Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Her blir’e liv!

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, TORSDAG 6. JULI 2017: Du vet hvordan pinnsvinhannen har seg med sin utvalgte dame? Ikke det? Jo: han gjør det meget forsiktig!

Det er ikke tilfelle med duoen som åpner årets festivalprogram på den lille intime scenen på Galleri Åkern. Det ble ikke tatt noen forsiktighetsregler da Frode Gjerstad og Fred Lonberg-Holm satte i gang. Her er det to erfarne impro-musikere som har en enorm kommunikasjonsevne. Vi fikk en nær times lang konsert, hvor samtalen mellom de to etter hvert tok seg opp til de store høyder.

Vi var langt vekk fra det som skjedde samme sted for noen år siden. På veien ut etter en konsert med en fransk duo som skal slippe å bli navngitt her, kommer følgende kommentar fra Stavanger-kunstneren Terry Nilssen-Love – «det mest spennende her var den lastebilen som kjørte forbi utenfor!»

I dag ville vi ikke ha hørt lastebilen en gang. Ikke fordi Gjerstad & Lonberg-Holm spilte høyt, men rett og slett fordi all oppmerksomhet var rettet mot de to sitt interaktive spill.

Grunnet forberedelsen til mitt eget bidrag til festivalens program måtte jeg la både Susanna Wallumrøds «Go Dig My Grave», Tine Asmundsen og Trondheim Voices spille uten mine ørers tilstedeværelse.

Neste stopp på programmet ble derfor John Scofield med sitt Überjam Band, i Energimølla. Køen er lang, så vi overhører deler av konserten utendørs. Igjen sitter vi igjen med følelsen av å ha blitt lurt. Ja, Scofield er en god gitarist, selv om han teknisk sett ikke er på samme nivå som noen av de andre store gitaristene. Men det er som om han ikke greier å fylle musikken med spenst og liv. Det blir rett og slett kjedelig.

Og når Dennis Chambers på trommer denne dagen er like firkantet i sitt spill, som ballen er rund, blir det ikke noe spesielt interessant å melde fra denne konserten.

Et helt annet liv i musikken blir det i årets første konsert i Smeltehytta seinere på kvelden. På scenen står The Electrics, et akustisk improband som virkelig har satt store spor etter seg i form av gode konsertminner. Slik også i kveld. Axel Dörner på trompet, Raymond Strid på trommer og perkusjon, Sture Ericson på treblås og Ingebrikt Håker Flaten på bass.

Dette er et band som opererer på et så høyt intuitivt nivå at det ikke lenger er meningsfyllt å snakke om kommunikasjon og dialog. Det er så tett og integrert at det framstår som én integrert organisme. Synergien er så sterk at det ikke lenger er fire musikanter som tilsammen skaper et felles uttrykk. Det er én sjel med én stemme, hvor hver av de fire er denne sjelens utøvende organer.

Wire skrev en gang at bandet «vary pace and dynamics expertly, and the energy flow is unaffected by their collective descent to the molecular level of buzz, tap, purr and whirr. It’s a total music conception fully realized by highly skilled players who impose no limits on their instruments». Bedre kan det tross alt ikke sies. Enda et minne om en konsert i Smeltehytta som vil være levende i lang tid framover.

Vi fikk med oss deler av konserten med Trondheim jazzorkester og Eirik Hegdal & Joshua Redman. Dette er et prosjekt som har sine røtter tilbake til da Joshua Redman var Artist-in-residence under Moldejazz i 2006 – et prosjekt som ledet til plata «Triads and More» i 2010. Med samme besetning som på plata, med ett unntak, på bass er nå orkesterets musikalske leder på plassen som Mats Eilertsen hadde.

Det skjer noe med Joshua Redman i møtet med dette orkesteret – ja, nær sagt i et hvert møte med norske musikere. Han åpner opp sitt spill og innordner seg en helhet på en helt annen måte enn jeg opplever at han gjør i sine mer tradisjonelle New York-sammenhenger. I de «norske» sammenhengene er Redman mer interessant å lytte til.

Så også i Kongsberg Musikkteater torsdagskvelden. Jeg håper at noen bidrar til flere møter mellom Redman og Trondheims-miljøets mange avleggere.

Så avslutter vi kvelden med det som allerede for lenge siden ble merket av i programmet som et desidert høydepunkt: Prosjektet Two Bands And A Legend. For tretten år siden sto denne konstellasjonen på scenen for første gang. På Kongsberg jazzfestival 2004 skjedde møtet mellom punkjazz-bandet The Thing, — Mats GustafssonIngebrikt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love — garasjerockerne i Cato Salsa Experience — Cato «Salsa» Thomassen, Bård Einerstad, Christian Engfeldt, Jon Riise — og «legenden» – Joe McPhee.

Den gangen skapte dette bandet av band furore uansett hvor de spilte. Og det gjorde de definitivt også denne gangen. Vi fikk rekker av deilige, rocka, skitne, gretne låter fra samarbeidet den gangen, i nye tapninger. Magien var fortsatt på plass!

Står det til liv? Javisst! «Do they want to rock the fuck out?», som Thurston Moore skriver på plata «Two Bands And A Legend». Ja! Vi vil ha mer. Kom igjen, fuckings bråkmakere!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie