Konserter

Hemmatt på sommerferie

MOLDEJAZZ, DAG 3, 17. JULI 2019: Nå begynner det å dra seg til på Moldejazz. Derfor anmelder vi konsertene i dag etter når de foregår på dagen/kvelden. Derfor kommer det her en egen anmeldelse av konserten med bassisten Sigurd Hole, som foregikk tidlig på dagen i dag.

Sigurd Hole kommer fra Rendalen i Hedmark, ikke veldig langt fra svenskegrensa. Derfor har undertegnede valgt å skrive anmeldelsen på den dialekten man snakker i Hedmark. Kanskje ikke det beste for våre utenlandske lesere, men mer som et forsøk på å sette en stemning rundt konserten.

Bassisten Sigurd Hole er født på Ælverum (eller Elverum, som en sie i andre deler ta lændet), stedet Ole Paus forakter over det meste i denna væla («Elverum, Elverum, Elverum./Sneen er dyp og Glomma er grunn./Et rykte vil ha det til at jorden er rund,/men man trokke på hva som helst/i Elverum».)

Men det var tydelig at foreldra tok tel fornuften og flytta lenger opp i Østerdal’n tel Rendal’n, ennå før Ælverum hadde satt æltførr store merker i unge Sigurds sjel og kropp.

Hænn har studdert ved Musikkhøgskolen i Oslo (Norges Musikkhøgskole) og vi kjinnen fra bænd som Eple Trio, med Jon Eberson, og itte minst, fra gjennopplivinga ta den legendariske innspillinga «Østerdalsmusikk», et prosjekt som både i orginal versjon og i den nye versjonen vart styrt ta’n Torgrim Sollid fra Sollia, itte langt fra hemtrakten tel’n Sigurd Hole.

Å høre’n Sigurd Hole i gamle Molde Fengsel, hvor undertegna sjøl har jobba som fengselsvakt i ett par somre, og som nå huse Molde Kulturskole, vart en grom opplevelse.

Je tenkte allerede fra de første stille stryketonen på bassen at dætta hær kunne bli som en togtur fra for eksempel Hamar, via Elverum, og oppover Østerdal’n, på Rørosbanen (som sikkert itte hete det lenger ætter at Vy overtok dom norske statsbanen), for å komma hemmatt.

I starten kæinn det vara at’n Sigurd hadde vøri for eksempel i Ringsaker, å besøkt Prøysenstuggua, for je har hørt at’n er i slekt me’n salige Alf Prøysen. Åsså harn måtte komma seg tel Hamar for å ta toget hemmatt tel Rendal’n. Og starten på konserten på den måten hænn gjorde, var som starten på togtur’n fra den gamle, fine stasjonsbygninga på Hamar og over Åkersvika mot Ilseng og Løten. Itte så spennende nattur, men en fin og rolig start på ei avslappende og fin rese.

Når toget nærme seg Ælverum øker intensiteten i spellet tellen Sigurd. Det virke nesten som om at han itte egentlig vill innom fødebyen. Hænn legg fra seg buen, og går over tel fingerspell, med små dunk på dom fire strengen, og det er tydlig at toget er i ferd med å stænse.

Men toget står itte lenge på stasjon i Ælverum. Sigurd finn roen i spellet da toget bevege seg ut fra stasjon og oppover mot dom tunge, digre skauene, oppover mot Rena. Og je tenke at tittæln på plata hass, «Elvesang», er perfekt. Og je tenke på diktern Rolf Jacobsen, som en gong skrev at’n kæinn gå gjennom skøvven fra Løten tell Sibir. Spellet tel’n Sigurd er som om du sitt og ser ut ta vinduet, og ser trea fyke forbi. Det går itte fort oppover Østerdal’n i dag, for’n Sigurd har god tid.

Toget nærme seg Rena, men før toget kjæm dit ska dom passere Rudstad (eller Russta, som det hete oppi her), og dom har et lite stopp på Rena uten at det er en eneste Birkebeinerløper å sjå. Vi kænn høre på musikken at det er litt solslyng i sommervarmen oppover dal’n, mens dom passere Steinvik, Opphus, Evenstad og Stai, og musikken blir glaere, som om’n Sigurd glede seg tell å komma hemmatt. Mens je høre hænn leke seg med bassen, blir det noe deilig positivt over det hænn spelle, men plutselig er det som atten lure på å hen hænn ska gå ta toget. Skal’n gå ta på Atna, eller skarn aka med helt opp tel Alvdal? Hænn blir litt ettertenksom i spellet, og vi får et grådig fint strekk hvorn Sigurd stæmme ned ett par ta strengen, og hænn snart er heme.

I løpe ta dænna timen har vi gjennom bassmusikken, sett små bekker som kjæm fra Glomma, sildre gjennom skauen. Vi har sett en ælj stå og ete på noen trær i skogbrynet, og vi har kjinnt ristinga ta solslyng på underlaget oppover Østerdal’n. Og når toget sakker farten å nærme seg Alvdal, skjønne vi at’n Sigurd snart er heme.

På stasjon blirn møtt ta kjinntsfolk, det klæmmes og baggasjen blir bært inn i en bil, og dom kjøre den støvete vegen hemmatt tel Rendal’n, mens vi sitt at med en god følelse av å ha vøri med på ei fin rese i ett landskap vi kjinne godt fra oppveksten. Itte det mæst spennende landskapet med fjell og fjord som på andre togturer vi har tatt, men gjennom et rolig og fint skogslandskap, som preges ta ro, og vi tenkje på tekster både ta’n Rolf Jacobsen og, kanskje ennå mer, ta’n Hans Børli, som for eksempel i diktet «Langt innpå skoga» som er gjort grådig fint på plate ta a Sinikka Langeland.

Sigurd spelte låter fra plata si, «Elvesang», og vi fikk «Månemørke», et kort preludium, førn spelte «Månemørke», «Regn», «Himmelrik», en hæinn kælte for «Molde Domkirke», kænskje fordi hæin så rætt over mot kirka gjennom vinduet bakerst i lokkale og «Tre», førn runda ta med «Vindu».

Sigurd Hole gjorde en strålende og grådig grom konsert i Rådsalen i Molde kulturskole dænna onsdan. Je er glad je fekk grini meg tel å dekke konserten for fæstivalavisa Fireflate, på Moldejazz, slik at je åsså kunne bruke artikkæln på dom salte pianøtta, og som en slags midtukekonsert, var dætti deilig og energiskapende førr en litt sliten festivalkropp.

Tekst og foto: Jan Granlie (hedmarking)