RANSÄTERSSTÄMMAN, RANSÄTER, SVERIGE, 4.-7.JUNI 2026: Svenske spelmans(kvinne)stevner har ikke vært det store satsningsområdet for salt peanuts*, men etter tre dager på stevnet fant denne medarbeideren ut at det kunne være på sin plass, blant annet begrunnet i denne publikasjonens fokus på improvisert musikk, og i en kommentar i løpet av stevnet fra en som også hadde bakgrunn som jazzmusiker: «Hvorfor kan vi ikke ha det like morsomt og spennende på jazzfestivaler?» (Mer om det under).
Kort fortalt er Ransäterstevnet et arragment der noen tusen (23 000 på det meste) mennesker i alle aldre samles for å høre konserter, danse, (dette lar seg kombinere!) spille sammen i varierende konstellasjoner (desidert mest feler), feste, prate og i det hele være sammen med gamle og nye venner. Det blir gjerne mange av den siste kategorien også (mer om dette under), i løpet av noen intense dager. De ivrigste ankommer onsdag kveld, og søndag er stort sett pakke og reis-hjem-dag.
Stevnet finner sted i Ransäters hembygdsgård i omgivelser som er ideelle for formålet. Her finnes fire gode innendørs saler med scener, og plass til noen hundre publikummere, som på de fleste konsertene består av en stor andel ivrige dansere – noe ganger litt bak i salen med de som bare vil lytte sittende på gulvet foran. Store deler av programmet er definert som dansespilling, der det altså forventes at publikum stort sett danser.
Mange konserter er programsatt på de fire scenene; i tillegg er det åpne tider der alle kan melde seg på til dansespilling i halvtimes økter. Lørdag i Norrra Logen var det for eksempel 27 band/ensembler/musikere som hadde meldt ser til dansespill, og arrangementskomitéen hadde en vanskelig oppgave med å plukke ut de 16 det var plass til mellom kl. 2000 og 0500 (se bilde under). Ingen ulempe å spille sist – fortsatt fullt til lokalet stenger – før mange fortsatte på jam noen timer til. For å si det slik: når forkost/brunchen åpner kl. 10, er det ingen kø.
Med plass for dans også på konsertene, blir skillet mellom de programmerte konsertene og dansespillene flytende, også i den forstand at det ikke nødvendigvis er bare de rene amatører (men de også!) som tar seg av de egenpåmeldte danseøktene. Høydepunkter (blant mange; for meg) der var Ellika Frisell – som har vært i fronten i svensk folkemusikk siden Filarfolket på 1970-tallet – med meksikanskfødte Rafael Sida på oppfinnsom latin-inspirert perkusjon; og Leif Stinnerbom / Mats Edén (hovedbildet), også kjent radarpar fra samme periode, men mindre synlig som duo etter at Leif startet sin karriere med å bygge opp Västanå-teatret ved Sunne. For å få med seg høydepunktene er det med andre ord ikke nok å lese programheftet – man må også følge med på spillelistene som blir satt opp samme ettermiddag.
Det er likevel ikke konsertene og danseøktene som for de fleste er hovedmotivasjonen for Ransäterstemman; men de mange uformelle jammene rundt om. Det store campingområdet er en sammenhengende klingende masse bortimot døgnet rundt, med fri flyt av spelsugne musikere mellom de i utgangspunktet fastere konstellasjoner av grupper og miljøer som har Ransäter som et av sine faste, årlige høytider, på linje med jul og midtsommer, men med et helt eget innhold og program.
Det er noen viktige forutsetninger for at et slik arrangement skal lykkes. Dels den arrangementstekniske kunnskapen som er bygget opp gjennom stevnets lange historie – det første fant sted i 1971 – dels de rent fysiske forutsetninger. Ransäter Hembygdsgård fungerer perfekt; fire store konsert/dansearenaer med stort åpent uteområde mellom; stort campingområde med plass til tusenvis av besøkende; 20 hytter for VIPene – dvs. musikerne som er hyret for konserter og kurs – badeplass ved Klarälven – alt godt samlet.
Noen refleksjoner fra en med like mye bakgrunn i jazzmiljøet som i folkemusikkmiljøet
Hva er det med Ransäterstemman (som de i stor grad deler med mange andre folkemusikkstevner, også i Norge) som jazzfestivalene mangler?
Mye, og ikke alt er like lett å definere. Men noe er tydelig:
- Publikum er i aktivitet store deler av tiden; enten med dans eller egen spilling. På jazzfestivalene er publikums aktivitet i stor grad begrenset til passiv lytting på konserter, og noe mer aktivt sosial prat med tilhørende mat og drikke.
- Stor samhandling – både i aktivitet (spill, dans) og sosialt mellom musikere og publikum, og mellom musikere på alle nivåer i de mer eller mindre veldefinerte hierarkier av status.
- Et overkommelig prisnivå for konserter og kurs, kombinert med billig (om enn enkel) overnatting i form av camping for de fleste, og enkle hytter for musikerne, gjør at det normale både for musikere og publikum er å være til stede på hele stevnet. På de fleste norske jazzfestivaler er prisnivået på billetter og overnatting slik at de færreste (yngre, hva nå det vil si i dag) jazzmusikere har råd til være til stede på hele festivalen, om de ikke har spillejobb der – og da som regel dekket opphold i forbindelse med jobben.
Jazzen var i mange år (også) knyttet til samværsformer rundt sosial dans; rimelig parallelt til folkemusikken. På Ransäter er dansen fortsatt levende som sosial samværsform, med plass for personlig utfoldelse og langt fra noen fremvisning av arkaiske, museale kulturformer. Kanskje kan det sies slik at jazzen i dag legger større vekt på genren som kunstform enn som samværsform.
På mange måter kunne jeg ønske meg en jazzparallell til Ransäter og tilsvarende norske mulige forbilder, ikke bare fordi det på det personlige plan er interessant, gøy og stimulerende, men fordi det gir noen utviklingsmuligheter for musikerne som dagens jazzfestivaler har lite rom for. De lommene og rommene for jammer som finnes er selvsagt strålende, men det er et hav av forskjell i forhold til de døgnkontinuerlige samhandlingene i et tredagers stevne.
Noen som tar utfordringen?
Tekst: Tellef Kvifte
Foto: Knut Utler (inkl. hovedbildet) og Tellef Kvifte
Jam på Campen (Foto: Knut Utler)
Kontinuiteten fra starten på 70-tallet (Foto: Knut Utler)
Normal plass på danse/konsertgulvet (Foto Knut Utler)
Spilleliste for kvelden. (Foto: Tellef Kvifte)
