius Trøan Hansens beintøffe trommer. Jeg tror ikke det er mulig å komme stort lenger vekk fra begrepet «akustisk folkemusikk» som festivalen bruker til å beskrive programmet. La dette være en kompliment både til bandet og til festivalen!

Trio med elgitar, elbass og trommer i full utblåsning kan lett bli kjedelig i lengden, når det første adrenalinkicket av trøkket i lyden har gitt seg. Men her er det stadig skiftende groover, hvorav de fleste tilstrekkelig interessante til at jeg trengte tid på å dechiffrere de.

Oversettelsen fra vokal joik til groover er temaet for masteroppgaven til Wilhelmsen. Når vi legger til at Kleppen har en ph.d. med tema på å spille feleslåtter på elbass, tenker vi at dette ser bra ut for akademia i Norge!

Åpningskonserten
Som vanlig gir åpningskonserten i Førdehuset et representativt (i den grad det er mulig med så få innslag) tverrsnitt av festivalprogrammet, etter den offisielle åpningen av festivalen; i år ved utviklingsminister Åsmund Aukrust – et valg i tråd med festivalens tema «Fred». I åpningstalen sa han blant annet at fred ikke skapes fra en festivalscene, men la vekt på musikk som middel til å skape tillit, som en forutsetning for fred.

Mona B. Riise overtok, og ledet oss gjennom programmet med entusiasme, slik bare hun kan.

Med syv innslag i løpet av en enkelt konsert – som riktignok varer bortimot to timer inkludert åpningstaler – er det selvsagt ikke tid for artistene til å spille seg varme og få opp et normalt turtall slik de kan når de har hele konserten for seg selv. Den som så ut til å lide mest under dette var førstemenn ut, britiske Sam Lee (vokal), James Keay (piano) og Joseph O’Keefe, (fele).

Sam er kjent både som sanger og naturaktivist, og gjør et poeng både av å trekke tradisjonsmateriale ut av arkivene, og å trekke naturen inn i sangene (eller omvendt). Festivalen har derfor også programmert med han på tur til Lisjehesten, som salt peanuts* utsendte dessverre ikke fikk med seg.

Neste ut var Caamaño & Ameixeiras (fra Galicia i Spania) med Sabela Caamaño, ikke torader som det står i programmet, men kromatisk trekkspill, Antía Ameixeiras på fele og vokal. En upretensiøs duo med fint materiale og enkle, men effektive arrangementer. I programteksten snakkes det om deres «moderniserte og personlege versjon av folkemusikk» – men det er altså ikke snakk om noen sjangerblanding eller klare musikalske elementer fra andre sjangre, men om fint avstemte og troverdige personlige tolkninger, uten de store dynamiske utsvingene.

Det fikk vi mer av i neste innslag med Amira Medunjanin fra Bosnia-Herzegovina. Amira Medunjanin (vokal), Leopold Stašić (fele) Antonio Vrbički (trekkspill), Jesper Nordberg (kontrabass).

Her gjorde Mona B. Riise et poeng av at Amira hadde tatt spranget fra en 20-årig karriére som regnskapsfører til vokalist. Uten å kjenne hennes kvaliteter som regnskapsfører, virker det som et fint valg – i hvert fall for oss. Tradisjonen hun står i – sevdah – fra Bosnia tolker hun på sin egen måte med en utrolig varm og uttrykksfull stemme, og med en medrivende tilstedeværelse på scenen. Bandet hun hadde med seg var også av øverste klasse, trekkspill og fele som finner plass til virtuose kommentarer mellom Amiras fraser, understøttet av en bass som er noe det morsomste jeg har hørt i slike sammenhenger.

Så be det et girskifte med La Perla  fra Colombia. Karen Forero (vokal og perkusjon), Giovanna Mogollón (vokal og perkusjon), Diana Sanmiguel (vokal), når perkusjonen kom på scenen. Dette er en trio der alle både var vokalister og perkusjonister. Høyt tempo, høyt volum, intrikate rytmer, fikse arrangementer med brå og presise skift. Spilleglede og entusiastisk utstråling gjorde dette til høydepunktet for meg under denne konserten!

Så mer hjemlige toner med Høgemo & Viken. Håkon Høgemo (hardingfele), Erlend Viken (hardingfele) og Vilde Westeng (dans). Først med slåtter etter Sjur Eldegard, først felene i samspill alene på scenen, så med Vilde i fri halling-utfoldelse til stor jubel. Med utøvere i toppklasse. Hadde dette vært på 1960- eller 1970-tallet ville det blitt oppfattet som provoserende med kvinnelig solo-hallingdans. At vi ikke lenger oppfatter det slik, får Vilde og andre som har gjort en enorm innsats i en årrekke ta som en kompliment!

Skottland er neste ut med Kinnaris Q med Jenn Butterworth (gitar, oktavfele og tramping), Laura-Beth Salter (mandolin og tenorgitar), Aileen Reid (femstrengs fele), Fiona MacAskill, (fele). Dette ble annonsert som skotsk folkemusikk helt uten kilt og sekkepipe. De hadde heldigvis mer å by på enn akkurat det! I programmet beskrives gruppa med et «klangbilde som veksler mellom inderlig enkelhet og intens energi», men på åpningskonserten ble det lite plass til inderlig enkelhet; gruppa prioriterte det hardtsvingende og energiske i den korte tida de hadde til rådighet. Og de fikk vist lite av musisering i løpet av den tilmålte tida.

Til slutt fikk vi iranske Rastak. Siroos Sepehri (tar og vokal), Farzad Moradi (vokal, setar, baqlama, qupoz og dohol) Behzad Moradi (vokal og perkusjon), Akbar Esmailipour (oud bass og vokal) Majid Poosti (perkusjon og vokal), Sahar Rashidi (qanun og vokal), Maedeh Doosti (kamnache) som fikk egen omtale i meldingen for onsdag.

Tekst: Tellef Kvifte
Foto: Liewe Bossauw

(Reise og hotell for salt peanuts* er betalt av festivalen)

Fra åpningskonserten med Amira Medunjanin fra Bosnia-Herzegovina og Jesper Nordberg