Konserter

Goldfingers sol skinner

DAVID TORN SUN OF GOLDFINGER TRIO, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 26. JANUAR 2017: Selvfølgelig var vi på plass, gitaristen som noen ganger kalles gitaristenes gitarist, David Torn, er i landet – for første gang på over tjue år, i følge ham selv.

Sun of Goldinger er en New York-basert trio han har hatt i flere år, med Tim Berne på altsaksofon og Ches Smith på trommer, trommisen med en hi(gh) hat … og de høyeste cymbalene i bransjen – og på elektronikk som er til å klappe på. David Torn ville ha sagt det slik, Ches Smith on struck & petted things, Tim Berne on aerated things, and David Torn on stringed things. Men selv dette blir mangelfullt.

På Victoria i Oslo ga trioen denne kvelden en forrykende konsert til et alt for fåtallig publikum. Med store navn på alle plasser, med et omfattende felles referansemateriale og med store ører, er det nesten nødvendig at det blir stor musikk. Joda, jeg vet at David Torn er døv på det venstre øret, men du skjønner tegninga.

Torns spill havner ofte dit jeg innbiller meg Jimi Hendrix ville havnet, men det er en enorm variasjonsbredde i musikken. Soniske landskap, røffe riff, støy, minimalistiske flater og bølgende intensitet. Men like gjerne hører vi referanser til Frank Zappas univers, og henvisninger til den frie New York-jazzen. Dette er musikk som ikke ville vært mulig uten et solid fundament i New Yorks såkalte loft-scene på 1970-tallet.

Ches Smith er nå etablert som en stjernetrommis, med en umiskjennelig tone og stil. Han er like mye i rocketerreng som i impro-landskap. Han skaper en drive og en basis i lydbildet som holder det hele sammen. Tim Berne er …. Tim Berne. Lydbildet hans er esoterisk så det holder. Men kanskje synes jeg denne kvelden at han var noe mer tilbakeholdende enn jeg hadde forventet av ham.

Men er’e jazz? hører jeg noen spørre. Ja, og … nei. Jazz er ikke én ting, en sjanger. Som Bill Evans sa det på den tiden han hadde spilt med Miles Davis: Jazz er en holdning, en måte å forholde seg til musikk på. Hva er komponert, hva er improvisert? Umulig å svare på, men spørsmålet er i seg selv totalt uinteressant. Det er levende musikk, musikk som puster, som banker, som tar tak i deg – med hode og hjerte, sjel og kropp. Det er det som betyr noe. Det er sint musikk, det er snill musikk. Den er full av hat, og av kjærlighet. Det er varm, og det er kald musikk – det er musikk som gjør noe med deg.

Men uten Ornette Coleman, uten 1960-tallets frijazz, 1970-tallet elektrifiserte frijazz – uten den totale sjangeroppløsningen som skjedde fra 1980-tallet og inn i det nye tusenåret – er det vanskelig å tenke seg at denne musikken hadde vært mulig. Jeg griper meg i å tenke at «med den tilsynelatende uttømmingen av mulighetene for ‘extended techniques’ vi nå ser – hvor kan denne musikken gå i fortsettelsen?».

Ikke vet jeg, men Goldfingers sol stråler på Victoria denne kvelden. Musikken treffer deg ikke som pålandsvindens småslikkende bølger en varm julidag, men som en tidevannsbølge som reiser seg opp over deg der du står på stranda. Som en flodbølge – en tsunami – som knapt er merkbar ute på dyphavet, men som tårner seg opp på veien inn mot land. Den viser seg ved at vannet rundt deg forsvinner – trukket utover – før den velter over deg, og det eneste du kan gjøre er å la deg rive med – ikke å gjøre som kjerringa, å kjempe mot strømmen! Kjemp med strømmen, følg den, bli ett med den.

Tekst og foto: Johan Hauknes