Konserter

Hva er tid?

VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 28. MARS 2019: Det er bare såvidt vi har fått igjen pusten etter gårsdagens konsert med Jonas Cambien, før vi er på plass på Victoria igjen! Denne gangen er det Thomas Strønens Time is a Blind Guide som trekker oss hit.

Våren 2013 kuraterte Fiona Talkington i BBC konsertserien Conexions — Norway & UK – a musical celebration på Nasjonal jazzscene. Gjennom den ble det trukket flere koplinger mellom de den gangen unge norske og det unge britiske miljøene for improvisert musikk. Den tredje konserten i serien skjedde onsdag 20. mars 2013. På scenen sto et helt nytt ensemble av åtte musikere, satt sammen spesielt for denne anledningen. Ved siden av Thomas Strønen på trommer og perk, besto ensemblet av bl.a. pianisten Kit Downes, strengemester Nils Økland, Lucy Railton på cello og Ole Morten Vågan på bass og en sterk perkusjonsavdeling.

Den gangen sa Thomas Strønen at instrumenteringen «… bærer preg av at jeg ønsker flere ensembler i ett. Musikken er melodisk og «tid» er et essensielt begrep også rent kompositorisk, både i form av utfordrende rytmikk, men også i det underliggende, med mye luft i komponeringen. Min musikalske oppvekst har vært mangfoldig, med ECM-estetikk så vel som klassisk og elektronisk- og impromusikk; med dette prosjektet prøver jeg å samle mange endetråder». Prosjektet Time is a Blind Guide besto den gangen av et stryketrio på grensen til en klassisk strykekvartett, en perkusjonsgruppe og en pianotrio, alt i ett.

Prosjektets navn, «Time is a Blind Guide» er en betegnelse som jeg antar at Strønen har hentet fra boka «Fugitive Pieces» av Anne Michaels fra 1996. Uttrykket åpner en stor historie i denne boka som forsøker å fange det vi kanskje kan betegne som tidens subjektive mysterium. Men samtidig gir uttrykket også an assosiasjon som passer som beskrivelse av fysikkens klassiske, Newtonske tidsbegrep, ideen om universets absolutte tid. Denne tiden var en rettleder, en helt frikoplet, «blind», klokketid, gjennom hvilken universet var på vei mot sin egen framtid. Samtidig refererer betegnelsen, som sitatet av Strønen over viser, til kompositorisk og rytmisk tid — og vekker dermed også tanker om det elusive begrepet om «time» i jazzmusikken.

Ideene om en universell, absolutt tid sprakk som trollet i sola, da lyset fra den moderne fysikkens teorier om det store, og om det små, skinte på det i det 20. århundre. I dag er en av de kanskje aller mest spennende, og vanskelige, diskusjonene i grenselandet mellom fysikk og filosofi, dette — «Hva er tidens vesen? Hva er den?». Akkurat som tiden i musikken, dens forløp og uttrykk i en klokkes tid, og dens indre tid og «time»! Straks du tror du har fanget en definisjon i et domene, løser tidsbegrepet ditt seg opp uten spor i et annet domene — som vannet i en dam på brennvarm asfalt midt i solsteiken.

Når Strønen innledningsvis i kveld minner oss om Talkingtons konsertserie og det som etter hvert er blitt bandet «Time is a Blind Guide», beskriver han det som skjedde den gangen som et bestillingsverk. Betegnelsen var den gangen en beskrivende betegnelse på den syklus av låter som Strønen skrev for anledningen, og ikke et navn på bandet. Talkington hadde oppfordret Strønen til å lage et nytt band for anledningen, men Strønens umiddelbare reaksjon hadde vært; «… jeg trenger ikke noe nytt band!».

Men et nytt band ble det, … og takk for det! I kveld, seks år og åtte dager etter debuten på samme scene, og med en lang rekke konserter i sekken og to ECM-album i sekken. På den siste plata «Lucus» og i kveldens første sett framstår bandet som en kvintett. Den eneste som er igjen fra debutkonserten er bassisten Ole Morten Vågan. På fiolin er det nå Håkon Aase, mens stryketrioen sluttføres med Leo Svensson Sander på cello. Og på klaveret, selvfølgelig Ayumi Tanaka, som med Jonas Cambien i går, må vi vel også etter hvert regne henne som norsk.

De åpner med jeg mener må være en variant av åpningssporet på sisteplata, «La Bella». De neste bortimot femti minuttene sveiper innom de aller fleste av musikalske emosjonelle uttrykk, fra det stille, meditative til de store bilder tenget ut med bred pensel. Innimellom dette kommer det nærmest filmatiske sekvenser som er nærmest orkestrale i sine proporsjoner. Men med Strønens og hans kumpaners musikk er det alltid i de må detaljene at skjønneheten viser seg. Inne i alt dette finner du små gester som skinner som edelsteiner.

Sander og Aase presenterer en sammensirklende slyngplante, vist fram med bruk av både arco og pizzicato. Ole Morten Vågan ruver under disse to med en variasjon i spillet som er overveldende. Alt mens Ayumi Tanaka setter opp, kommenterer og skaper variasjon i framføringen. Men det er Strønen selv som gir det sterkeste inntrykket … igjen! Hans trommespill er særegent, nesten eklektisk, og svært ofte, nesten grensende til alltid, i et lavmælt og svært åpent uttrykk.  Det er som hans spill inviterer både hans medmusikanter og oss som tilhørere til å bade i de store rommene han skaper i musikken.

Gestene, de enkelte elementene, i hans spill kan være små og meget langt fra brautende. Men sammen over tid, og sammen over rom med sine kolleger, forteller linjene til Strønen store historier. I løpet av dette sette blir vi presentert for et utvalg av låter fra det siste albumet, blant annet «Friday», «Baka» og «Wednesday». Musikken blir framført som et kontinuerlig hele, og framstår dermed ikke som et knippe med låter, men som et større verk som lik en suite, gjennomborer og utrykker et bredt spekter av musikalske uttrykk.

Med siste sett fikk vi bortimot en time i lag med et ensemble som hadde mer enn doblet seg, både i antall musikere og i hardtslående lydtrykk i løpet av pausen. Ved siden av kvintetten, kom da perkusjonsensemblet Extended Ground på scenen.

Til daglig underviser Thomas Strønen på Norges musikkhøgskole i jazz-slagverk. De siste årene har han gledet oss flere ganger med å sette sammen dette ensemblet bestående av hans studenter på høgskolen. I dag ble vi presentert for en ny årgang av hans studenter. Jeg har ikke tall på hvilket nummer i rekken denne årgangen er, men denne årgangen lover minst like bra for framtiden til avdelingen for norske jazztrommer som de tidligere årgangene.

Det var interessant å høre integrasjonen av musikken til kvintetten Time is a Blind Guide og perkusjonsensemblet Extended Ground. Det ble på mange måter en Extended Time-opplevelse av TiBG-musikken. Utvidelsen med Extended Ground skifter mellom de ulike uttrykkene av Thomas Strønens musikk, det musikalske universet til musikken fra Time is a Blind Guide kommentert og utvidet med Strønens polyrytmiske mønstre og medrivende perkussive vamp skrevet for Extended Ground.

En av Strønens låter på det siste albumet heter «Truth Grows Gradually». Jeg opplever tittelen som å referere til den enkeltes økende bevissthet om sannheten. Den refererer til den enkeltes, over tid, akkumulerte forståelse for sin egen omverden — og ikke til sannheten i seg selv. Den forståelsen gjør også dette til noe som kan stå som en overordnet beskrivelse av hvordan sannheten om Strønens musikk også gradvis gjør, på deg som tilhører og medskaper av musikken.

Og uansett hvordan vi skal beskrive dette forløpet av subjektiv tid for hver og en av oss, har vi sett og hørt hvor medrivende og fascinerende disse uttrykkene for musikkens tid er. Vi har opplevd tiden emosjonelt og kroppslig, og også kognitivt. Men fortsatt henger hjernen etter i sin streven etter å fange tidens mysterium.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio


Thomas Strønen


Ayumi Tanaka


Ole Morten Vågan


Håkon Aase


Leo Svensson Sander