Konserter

(c) Johan Hauknes 2018

From Åmot with love

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 16. NOVEMBER 2018: I august i år slapp komponisten, pianisten, orkesterlederen og mesterarrangøren Erlend Skomsvoll plata «Leken/Playful» på platelabelen Jazzland – og salt peanuts*anmeldelse av plata kan du selvfølgelig lese her.

Det ble dermed en slags plateslipp-konsert på Victoria denne fredagen, når Erlend Skomsvoll inviterte til en liten intimfest i lokalet til den nasjonale jazzscena. På plata spiller han helt «bart», aleine ved klaveret, men til konserten hadde han tatt med seg bassisten Fredrik Luhr Dietrichson, kjent fra trioen Moskus, og fra en rekke andre «unge band» i dagens norske landskap for improvisert musikk, samt vokalisten – og for anledningen mandolisten – Siri Malmedal Hauge. Sistnevnte er – foreløpig – noe mindre kjent enn de to andre, men det varer nok ikke lenge.

I sommer fikk hun Moldejazz’ talentpris, og skal dermed – som vanlig for talentprisvinnerne – åpne festivalprogrammet i klubben Storyville i 2019. I sommer spilte vokalisten – fra Sula, selvfølgelig – barneprogrammet Lillebror  på Moldejazz, og flere andre steder, sammen med pianisten og komponisten Alf Hulbækmo. Hulbækmo vant forøvrig den store jazzprisen i Molde i år. Det må vel være første gang noensinne at prisene går til to artister som samtidig opptrer sammen på festivalen!

Til vanlig hører vi gjerne Skomsvoll utfolde seg i de store, arrangerte kontekstene, eller i intimt samspill i kvartetten Come Shine. Sist vi «hørte» ham var da Chick Corea spilte med Trondheim jazzorkester tidligere i år. Men da i rollen som arrangør og orkesterleder.

Selv har jeg alltid hatt en svakhet for Skomsvolls musikk, og for hans stil som fabulerende pianist. Han har en unik tone i «hornet», som er kombinert med hva jeg vil beskrive som en Coreansk lekenhet. Så valget av tittel på den nye plata er en innertier.

Vi får to glitrende sett, det første med trioen, og det andre i hovedsak med Skomsvoll solo, men som avsluttes med trioen. Begge sett har et program som er hentet fra plata. Det er interessant å høre forskjellen mellom versjonen av låtene på platen og av konsertversjonene vi blir presentert for her. Særlig de av dem som nå presenteres med tekst og i trioformat.

De starter konserten med «Bukkenikkenei», en parafrase over bursdagslåta som framføres med fynd og klem på barnebursdager. Meget passende. For det er ikke bare en lekenhet i Skomsvolls komposisjoner. Det er også ofte en barnlighet og en gjenkjennelighet i hans musikk som appellerer til oss alle, barn som voksne.

Men samtidig leker han også med oss. Det ligger en musikkforståelse og en bruk av musikkhistorien som gjør at det du umiddelbart kjenner igjen som noe kjent og kjært, allikevel viser seg å være noe helt annet. Ofte skjuler han det mulige utgangspunktet slik at du ikke helt får taket på hvor du har det fra.

Han innleder konserten med å forklare at musikken vi skal høre har sitt opphav i mange slags inspirasjoner, de kan være musikalske, men de kan også være alt mulig annet. Ting og hendelser, opplevelser og drømmer.

Nevnte låts utgangspunkt er åpenbar – og mer åpenbar blir den med historien bak den. Han skrev denne – ja, hva skal vi kalle det? Et kontrafaktum er jo ei låt som er skrevet over akkordskjemaet til – ofte – en kjent jazzstandard. Men hva når den er skrevet over enten teksten, en modulert og transformert melodilinje, eller når bare det rytmiske mønsteret til utgangspunktet er igjen? «Hurra for deg» får en mollaktig framstilling i tretakt som skaper en humoristisk motsetning mellom den bejaende teksten og den vemodige musikken.

Men det gir en viss forståelse for låta «Bukkenikkenei» når han forteller at han skrev den i et bursdagsselskap der han kjedet seg, og der han derfor trakk seg tilbake fra «festen».

Når han så i tillegg knytter låtene opp til sin private historie som småbarnsfar, som med fortellingene «Åmot Brlues – Nå må jeg vel få fisk!», om utålmodig guttunge på fisketur med far. Skomsvoll har i fere år vært bosatt i Åmot, nesten ved foten av Vikersundbakken, i møtet mellom Drammenselva og Simoa. Derav stedsnavnet … Å-møtet, ikke sant?

Med utålmodige unger har Skomsvoll altså gått langsetter Simoa med fiskestang. Men om vi skal tolke det etter brlues-en fra Åmot swingte det også av fisketurene.

Kanskje aller best kommer denne balanseringen mellom det åpenbart kjente og det skjulte fram i hans egne salmer i G-moll, i D♭, og i D-moll. Du føler du kjenner dem igjen, nesten. Men samtidig har Skomsvoll lagt inn så mange referanser og så mange poenger som peker i så mange retninger, så du skønner du bare kan gi opp. Det beste er bare å lukke øya, glemme å jakte på hint og spor og bare nyte musikken. For dette er fullt og helt Skomsvolls musikk, men basert på en salmetradisjon vi er så kjent med. Men en liten advarsel, det er ikke de vanlige trekangene — i dur og moll med Colargol — du møter her. Du må nok anstrenge øret ditt litt mer! Men vakkerter det.

Før pause får vi tre låter som ikke er på plata, der Siril Malmedal Hauge og Fredrik Luhr Dietrichson virkelig får blomstre. Den første er ei låt, kalt «My Guitar», og ikke vet jeg om denne gitaren gråter. Men den som tydeligvis har brukt denne gitaren har nok felt noen tårer av frustrasjon over fars forventinger, «… daddy, you are sometimes so stupid!». Malmedal Hauges vokal er strålende utfyllende og fortellende overfor barnets opposisjon.

Den andre låta er bygget over Jan Erik Volds dikt «At fuglene ikke synger», fra 1988-samlingen Han som het Abel Ek. I Skomsvolls versjon, i duo med Malmedal Hauges framføring av Volds tekst på (normalisert) dialekt, blir det et vakkert, trøstende stykke kunst for de som er i sorg. «Når sorga kjem, he’ sorga /ikkje noko /språk»

Men høydepunktet – i hvert fall for meg – blir når dette glir over i en glitrende framføring av det jeg vil karakterisere som en koral over teksten fra sekvensen «Agnus Dei» – Guds lam – i en klassisk katolsk messe. Jeg vet ikke om Skomsvoll har skrevet dette som en del av en større requiem-messe, i så fall vil jeg svært gjerne høre hele messa. Uansett er dette i hvert fall første gang jeg har hørt latin framført på Victorias scene.

Her framføres den med teksten fra en rekviemsmesse, som avviker noe fra den ordinære teksten i en Ordinario-messe, «Agnus Dei, qui tollis peccata mundi/dona eis requiem». Kanskje skulle jeg ønske at Hauge og Skomsvoll hadde brukt en rådgiver for den latinske uttalen, men det er smådetaljer. For uansett er det en strålende stund de skaper. Med Dietrichson med en åpen tysk bue på bassen blir dette en sakral stund på et vakkert sted.

Siste bidrag før pausen som kommer i tillegg til plata er «Tango for to», men her i en non-tango versjon om virkelig svinger. Temposkifter som overhodet ikke passer til en tango blir allikevel en leiken framføring. Om jeg talte riktig på ett sted, en tango over en syvtakt, det blir ganske heftige greier.

Men før denne fikk vi Skomsvolls «Hvor enn, Hvor hen?», hans fortolkende versjon av Bill Evans finurlige modale stykke «Time Remembered». Skomsvoll forteller at denne versjonen vokser ut av at han spilte Bill Evans’ låt hver dag i to år, igjen og igjen, mens han var student på jazzlinja i Trondheim. Men her kommer Skomsvolls frekke tilnærming. Evans’ låt er i en 4/4-takt, riktignok rubato, mens Skomsvoll her legger den i en flytende, legato tretakt. Herlig!

I mer offentlig norsk sammenheng er denne låta vel mest kjent som en av de virkelig nyskapende låtene som Bill Evans tok med seg til konserten i Munch-museet 28. oktober 1966. Den gangen var det Eddie Gomez som spilte bass med Bill Evans. Og jammen slår ikke Dietrichson til med noen fraser som kan likne svært på noen Gomez-linjer.

Størstedelen av andre settet blir Erlend Skomsvolls forrettelse av hans komposisjoner – som ofte kun er små miniatyrer – eller bilder som han selv kaller det. Ofte er de basert på et enkelt lite tema, en stemning, som så får utvikle seg, tonalt, harmonisk og klanglig. Skulle man kalle det noe, ville det på mange måter være nærliggende å gripe til betegnelsen humoresker. De er gjerne korte, lekfulle stemninger, ofte med en ertende holdning.

I Skomsvolls musikk er det så mange referanser at du blir fascinert, men du opplever kanskje at du aldri riktig får tak på dem. Det er som løken, her er lag-på-lag-på-lag. Men glem det, følg med i musikkens strøm, lukk øya og bare nyt øyeblikket.

Og vi kan åpenbart slå fast, ikke bare at Skomsvoll har et hjerte for den gode, sangbare melodien, men også at han presenterer musikken innenfor en klar romantisk ramme. Selv i ei låt som «Uten tekst» – som de tre framførte som avslutning av konserten – blir en liten, nærmest impresjonistisk perle.

Men Skomsvoll har også et hjerte for tretakt, noe jo også Bill Evans hadde! Igjen og igjen kommer tretakta tilbake, om det nå er innenfor en lengre taktstruktur, eller stående aleine. Eller som firetakter med «liltende» tretakt-feeling. Som ekstranummer får vi da også heimstadkomposisjonen «Åmotvalsen». En naiv tekst – helt på linje med de lokale bygdesangene som Norge jo er full av – «her på Åmot har (vi) alle så kjær».

Bandet forteller at dette er den eneste planlagt konserten. Det har jeg svært vanskelig for å forstå. Dette er et prosjekt som – uansett hvordan man klassifiserer denne musikken – fortjener et aktivt liv live!

Tekst og foto: Johan Hauknes