BERGEN JAZZFORUM, SARDINEN, 10. FEBRUAR 2017: Den britiske gitaristen Fred Frith var en av grunnleggerne av kultbandet Henry Cow i England på 60-tallet. Han står også bak en rekke gitar-soloalbum fra 70-tallet, men har de senere årene beveget seg frisk inn i den avantgardistiske delen av jazzen og improen. Han har samarbeidet med folk som den danske saksofonisten Lotte Anker, vokalisten Robert Wyatt, elektronika-mester Brian Eno, accordeonisten, keyboardisten og komponisten Lars Hollmer, The Residents, saksofonisten John Zorn, bassisten Bill Laswell og gitaristen Derek Bailey, for å nevne noen få av de han har lagt eminent gitarspill til.
Til Bergen Jazzforum denne relativt kjølige fredagskvelden, hadde han med seg elbassisten Jason Hoopes og trommeslageren Jordan Glenn, to, for meg, helt ubeskrevede blad innenfor den improviserte musikken. Men de har gjort platen «Another Day in Fucking Pardise» (INTAKT RECORDS) sammen. (Anmeldelsen på salt-peanuts.eu kan du lese her: https://salt-peanuts.eu/record/fred-frith-trio/
Og det altfor tynt besatte lokalet, som er perfekt for denne type jazzmusikk, fikk møte en Frith som var mye mer rettet mot «gamle dager» og den avantgardiske rocken vi husker han fra i bandet Henry Cow, enn hans seneste opptredener med frittgående musikere og prosjekter. Ikke på den måten av Frith selv var mer rocka, for det har han jo vært hele veien, men mest på grunn av hans medmusikanter, som hele veien var langt inne i den rocken vi likte på 70-tallet, som lå langt fra salgslistene og radiostasjonene.
Det er noe med britiske musikere som holder på med denne relativt avanserte musikkstilen, som er helt annerledes enn den som kommer fra resten av Europa eller USA. Det blir noe akademisk over det, noe som kan skyldes musikken vi fikk fra band som Traffic og Saft Machine på 70-tallet, og som Frith helt sikkert fulgte med argusøyne. Musikken er ofte åpen, og relativt lett tilgjengelig. Og denne kvelden, hvor vi fikk Frith sammen med de to relativt rockete medmusikantene, passet det perfekt med Friths intelektuelle, avanserte, tekniske og flotte gitarspill.
Med et arsenal av effektpedaler, kunne man kanskje forvente at det ville bli høyt, med mange forvrengninger, overlappinger og at Frith ville vise hvor mange muligheter disse pedalene gir. Men det fikk vi heldigvis ikke. Hans gitarspill er avansert og teknisk. Og det hele virker relativt enkelt, enten han spilte med plekter, skobørste, andre husgeråd eller kun med fingrene, og innimellom savnet jeg nesten bare Tom Waits i front, for hans gitarspill over det litt rufsete kompet kunne passet perfekt til Waits.
Og da han satte i gang med en slags scatsang, og min «støttekontakt» bemerket at dette passet godt siden det var fullmåne, så var det hele egentlig helt på plass.
Det er godt mulig at Frith og hans medsammensvorne spilte låter fra «gamle dager» som jeg burde kjent igjen, men med den frie improvisasjonen gjort rundt relativt korte temaer, var det ikke nok til at jeg kunne gjenkjenne noe som helst, bortsett fra Friths helt særegne tone i gitaren, som er lett å kjenne igjen.
Et av hans fineste samarbeid fra tidligere, synes jeg var de nedstrippede tingene han gjorde med vokalisten Robert Wyatt, og innimelom fikk jeg en slags Wyatt-følelse av konserten på Sardinen.
De to medmusikantene gjorde sine saker upåklagelig. Trommeslager Glenn spiller løst og ledig, selv om han hele tiden holdt rockebeatet oppe, mens bassist Hoopes i hovedsak befant seg høyt oppe på gripebrettet, også han med et arsenal av effekter.
Men det fungerte rett og slett svært godt. Konserten kunne gjerne ha vart lenger enn den drøye timen vi fikk, inkludert et ekstranummer. Men jeg tror de som hadde tatt veien ut på Verftet og Sardinen denne kvelde gikk derfra med en oppfatning av at dette var det riktige stedet å tilbringe fredagskvelden. Det var bare synd at flere hadde funnet veien ut til de fine lokalene i den gamle sardinfabrikken.
Tekst og foto: Jan Granlie
