Konserter

(c) Johan Hauknes 2018

I begynnelsen var … Kvarken

UMEÅ JAZZFESTIVAL, LØRDAG 27. OKTOBER 2018: La oss umiddelbart avklare et spørsmål som sikkert mange av salt peanuts*’ lesere har stilt seg etter gårsdagens rapport fra Umeå: Ferierte den tidligere amerikanske fysikeren og Nobelprisvinner (1969) Murray Gell-Mann i områdene rundt Kvarken i 1962-63? Var det der han fikk ideen til navnet på sine — den gangen — hypotetiske partikler som bygde opp protoner, nøytroner og andre hadroner?

Det er kjent at navnet Kvarken på sundet mellom svenske Västerbotten og finske Österbotten, eller Merenkurkku som sundet heter på finsk, peker på at sundet er som en innsnevring, en ‘hals’. Samtidig er denne minste byggesteinen som Murray Gell-Mann lanserte i 1964, på alle de nordiske språkene beskrevet som kvark, på finsk kvarkki. Tilsynelatende akkurat samme ordet.

Men mer enn det, fra gammelt av i både svensk, dansk og norsk var dette ordet for hals skrevet som qvark, eller qværk. Likheten, også uttale-messig, med Gell-Manns betegnelse quark (selv om Gell-Mann valgte en uttale av nyordet som ‘kw:årk’). Så en tanke om en etyomologisk forbindelse er svært nærliggende.

Kanskje Gell-Mann virkelig tilbrakte en sommer på Holmön, eller kanskje det var i Vaasas skjærgård! Kanskje Gell-Mann ferierte ved Kvarken samtidig som Martin Luther King holdt sin «I have a dream»-tale foran Lincoln Memorial i Washington for 250 000 publikummere? Og dermed samme året som en DC3 fra Finnair med kjennmerket OH-LCA styrtet rett før landing ved Mariehamn på Åland, rett i nærheten av den andre kvarken, den Sødra Kvarken.

Men, dessverre, slike fortolkninger ville ha en status på linje med de folke-etymologiske forklaringene som det er så mange av. Forklaringer som virker svært tilforlatelie, men som ikke har rot i mer seriøse etymologiske studier. Så svaret er nei – akkurat som at golf ikke er en forkortelse av ‘Gentlemen Only, Ladies Forbidden’, har heller ikke kvarkene fått sitt navn fra Kvarken.

Men kanskje er det en forbindelse allikevel? Gell-Mann lånte — som vi jo vet — betegnelsen fra James Joyces opus magnum – «Finnegans Wake». I et meningsløst rim heter det i denne boka «Three quarks for Muster Mark!/ Sure he hasn’t got much of a bark/And sure any he has it’s all beside the mark».

Ordet quarks her er Joyces oppfinnelse, men  av sammenhengen ser vi at uttalen skal være ‘kw:ark’, ikke ‘kw:årk’ som Gell-Mann oppga som sin valgte uttale! For Gell-Mann måtte selv ty til en folkeetymologisk forklaring han hadde skapt selv, for å få forklaringen til å gå opp. I følge Gell-Mann skulle Joyces formulering være en onomatopoetisk omskriving av «Three quarts for Mister Mark!», dermed skulle quarks rime på det engelske ordet quarts, altså ‘kw:årk’ .

Det er like åpenbart at på de skandinaviska och nordiska språken skal ordet kvark uttales som i Kvarken, ‘kv:ark’ . Og har med det identisk uttale med navnet på den tyske råosten — eller cottage cheese som det også er kjent som – Quark. Det er meget mulig at James Joyce hentet nonsense-ordet fra denne tyske konteksten. Han bodde jo store deler av sitt liv i det tysktalende Sveits. Og kanskje har denne «osten» fått sitt navn fordi den setter seg fast i Qvarken – altså i halsen!

Dermed har vi endelig fått etablert en forbindelse mellom Kvarken og kvarkene. Riktignok basert på enda én folkeetymologisk forklaring. Men denne gangen er det min teori for en alternativ etymologisk opprinnelse til begrepet om kvarker.

Vi starter den siste konsertdagen vår i Umeå med det det storslagne prosjektet «In the Beginning». Dett er et prosjekt som danske Kira Skov og estiske Maria Faust står bak, og som i fjor ble tildelt to priser under utdelingen av Danish Music Awards 2017. «In the Beginning» er et prosjekt der de to opphavspersonenes komposisjoner smelter sammen med Fausts arrangementer og Skovs tekster og vokale framføring, til en høyere enhet. Denne enheten kan ikke betegnes på annen måte enn som en sublim og transcenderende integrasjon.

På prosjektets instrumentelle side på scenen har Faust — på altsaksofon — med seg Jacob Højer på trommer, på AndersACChristensen på kontrabass, Anders Banke på bassklarinett, Tobias Wiklund på trompet og Ned Ferm på tenorsaksofon.

Denne instrumentelle sekstetten understøttes av en vokal sekstett, med Kira Skov i føringen. Hun ledsages av fem sangere fra Estland, Silja Uhs, Marie Roos, Annely Leinberg, Raul Mikson og Joosep Sang. Dette korets kvaliteter understreker – og forsterker mitt inntrykk av – de rike kortradisjonene i Estland, og det høye nivået estiske kor holder.

Og for noen linjer som Skov og Faust har skrevet for dette koret. Sakralt og stort. Og det instrumentale bidraget står overhodet ikke tilbake for det vokale. Ned Ferm viser seg fram som en sterk tenorstemme, også i dette nærmest magiske landskapet som Skov og Faust har skapt.

Men det er de to lederne og opphavspersonene til prosjektet som sammen setter deg helt ut. Skovs tekster er sterke og levende, og om du tar dem innover deg, oppleves det som å bli satt sjakk matt etter et intenst sjakkspill. Meditativt og vakkert, kommuniserende og gripende.

Et aspekt reduserte dessverre noe av nytelsen: Spesielt i tutti-partiene var lydbildet som PA-anlegget projiserte ut i salen, rotete og uten detaljer. Dessverre førte dette også med seg at deler av Skovs tekster forsvant inn i en ullen masse av lyd.

Etter dette måtte vi ta en liten pustepause før vi entret det lille Jazzlabbet. Der var Kjell Nordeson allerede godt i gang, helt alene vekslende mellom sitt trommesett og en vibrafon. Vel, alene er vel drøyt å si. Det var nemlig godt med tilhørere til stede, til en musikkform som ikke akkurat er det lettest selgelige for en jazzfestival.

Nordeson – som tilbrakte sine unge år i Umeå – ble vi vel riktig kjent med første gangen da han sammen med jamnaldringen – også fra Umeå – Mats Gustafsson, startet den skjellsettende AALY Trio, en trio som lenge var en kvartett, etter at Ken Vandermark etter hvert ble fast gjest i bandet utover på 1990-tallet.

I fjor slapp Nordeson plata «Walking With Mirabeau», anmeldt her. Vi bør vel karakterisere det som skjedde i laboratoriet denne kvelden som ‘musikk inspirert av plata’? – Det er nødvendigvis vanskelig å karakterisere denne improviserte musikken med at han ‘spiller musikken fra plata’!

Uansett er det sjeldent å høre en perkusjonist som i samme grad som Nordeson er i stand til ikke bare «å levere varene», som det heter, men som evner å fange publikums oppmerksomhet så totalt, og evner å fortelle historier med sine klubber og stikker. Historier som griper tak i deg. Enkelt og greit: Strålende!

Vi svinger en liten tur innom Idun-teatern, der Dhafer Youssef er godt i gang. Vi tillater oss noe tid sammen med denne tunisiske musikeren som virkelig har fornyet musikklandskapet rundt den arabiske lutten, eller al oud som instrumentet heter. Det blir riktignok å snu historien på hodet å kalle oud-en for en arabisk lutt, i og med at den spanske og europeiske lutten jo vokste fram på grunnlag av ouden. Så kanskje riktigere: han har fornyet musikklandskapet rundt de moderne versjonene av instrumentet som var inspirasjonen for den europeiske oud-en. Eller the lute/lutten/luten/lutan/luuttu som den er kjent som i vår del av verden.

Uansett, vi får med oss noen minutter med Youssef sammen med Nicolas Viccaro på trommer, Joe Sanders på kontrabass og Isfar Sarabski på piano. Disse er for meg ukjente musikere, men jeg merket meg med stor interesse Azerbaijanske Sarabskis herlig modale pianospill. Her viste det seg fram en 28-årig pianist som jeg svært gjerne vil høre mer av i framtida. Og så får jeg prøve å llegge til side irritasjonen over at denne musikeren har gått meg hus så lenge, og heller glede meg over at jeg oppdaget ham i dag. Bedre seint enn aldri!

Jeg var så vidt innom Studiojazz der gitaristen Julian Lage dro i gang med Kenny Wollesen på trommer og Jorge Roeder på bass. Det er alltid en fornøyelse å høre Kenny Wollesen, men etter hvert ga jeg opp å lytte nærmere til Lages ikke spesielt nyskapende linjer på gitaren. På et tidspunkt sa jeg til min sidemann at «ni av ti ganger ville jeg sagt Bill Frisell!». Jeg kunne også lagt til, på en ikke så inspirert dag. Men det skal sies, at gitarteknisk er han et fyrverkeri. Det er bare det at musikken ikke griper meg.

Da ble det mer saft i frasparkene etter at vi vendte tilbake til Jazzlabbet og tidlig sikret oss en sitteplass langt framme. For nå var det tid for en solo-piano framføring av japanske Naoko Sakata. For flere år siden slo hun gjennom med et brak i Sverige, og øvrige Norden, da hun lanserte seg selv med hjelp av en pianotrio i hennes eget navn. Etter hvert har det blitt tre trioplater, og hun har på mange måter nå gjort svenske av seg, etter å ha bodd i Göteborg i snart ti år.

For første gang skulle i hvert fall jeg, få oppleve Sakata aleine med et klaver, og få høre henne framføre helimprovisert musikk. Jeg sier det like godt med en gang: Og alle mine forventninger ble oppfylt, og vel så det.

Hun starter fra et enkelt tema, ofte svært melodisk sangbart, med nesten neo-romantiske harmoniseringer. Derfra utvikler hun det, demonterer det, gjerne til det ikke er noe igjen, før hun bygger linjene opp igjen. Men veiene hun følger oppover igjen går i et helt annet landskap enn nedover. Hun ender derfor også opp et helt annet sted enn hun startet. Dette er drivende god «stream of conciousness»-musikk.

Og det er så kommunikativt strålende gjort. Men ikke bare det, det er også så pedagogisk godt fortalt. Hun gjør ikke dette for seg selv. Hun gjør det for oss som er tilhørere, og hun gleder seg over vår glede og opplevelse. Og hennes glede strømmer ikke bare ut til oss, men også inn i musikken. Og ut igjen til oss, båret på musikkens vinger. Joda, det er en klisjé, men den beskriver faktisk svært godt det jeg opplever skjer i dette lille rommet.

Her ser vi virkeliggjøringen av alle ideene om samskaping av musikk, at musikken blir til i et intimt samspill (sic!) mellom utøver og publikum. At musikken ikke bare er en formidlende kommunikasjonsform, men at den også skaper en gjensidig samtale. Hun viser veien, og lar oss fortolke denne veien og musikken som blir til. Men hun lytter også selv, og viderefortolker seg selv — og vår medinnlevelse i musikken.

Men samtidig som hun gjør det lett for oss å følge energistrømmene i musikken — at hun gir oss følelsen av å være medskapere — så utfordrer hun oss. Til å reflektere over hvordan vi forholder oss til denne musikken som puster og lever i rommet mellom oss.

Dessuten utfordrer hun oss til å tenke over hva musikken sier, hva hun – og vi – sammen sier og uttrykker gjennom musikken. Opplever vi begge det samme budskapet fra musikken? Sier musikken det samme til oss alle i salen, eller sitter vi med hver vår — inkommensurable — sannhet om musikken? Kan disse sannhetene overhodet kommunisere seg imellom? Er de på noen som helst måte sammenlignbare?

På et tidspunkt hørte jeg i linjene skapt av hennes venstre hånd, deler av Ornette Colemans tema «Lonely Woman». Var disse linjene der? Eller var det min fortolkning av dem? Da jeg nevnte dette for Sakata etter konserten, ser hun på meg, ler litt, og sier med undring i stemmen «ja, akkurat det hørte jeg også!»

Vi avslutter årets Umeå-festival som vanlig i Studiojazz, med et medrivende og heftig musikalsk uttrykk som befordrer raske bevegelser av korporlige ekstremiteter. I år har festivalen hyret det franske prosjektet Supersonic til dette.

Da Thomas de Pourquery startet bandet i 2011 var det for å gjenskape og fortolke for en ny tid, Sun Ras musikalske univers. På samme måte som at Sun Ra Arkestra skapte en musikk som var et amalgam av samtidige og tidligere stilarter og musikalske uttrykk, tok de Pourquery utgangspunkt i et musikalsk virvar som på samme måte var en blanding av det samtidige og det forløpne.

Men Sun Ras samtidighet på 1950- og 1960-tallet var jo noe helt annet enn samtidigheten til en fransk, tidligere rugbyspiller på 2010-tallet. Der Sun Ra grep til swingmusikken, grep de Pourquery til techno, metal rock og elektronika.

Det vi fikk høre denne kvelden, bl.a. med en herlig frekk og headbangende versjon av «We travel the Spaceways», kunne kort vært beskrevet som «the Dark Side of Sun Ra»! Underveis får vi et deilig humoristisk samspill mellom sjefen og trommisen, Edward Perraud.

Herlig gøyalt, og en akkurat passelig avslutning på den femtiførste Umeå Jazzfestival i 2018!  I det vi vender nesen sørover mot Stockholm, nynner vi for oss selv den velkjente strofen fra «Du gamla, du fria», som er som skrevet for salt peanuts*:

«Ja, jag vill leva, jag vill dö — i Norden»

Med det forlater vi Umeå, og gjør oss klare for neste helgs Tampere Jazz Happening 2018!

Tekst og foto: Johan Hauknes