MOLDEJAZZ 16. JULI 2026, DAG 4: Etter hvert som dagene går her i Andeby, lar man de lokale problemene, som den særedeles umusikalske «fotballkampen» på mandag og kampen om Retiroparken, pluss alle de andre sakene lokalavisa, Romsdals Budstikke, forsøker å selge seg inn med, bare fare. Vi som kommer til byen for Moldejazz, har mer enn nok glede av hva vi får servert av musikk på de forskjellige spillestedene denne uke.
Og en ting som slår meg er at et par av disse spillestedene aldri har vært ment som steder man presenterer musikk, men som i festivalsammenheng fungerer perfekt. Her snakker jeg om kjelleren på platebutikken Fussy (perfekt at dere fremdeles har en slik en i byen) og Die Tankstelle, bensinstasjonen som lå ved siden av Trappekiosken, der trappa ved Plassen nå ligger. Dette er to litt «rølpete», men ytterst hyggelige spillesteder som passer perfekt til noe av den mest spennende musikken vi får servert på Moldejazz. Det er bar så synd at de to stedene ikke brukes enda mer.
Philip Glass og Lourie Anderson reiser til Trondheim, med et nydelig hint til Marilyn Mazur
Et av de mest originale prosjektene i norsk jazz og samtidsmusikk er prosjektet Trondheim Voices. I mange år har de gitt oss fantastisk og ytterst original musikk, hovedsakelig laget av vokalistene selv. Men de har også gjort prosjekter i nært samarbeid med musikere, som for eksempel pianisten Jon Balke. Dette er et vokalprosjekt som er «styrt» av Midtnorsk jazzsenter på lik linje med Trondheim jazzorkester, og i Molde har vi vært tilgodesett med flere utmerkede konserter med vokalensemblet opp gjennom årene.
I år var det vokalisten Sissel Vera Pettersen som sto for prosjektet. Og i Teatret Vårt, som første konsert i dag, serverte de verket «Fluctultions», som kort oversatt kan kalles bølger eller svingninger, som er den korrekte oversettelsen.
Trondheim Voices er som Trondheim jazzorkester, et prosjektensemble, som endrer seg fra hvert prosjekt. Og denne gangen var første gang de hadde med mannlige sangere i ensemblet. I tillegg hadde Pettersen lagt inn mye elektronikk hos de fleste av musikerne, slik atd et ble litt annerledes enn, i alle fall jeg, har hørt dem tidligere.
I ensemblet denne gang fant vi, ved siden av Sissel Vera Pettersen (hovedbildet), Thea Ellingsen Grant, Jakob Nordli Leirvik, Tone Åse, Natali Abrahamsen Garner, Anita Kaasbøll, Harald Relling Nilsen og Heidi Skjerve. Og det hele ble styrt med perfekt lydstyring av Tor Breivik og med lys-design av Sindre Hansen.
Vi fik et verk i to deler hvor ensemblet bygget seg opp, sank, og bygde seg opp igjen, hvor den første delen ble avsluttet med en sekvens, vakkert dedikert til Marilyn Mazur, som Pettersen har jobbet mye med, og som døde den 12. desember i fjor. Sekvensen ble avrundet med perkusjon fra hele ensemblet, som viste en stor respekt og omtanke for Mazur, der hun svever over oss og følger med hele tiden.
Jeg flker at verket var skrevet med tanke på de enkelte vokalistene. For gjennomgående kom de fram som «solister» (uten egentlig å være det), og resiterende tekster og ordløs sang, skapte en aldeles nydelig time, hvor artister som Philip Glass, med sine repeterende fraser dominerer, i selskap med vokalkunstneren Lourie Andersons særpregede kunstnerskap.
Sissel Vera Pettersen har her laget et mesterverk av en konsert, hvor alle vokalistene fungerte utmerket sammen, og som var den perfekte åpning på torsdagen på årets Moldejazz. Og Midtnorsk jazzsenter: Prioriter dette prosjektet og send det ut på turné ikke bare i bygdene rundt Trondheim, men over hele landet og ut i verden, for dette er musikk alle trenger i den vanskelige tiden vi nå lever i. Takk!
Valgets kval
På de store, norske festivalene, er det omtrent umulig å få med seg alt. Særlig da festivalen legger to spennende konserter samtidig, samtidig som et av de store navnene blir presentert på scenen oppe på Romsdalsmuseet.
Her nede i byen ble nok ensemblet OJKOS, som gjorde nyskrevet musikk av altsaksofonisten Maria Dybbroe, den tapende part denne kvelden. Kanskje ikke så mye på grunn av John Legend, som spilte på Romsdalsmuseet, men mer på grunn av at de spilte samtidig med folkrockbandet Reolô i nabolokalet på Die Tankstelle.
Jeg valgte å dele mellom de to konsertene, og startet i Teatret Vårt med Maria Dybbroe og OJKOS, for anledningen med hele seks gjester eller vikarer.
Det er ikke enkelt for en festival å få logistikken til å klaffe 100%. Og denne tidlige kvelden ble musikerne i Teatret Vårt offer for konsertkollisjoner, ikke bare mellom dem og Reolô, men også med det som skulle være hovedkonsert oppe på Romsdalsmuseet med SKAAR som oppvarmer for John Legend, som visstnok er en legende i levende live innenfor de kretser som er mer opptatt av pop enn god jazz. Det var ingen tvil om hva salt peanuts* sin utsendte valgte, men skal man dømme etter rapportene som kom drivende ned fra museet, så var det visstnok en relativt kjedelig seanse med piano og vokal.
På grunn av populariteten til Legend, og at en stor del av publikum ville få med seg de to artistene, var det mer enn god nok plass i Teatret Vårt for OJKOS sin mest trofaste fanskare.
Maria Dybbroe hhar nettopp kommet ut med plateprosjektet Øyeblikk, på selskapet Sonic Transmissions, med sitt danske «kammerjazz»-ensemble Cactus sammen med OJKOS. (Anmeldelse av platen kan du se rett til venstre i plateanmelderseksjonen). Hun er en av de mange, danske, kvinnelige saksofonistene som har «emigrert» til Norge, og har bosatt seg i Oslo og har studert ved Norges Musikkhøgskole. Og plasseringen både stedlig og tidsmessig passet perfekt for den unge damen fra Roskilde-regionen. Hun fikk raskt innpass i OJKOS, og på kort tid har hun gjort to prosjekter med orkesteret med sin musikk.
Den versjonen vi fikk av OJKOS denne kvelden var med Dybbroe på altsaksofon, Mariam Wallentin på vokal, Andrea Giordano på vokal, fløyte og elektronikk, Sigrid Aftret på saksofon og fløyte, Ville Lähteenmäki på bassklarinett, Øyvind Mathisen på trompet, Jørgen Bjelkerud på trombone, fiolinistene Tuva Halse og Katt Hernandez, cellisten Andrine Dyblie Erdal, tubaisten Lars Andreas Haug, gitaristene Karl Bjorå og enten Åsmund Perssønn Ødegaard eller Torstein Slåen, bassisten Petter Asbjørnsen og trommeslageren Trym Saugstad Karlsen.
Jeg har alltid hatt stor sans for komponeringen til Dybbroe, og hennes danske band, Cacus, har lenge vært en favoritt på den danske jazzscenen. Hennes utgivelse med Cactus og OJKOS, fikk utmerket anmeldelse her på ditt favorittnettsted, og hennes medvirkning i Danish Clarinet Choir, var og er en spennende, dansk konstellasjon.
Verket denne kvelden hadde hun kalt «WOOD WIDE WEB» – The mysteries of mycelium composed for jazz orchestra!, og improgramteksten beskriver Dybbroe verket som «en poetisk skildring av og refleksjon over soppens mystiske liv med dens brede forgreninger og vitale rolle for både mennesker, dyr og planter, og sammenhengen og forbindelsen mellom menneske og natur. Sopp er nøkkelspillere i de fleste av livets prosesser og finnes flere steder enn du tror, til og med inne i din egen kropp. De gir trær og dyr kunnskap og næringsstoffer, og setter spørsmålstegn ved både vår forståelse av individualitet og intelligens. Verket vil undersøke denne kommunikasjonen og arbeide med grener, nettverk og mystikk på ulike måter».
Å være på Moldejazz 2026, ar vært en remse av konserter med biologi som tema. Trondheim Voices snakket om møte mellom der en elv renner ut i et hav eller en fjord, og saltvannet beveger seg under ferskvannet før de blandes, og Karoline Wallace snakket om sjiraffenes samtaler, hvordan trær kommuniserte og proosesser i naturen vi anligvis ikke tenker så mye på.
Og her dreide det seg altså om sopp!
Jeg overvar halvparten av konserten. Og det jeg fikk høre var Dybbroes «danske» landskap brettet ut for publikum ved hjelp av gode, musikalske innsatser fra bandet. Og om Wallace snakket om kommunikasjonen mellom trær, fikk vi her utmerket kommunikasjon mellom musikerne. En fin stund med altfor få publikummere i salen.
Hvor er Hallgrim Berg når vi trenger ham?
I den senere tiden har undertegnede vært i frisk debatt med høyrepolitikeren og folkemusikkbæreren Hallgrim Berg etter an anmeldelse av platen Tvinnar på evighetens tråd med folkemusikktolkeren Malin Alander i ukeavisa Dag og tid. Her omtalte jeg henne og bandet som en utgivelse med «moderne folkkemusikk a la Gåte på sitt beste. Og det ville ikke Berg godta. Han mente at jeg, med min anmeldelse, ikke aksepterte den tradisjonelle, norske folkemusikken, og fremhevet i stedet seg selv om den som vet og kan det meste om denne musikkformen. Min anmeldelse førte til en sjelden debatt om anmeldelser av folkemusikk i avisa, hvor både jeg og «folkemusikkekseksperrten» Tellef Kvifte, som forsvarte min anmeldelse, fikk «passene våre påskrevet».
Dette var det første jeg tenkte på, da jeg entret det fantastiske og rustikke spillestedet Die Tankstelle for å høre det energiske bandet Reolô. For her fikk vi moderne folkemusikk akkurat slik den skal fremføres for at musikken skal nå ungdommen.
Bandet består av Anders Røine på vokal, gitar, langeleik og munnharpe, Hans Kjorstad på fele, synth og vokal, Rasmus Kjorstad på fele, oktavfele, langeleik og vokal, Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon, synth, munnharpe og vokal, og Magnus Skavhaug Nergaard på bass og vokal.
Og for en fest vi ble invitert inn til! Her var det drivende folkemusikk med rocka tilsnitt som ga alle i det fullsatte lokalet solar plexuser i ti runder (eller hvor mange runder en boksekamp kan vare), og hadde det vært mer plass inne i lokalet, hadde samtlige, inkludert eders utsendte, danset seg svette og glade.
Musikerne er fagfolk på området, og «peste på» med himmelsk tøff musikk, hvor mye var hentet fra deres to plater Andre sida (TA:LIK, 2020) og Dystopi Delete (Sheep Chase Redcords, 2025). Men også låter jeg ikke hadde hørt tidligere fra bandet.
Og å høre denne gjengen på klubb i et trangt og overfylt lokale, er en fryd for «hode, skulder, kne og tå», pluss hjerte og sjel. Med et, nesten, fandenivoldsk angrep fra scenen slo musikken oss nesten i svime, og etter en times heftige utladninger, sjanglet vi ut i Moldekvelden med nyvunnet energi som gjorde oss klare for kveldens siste konsert.
Det rette united
Langendorf United var, for ikke altfor lenge siden, et helt ubeskrevet blad for undertegnede da utgivelsen Undercover Beast på Rosengård Records ramlet inn i skrivestua. Bandet debuterte med utgivelsen Yeahno Yowouw Land (2023), men den gikk meg hus forbi.
Jo da, jeg kjente til de fleste musikerne, med bassisten Ole Morten Vågan, trommeslageren Andreas Werliin, keyboardisten og bratsjisten Martin Hederos og keyboardisten og gitaristen Daniel Bingert. Men bandlederen og saksofonisten Lina Langendorf, kjente jeg ikke til fra før.
Langendorf har tilbragt en del tid i Etiopia, hvor hun studerte og spilte med de beste jazzmusikerne i landet og regionen. Hun har lært seg alle «grepene» i musikken, og sammen med dette stjernelaget av svenske og norske musikere, funne det nesten ikke gå galt. Og fra min posisjon bakerst i lokalet, kunne jeg nesten bare slenge meg ut i det bølgende «havet» av publikum som elsket denne duvende, deilige og energiske musikken.
Så var det natt, men før jeg krøp under dynen, fikk jeg med litt av konserten med esperanza spalding, vokalisten ESKA og den franske perkusjonisten Melissa Hié inne i Teatret Vårt. Men enten var hodet for fullt av store, musikalsk opplevelser, eller så ble dette relativt stillestående, så jeg valgte å følge planen om å komme meg til sengs.
Planen var at jeg skulle komme meg opp «før fugla har fisi» for å få med meg Morgengry-konserten klokken 07:00, oppe i Reknesparken med esperanza spalding og den britiske saksofonisten Shabaka, som, for øvrig, har egen konsert senere i dag. Men det sprakk med solid margin. Men ryktene forteller om en fin morgenstund med de to og godt med publikum, som enten hadde gått rett fra jam session eller som hadde hatt vekkerklokken på altfor tidlig denne fredagen.
Tekst og foto: Jan Granlie
(reise og hotell er betalt av eventmagasinet Moldepuls.com, som salt peanuts* samarbeider med denne uken)
Trondheim Voices
Maria Dybbroe
OJKOS
Reolô
Anders Røyne i Reolô
Hans Hulbækmo øser på i Reolô
Langendorf United
Lina Langendorf
esperanza spalding med ESKA og Melissa Hié
