Konserter

Hardtslående samarbeid

PAAL NILSSEN-LOVE/ARTO LINDSAY
Victoria/Nasjonal jazzscene, Oslo
22.01.2015

Vi gir deg to anmeldelser av konserten for prisen av én – ta to, betal for én! Først ute er redaktør Jan Granlie:

Den norske trommeslageren Paal Nilssen-Love, har i mange år figurert som en av de viktigste trommeslagerne innenfor den nordiske jazzen. At han går i kompaniskap med gitaristen og vokalisten Arto Lindsay, kan for mange virke litt merkelig, men for den som har hørt deres duoplate, «Scarity», som kom før jul i fjor, burde ikke samarbeidet være altfor overraskende.

På platen serverte de knallhard frijazz for jazz og gitar, som kan skremme vannet av nesten hvem som helst.

Men å møte denne duoen live på Nasjonal jazzscene/Victoria i Oslo, ble en fantastisk opplevelse, nesten uansett om du hadde hørt skiva eller ikke på forhånd.

Å møte en duo som dette på plate og live, er to vidt forskjellige opplevelser. På plate blir dette raskt veldig intenst og en anelse sterilt, mens i konsertsituasjonen åpner det hele seg opp, og vi får flere fasetter av duosamarbeidet.

Arto Lindsay er en musiker med en mangesidet bakgrunn. Fra Lounge Lizards, Ambitious Lovers, en rekke brasilianske prosjekter, samarbeid med pianisten Uri Caine, og en lengre solokarriere, får han her endelig sluppet seg virkelig løs i samspill med Nilssen-Love. Han gjør riktignok en del av sine tidligere ting, bl.a. en del brasilianske vokalting som vi har en mistanke om at vi har hørt han gjøre på noen av sine tidligere prosjekter, men sammen med «duracell-kaninen» Paal Nilssen-Love, så låter det uansett helt annerledes.

Her er det energi fra første tone. Paals trommespill er lydhørt og energisk, og sammen med Lindsays gitarriff, oppstår en ny virkelighet. Dette er bare tøft, fra start til mål.

Vi har hørt på duoplaten de har gjort sammen. En innspilling vi liker og som vi spiller om og om igjen. Men å høre denne duoen på konsert gir et helt annet bilde av samarbeidet. Dette var rett og slett en konsert med to musikere som kommuniserte perfekt gjennom et langt sett, pluss to ekstranummer, og som vil være med i kåringen av årets konsertopplevelse for undertegnede. Og vi har ennå ikke nådd februar!

Tekst: Jan Granlie

Dernest fortsetter vi med daglig leder Johan Hauknes:

Ikke akkurat Real Book

STED: VICTORIA, NASJONAL JAZZSCENE TID: TORSDAG 22. JANUAR 2015

Det sitrer i klubbrommet Victoria. Paal Nilssen-Love ankommer lokalet, og rett i hælene på ham følger gitarfenomenet Arto Lindsay.

Multikunstneren Lindsay, som nå er over 60 år, spiller gitar som ingen andre. Om vi skal sammenlikne ham med noen, måtte det være som fetteren til Derek Bailey. Men hvor Derek Bailey tro til med standarder, drar Lindsay til med de brasilianske røttene han erhvervet i sin barndom da han i en periode bodde i det sør-amerikanske landet med sine foreldre. Han hentet derfra inntrykk av Tropicalia-bevegelsen, et sjangerløst multikunstnerisk uttrykk som har lagt grunnlaget for mange seinere utviklingstrekk i brasiliansk kunst og kultur. Og kan vi også si, kulturpolitikk. Et av mest kjente medlemmene av Tropicalia-bevegelsen, musikeren Gilberto Gil, ble som kjent utpekt til kulturminister i den første regjeringa til president Lula.

Denne bakgrunnen trekker Lindsay stadig på i sin musikk, og sin særegne form for gitarspill. Som han har utøvd kanskje mest velkjent innafor punk-avkommet no wave
i New York som del av gruppa DNA, sammen med bl.a. Ikue Mori. Seinere var han også ett av de opprinnelige medlemmene av gruppa Lounge Lizards. Er det noe som holder alt dette – og så mye mer – sammen, så er det at dette er sjangerblinde kunst-uttrykk som rører sammen populærkultur og avantgarde. Som på mange måter peker nese til modernistiske kunstsyn som skiller mellom høy og lav kunst og kultur. En holdning som har mye av en punk attitude i seg.

Paal Nilssen-Love kjenner vi godt. Noen vil kanskje si – for godt. Men vi får aldri hørt nok av denne dynamoen. Som viser seg å passe aldeles utmerket sammen med Arto Lindsay. Her gis det ikke noe ved dørene. Vi får nesten en og en halv time i himmelen, her i innlagt noen av Lindsays «vakre» vokale referanser til Antonio Carlos Jobim.

Fra første anslag er det soleklart at dette er to musikere som trives meget godt i lag. Det er en dynamikk og lydhørhet i spillet som vitner om to som har knekt den koden sammen. Til tider evner Lindsay å få Nilssen-Love til å vise fram også sine mer romantiske sider! Utrolig! Vakkert! Og sterkt!

Vi vil ha mer! Det er derfor i stor stemning vi rusler ut i vinternatta i Oslo og gleder oss til å komme hjem og spille den ferske plata «Scarcity» med duoen, utgitt mot slutten av fjoråret på Nilssen-Loves PNL Records.

Til glede for våre lesere, gir vi her en link til et opptak fra duoens konsert 8. juni ved Moers-festivalen i Tyskland i 2014. Nyt de nye standard-låtene:

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio

Arto Lindsay (g, v), Paal Nlssen-Love (dr)