NASJONAL JAZZSCENE, VICTORIA, OSLO 3. SEPTEMBER 2015:
Tre plateslipp på en kveld! Geir Sundstøl slapp «Furulund», Erland Dahlen «Blossom bells» og Morten Qvenild sin plate «Personal Piano», alle på labelen Hubro.
I anledningen spilte Sundstøl på steel guitar, dobro, gitar og effekter og Dahlen på trommer et sett sammen (bildet), hvor de vekslet mellom hverandres komposisjoner. For jazzfolket er de vel mest kjent i disse dager som del av Nils Petter Molværs «Switch»-kvartett. Men de har dessuten virket som Morris – duoen som vokste ut av Sundstøls Morris-band. Tidligere kjenner vi dem også som backingmusikere for bl.a. Hanne Hukkelberg.
I det hele tatt er det vel noen av Norges mest anvendte studiomusikere som står på scenen. Tilsammen har de nok medvirket på rundt 500 plater de siste årene. Nå slipper de hver sin plate, Dahlen medvirker forøvrig også på Sundstøls «Furulund».
Et hav av strengeinstrumenter omgir Sundstøl, mens det i Dahlens omfangsrike tromme- og perkusjonssett ser ut som han har vært på NRKs lager og samlet inn alle de «Vi går ombord»-bjeller som ble brukt under Erik Byes TV-serie fra Aulaen på 1960-tallet. Men det er ikke mye sjømannsvals er. Rocka og tøft, hardt svingende og medrivende.
Et langt strekk hvor temaene avløser hverandre, publikum gis liten anledning til å uttrykke sin begeistring. Jeg lar meg fascinere av hvordan Sundstøl får vridd lydene fra pedal steel guitaren. Er det «steely fuzz guitar» eller «fuzzy steel guitar»? Uansett er det tøft. Ikke det mest utfordrende harmoniske landskapet, kanskje, men fascinerende.
Jeg har antydet det tidligere og sier det igjen. Den som ikke har opplevd Erland Dahlen live, må komme seg ut av godstolen fortest mulig. Hvordan han setter opp mønstrene og vrir og vender på dem. Og altså ikke bare med woodblock ved sin side, men også med bjelleklang.
Det er ikke lett å høre hva som er Sundstøls materiale og hvilke tema som kommer fra Dahlen. Det går i ett,
– Vi har visse holdepunkter som vi improviserer rundt, det kan fort bli strekk på 40 minutter mellom hver gang folk får anledning til å klappe. [Dagsavisen 4. september 2015]
Etter om lag førti minutter bryter applausen ut, og Geir spør; – Hvor lenge har vi spilt? Erland svarer med å vise at han har ingen anelse. – Rekker vi en til?
De rakk ikke bare en, men to til, da de avsluttet med Dahlens «Pipe». Både den og det øvrige satt i sikringsboksen!
Etter pausen var det klart for plateslipp med Morten Qvenilds personlige prosjekt basert på hans hyper-piano. Prosjektet har derfor i noe tid vært kjent som «HyPersonal Piano», også antar jeg en leik med assosiasjonen «My Personal Piano». Plata som slippes på Hubro heter altså kun «Personal Piano», uten hype og personlige pronomen.
Jeg har hatt gleden av å høre prosjektet allerede i juli, under jazzfestivalen på Kongsberg, se min omtale av denne konserten her. Igjen er Qvenild omgitt av alle sine remedier – og scenen er nesten helt mørk. Det blir derfor intet bilde av Morten. Midt i stashet og bak klaveret sitter han med hodelykt – han har jo sin bakgrunn i en gruveby!
Jeg kjenner igjen musikken, men vil mene at det har utviklet seg videre de to månedene siden sist. Til det enda bedre. Her ligger Morten Qvenilds mange musikalske inspirasjoner tett i tett, – jeg hører blant annet noen akkordganger som må være hentet fra Jarretts Köln-konsert.
Men det blir aldri en kopi. Det han gjør er å klippe opp elementene, repetere dem igjen og igjen, men aldri ad nauseam. Her går det rett ad coelum – til himmelen – og tilbake. Han snur og vender på elementene og setter dem sammen på nye måter i beste rekonstruktive kunst-tradisjon, og opprettholder med det en dynamikk som driver det framover.
Det meste av materialet er selvfølgelig hans eget, og deler av det har helt åpenbart appell langt utenfor jazz-sirklene. Mer enn det, det fortjener en langt større oppmerksomhet enn «bare» som enda ei pianobasert jazzplate. Jeg nyter de pre-recordede minimalistisk utviklende akkordeffektene, som utvikler seg langsomt, dramatisk og dynamisk. Hans vokalsplittede sang i vekselvirkning med sitt klaverspill og underliggende droner er mystiske og mytiske. I ett ord: Strålende!
Så kan vi la en omskrevet Henrik Ibsen fra «Naturens Stemme» få siste ord i dag.
Der satte seg Qvenild saa ensom på Scenen
Og spilte opp Steinwayens klange, han Qvenen.
Han satte sig ned mellem Dronernes Klynge,
Da syntes oss, Morten begyndte at synge.
Og dæmpet kvad Morten bag Vocoderens Grene,
Kort sagt, musikalsk var den hele Scene.
Det smeltede Alt saa harmonisk tilsammen,
Da steg i vårt Indre Begeistrings-Flammen.
Knapt kunde han holde den Macen itømme,
Der visped en Tromme, vi ville ei rømme!
Det lød som med dæmpede, glødende Klange,
En bævende Gjenklang fra Historiens Gange!
Tekst og foto: Johan Hauknes / Henrik Ibsen
