OSLO JAZZFESTIVAL, VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, MANDAG 13. AUGUST 2018: Så er Oslo Jazzfestival i gang for 33. gang siden starten i 1986. Vi i salt peanuts* vil dekke et lite utvalg av de konserter som blir arrangert under årets festival, men da vi alvorlig lider av mangel på mannskap i Oslo-området denne uka, er vi dessverre ikke i stand til å dekke hele festivalen.
I dag, under festivalens første ordinære dag, valgte vi oss ut konserten med Kenny Barron Trio på Victoria — Nasjonal jazzscene. Og vi var overhodet ikke aleine om å gjøre det valget! Her var det nemlig fullt og tett, svært tett, denne mandagskvelden. Men uten at det gjorde overhodet noenting som helst.
For her satt vi — og alt publikummet som var tilstede — med haka på det aller nederste knappehullet av begeistring. Var det noe vi ikke brydde oss om, var det i hvert fall dette enkle spørsmålet om hvorvidt det var plass eller ikke!
Trioen til Kenny Barron, med Kyoshi Kitagawa på bass og Jonathan Blake på trommer, slapp i 2016 plata «Book of Intuition». Noe av musikken vi fikk høre denne kvelden var selvfølgelig hentet derfra. Og dette var det vet vi forventet å høre denne kvelden.
Men var dette nok? Kenny Barron var jo en musiker som hadde underholdt oss og gledet oss i mange år, med sitt glitrende og flytende pianospill. Nesten femti år etter at han fornyet pianospillet — og over femten år siden han var i Norge — var han her igjen! Ville han virkelig levere sakene?
La det være sagt med en gang: Dette ble en glitrende, og lenge etterlengtet, retur til Oslo av Kenny Barron! Han har faktisk ikke vært i byen siden i mars 2001! Nå kan vi endelig si — det var jammen i meg på tide. For Kenny Barron og hans trio leverte definitivt sakene! Langt over alle forventninger.
Fra festivalledelsen ble vi fortalt at de opprinnelig fikk valget mellom å booke denne trioen og å booke Barrons kvintett — den som slapp «Concentric Circles» i fjor. Festivalen valgte å booke trioen — som jeg ble fortalt — fordi det ga mest mulig Barron-spill på piano ut av besøket! Det var Kenny Barrons pianospill fetivalen var ute etter. Dette var — selvfølgelig — et valg vi støttet fullt og helt.
For dette var jo — slik vi ser det — det helt riktige og ikke minst, selvsagte valget. For makan til trio og vakkert pianospill er det ytterst sjeldent man hører — i Oslo eller hvor som helst. Kenny Barron passerte 75 år i sommer. Men han er er fortsatt en skapende musiker av et format — og på et nivå — som ytterst få pianister vil komme i nærheten av, overhodet og noensinne.
Med seg har Barron bassisten Kitagawa, en bassist som for meg — tror jeg — var et helt nytt live-bekjentskap. Stødig, sikkert, og varierende. Til tider ikke bare det, Kitagawa er også hele tiden oppfinnsomt, syngende, swingende og sangbart til stede. På et tidspunkt lukket jeg øynene og lyttet til hans spill, noe som umiddelbart vekket tanken hos meg, — Hvem var det som sa at NHØP var død?
Jonathan Blake har, ved siden av samarbeidet med Kenny Barron, også spilt med Oliver Lake og Tom Harrell, og han har dessuten også spilt i Mingus Big Band. Blake vokste opp i Philadelphia og viderefører på mange måter den intense og perkussive spillestil som har sine røtter i denne byen. Tenk Mikey Roker — men tenk kanskje aller først og fremst på den trommisen som skapte seg et artistnavn med byens navn i seg — trommisen Philly Joe Jones.
Men det går også videre enn dette. For det er en leikenhet over Blakes trommespill — og en sans for litt bravado — som vekker klare minner om Art Blakey. Det er — dessuten — også en variasjon i spillet, og et dynamisk spill med rytmiske variasjoner og linjeføringer som har røtter som går helt andre veier.
Trioen starter med en Billy Strayhorn-komposisjon, og det er her det slår meg! — Dette kan høres ut som kafémusikk! Og da mener jeg ikke dette til forkleinelse for noe av den vidunderlige musikken som noen (få) ganger utfolde seg i noen kaféer og barer, inntil du lytter inn i musikken. Tvert i mot! Dette er en kafémusikk med meget dyp dybde!
Når bandet fortsetter med Barrons egen komposisjon «Lullaby», er samspillet mellom Kitagawa og Blake vanvittig godt. Den ene ligger litt foran og trekker framover, den andre henger etter beatet og sikrer basisen. Den «lille skatten» som får spilt denne vuggevisa for seg vil sove meget godt … etterpå. For du vil — på ingen måte — miste et eneste øyeblikk i trioens framføring her.
De fortsetter med Kenny Barrons tribute til Bud Powell, kalt «Bud Like», den første låta fra den nevnte trio-plata. Jeg kan kun si én ting: Ikke bare liker Bud Powell denne, ikke bare sitter han der oppe … eller er det nede? … og nikker anerkjennende. Han gliser bredt og ler godt når Barron leiker med sine Bud-like fraser over tangentene.
Jonathan Blake leverer et trommespill her som er så hinsides bra. Han bygger ut frasene ved å legge seg foran gjennom store deler av dem, før han avslutter linjene med å legge seg bak beatet. Smakfullt og vakkert gjennomført, det skjer på en måte som er helt organisk og naturlig. Eller helt vakkert!
«Georg, sit du godt?», het et skuespill laget rundt 1968 av Dag Solstad og Einar Økland, et skuespill som ble framført på biscenen Bikuben i Det Norske Teatret. Her i Victoria sit vi svært godt, ikke minst takket være Blakes eminente trommespill. Backbeaten hans flytter oss trygt ned i setet.
De fortsetter med den brasilianske låta «Aquele Frevo Axé», skrevet av Caetano Veloso. Denne bossaen er gjengitt på Barrons kvintettplate «Concentric Circles», men jeg må ærlig innrømme at den trio-versjonen vi får høre i kveld, tar hele kaka — mer enn det, den tar hele bakeriet! «Det er en slags minimalisme i dette!» hvisker min sidemann i øret mitt.
Og da er det det slår det meg, han har helt rett! Det er en slags estetisk minimalisme her — den formen for minimalisme som gjør at du bare blir stående og gape, når du møter og ser en av verdens vakreste sportsbiler.
Tenk en Jaguar E-type, Series 1, den ultimate sportsbilen — fra den gangen da britisk bildesign var på sitt aller beste — og mest utviklede. Du ser designen, linjeføringene, de små detaljene i utformingen av den typiske munnen i front, håndverket i utformingen og produksjonen av interiøret. Alt lukter — og ser ut som — absolutt kvalitet!
Så åpner du panseret — og ser en helt ny verden. En veltrimmet, veloljet maskin, et inline 6-sylindret monster på 4,2 liter som driver det hele framover. Det ser så enkelt ut, så vakkert ut, utenpå. Inne i dette er det komplekst, sammensatt, men så ser du det– det er en helt annen type minimalisme. Minimalisert kompleksitet. For det er ikke mer her, enn akkurat det som trengs for å oppnå det du ønsker: Ikke mer, ikke mindre. Kjøreglede, estetisk bekreftelse. Kommunikasjon med et publikum som skjønner hva det dreier seg om. Akkurat slik er det!
Trioen fortsetter med en av Thelonious Monks minst kjente låter — «Shuffle Boil». Her leverer Kitagawa en bassolo som jeg skulle ønske det fantes et opptak fra. Hva f…n? Er det mulig? Når Barron videreutvikler Monks kantete linjer, slår det meg: Her viser Barron oss virkelig hvor kort veien er fra Duke Ellington til Thelonious Monk!
Charlie Hadens «Nightfall» gis en medrivende dansable framstilling av trioen, i en hengende firetakt som gjør det svært vanskelig å sitte rolig i den trappa der vi har funnet oss en liten plass.
Det fortsetter med Barrons egen «Calypso», før trioen avslutter med en annen Barron-komposisjon som ekstranummer, «Cook’s Bay». Det er så herlig laid back gjennomført at sammenligningen er åpenbar. «Play it like Ahmad Jamal» sa Miles Davis til Red Garland i 1956. Og det gjør sannelig min hatt Kenny Barron også.
1-2-3.. bam …. bam … bam!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kerstin Siemonsen
