VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 22. SEPTEMBER 2018: Det begynner å bli lenge siden høsten 2009, den gangen da Chet Baker ikke spilte på Torshovteatret i Oslo.
Men da Thorbjørn Harrs ide ble realisert med Lars Saabye Christensens tekst til teaterstykket «Chet Baker spiller ikke her» ga det samtidig støtet til et prosjekt som siden har levd sitt eget liv, helt uten Chet Baker.
Da teaterstykket gikk på Torshov-teatret var det med Aslak Hartberg, Jørn Øien og Per Oddvar Johansen på scenen ved siden av Thorbjørn Harr. Gjennom prosjektet fikk vi ikke bare vist at jazz kan ha populær appell. Det viste dessuten at Thorbjørn Harr ikke bare kan framføre tekster med fynd og klem fra en teaterscene (eller foran et filmkamera for den del), men at han også hadde et talent som jazzvokalist.
Harr og Hartberg var kompiser fra før og gjennom dette teaterprosjektet fant de tonen, bokstavelig talt. Etter at teaterstykket fikk Teaterkritikerprisen 2009/2010, og stykket også ble radioteater i NRK, ble det – heldigvis vil mange av oss si – klart at denne tonen rakk lenger enn rekkevidden av luftbårne lyder fra teaterscenen i slottet Soria Moria på Torshov. Og fortsatt i samarbeid med tekstmester Lars Saabye Christensen.
I 2014 ble det plate, «Døden er dårlig gjort». Besetningen var nå utvidet fra teatertrioen, med bl.a. Sjur Miljeteig på trompet og Trygve Seim på saksofoner. Under den allittererende betegnelsen Harr & Hartberg, ble de en publikumsfavoritt på mange festivaler og klubber det neste året.
Etter at Thorbjørn Harr har vært opptatt med andre, noen av oss vil si mindre viktige, ting har de to endelig fått satt seg ned med Saabye Christensen igjen og skapt en ny plate. Og i dag, på Nasjonal jazzscene er det plateslipp for «Samtaler på kanten». Vi gleder oss.
Et høyrevridd værsystem, ellers kjent som lavtrykk, som våre danske brødre og søstre ga navnet «Knud», prøver sitt beste for å holde oss borte fra Victoria i kveld. Vi er svake i forhold til de krefter som Knud slipper løs, men vi gir oss ikke!
Og når vi etter om lag tre timer kommer ut igjen, skinner sola igjen. Ikke på himmelen riktignok, for der er det nå natt. Men på den indre himmelen, den som to sett med Harr & Hartberg har lyst opp, der er det skyfritt, blå himmel og strålende sol!
For makan til humør, glede og mildt sagt j…lig god musikk! – alt servert på ett brett – skal det godt gjøres å gjenta. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne!
Jo, forresten, det vet jeg. Jeg vil begynne med Thorbjørn Harr og med Daniel Wold som hadde lyden. For sammen skapte de en levende gjengivelse av Lars Saabye Christensens tekster, som var så krystallklart og musikalsk framstilt, at du kunne skjære deg på lyden av dem. Her forsvant ikke ett eneste ord, men gjennom lydbalanse og Harrs diksjon og svært musikalske framføring, ble vi servert hvert ord som om de sto skrevet svart på hvitt, rett foran øynene og ørene våre.
Harr er ikke lenger «bare» en skuespiller som framfører tekster av Saabye Christensen, tonesatt av Aslak Hartberg. Thorbjørn Harr er en musikalsk jazzvokalist, som evner å fortolke tekstene og låtene på en måte som gir dem liv og mening, langt utover det tekstlige.
Han skaper en musikalsk tekstverden som til tider minner meg om det jeg vil kalle «tidlig Ole Paus» – tenk «Der ute, der inne», «Garman» og «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende». Underfundighet, tørrvittig framført, men allikevel med mening. Det er ikke tøys og tull, men det kan være moro allikevel.
Selvfølgelig krever det en tekstforfatter som evner å skape det grunnlaget som Harr bearbeider. Jeg blir sittende og humre og le, men av og til også slått til jorda av tekstenes innhold og mening. Men kanskje aller mest av tekstenes indre logikk og rytmikk. Som altså Harr evner å vise oss på en mesterlig måte.
Han har også noen rytmiske grep og forskyvinger som er … kort og godt fantastiske. Når så Aslak Hartbergs musikk er finurlig morsom og leken. Noen ville kanskje si til tider overromantisk, men i så fall ville jeg si meg totalt uenig. Musikken og linjeføringen i melodiene har akkurat den naiviteten og «tounge-in-cheek»-attityde som Saabye Christensens tekster trenger – og fortjener.
Rett og slett, forferdelig(!) moro! Rett og slett, forferdelig(!) god musikk. Og førr … eit band! Harr og Hartberg sjøl, sammen med en av dem som ikke spilte Chet Baker sammen med dem i 2009 – Jørn Øien på tangenter.
Det er ikke få sammenhenger jeg har hørt Jørn Øien de siste årene. Men det er en ting som karakteriserer disse anledningene, samlet sett. Det er deres stilmessige og musikalske variasjonsbredde. Jeg opplever at Øiens pianospill i dag er på et nivå som kun noen av de beste oppnår. Ikke minst fordi han oppviser en fleksibilitet og stilsikker fortolkningsevne av nærmest all slags musikk. Dette kombinert med en tydelig klar egen stemme.
Som vikar for Per Oddvar Johansen var det i dag Håkon Mjåset Johansen på trommer og perkusjon. Og absolutt uten forkleinelse for Per Oddvar Johansen, så må jeg få si at Mjåset Johansen er en mester til å fargelegge slike anledninger som disse. Av og til har jeg skilt mellom trommeslagere som er rytmisk orienterte, og de som er fargeleggere. Mjåset Johansen er begge deler, og mer enn de begge. Mjåset Johansen synger med trommene denne kvelden.
To blåsere hadde denne kvartetten med seg. Trygve Seim på saksofoner er en nytelse å høre for tiden. Men egne band, i kollektive band, og i sammenhenger der han «kun» er bidragsyter. Men uansett konstellasjon, setter han umiskjennelige spor i musikken som skapes. Han medskaper musikken.
Og sist, men absolutt ikke minst, Sjur Miljeteig på trompet. Etter at Miljeteig har valgt å bruke mye av sine kreative krefter på å skrive – og organisere – musikk, har det de siste årene vært alt for sjeldne muligheter til å høre ham. Og nå fikk vi en god dose Miljeteig. Det var jammen meg på tide!
To strålende sett, der kanskje det siste var det beste, men en noe mer avslappet og tilbakelent holdning. Vi fikk alle åtte låtene fra den siste plata. I tillegg fikk vi framført seks slagere fra første plata, før vi fikk «Søndag med regn» – også fra «Døden er dårlig gjort» – som ekstranummer.
Jeg kan verken si eller overhodet huske, om det regnet da jeg til slutt gikk ut i søndagsnatta etter konserten. Til det skinte sola for sterkt på min indre himmel.
Med den nye musikken vi ble presentert for denne kvelden, bør Harr & Hartberg blir en minst like stor suksess med norske klubber og festivaler i 2019 som de var i 2015. Minst!
Men Thorbjørn og Aslak; vi forlanger fysisk plate. Strømming holder ikke, selv ikke i 2018-19!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: pressefoto
