JAZZHUS MONTMARTRE, KØBENHAVN, 13. MAI 2018: Utenfor Danmark er det i en del jazzmiljøer en allmen oppfatning at den danske jazzen fremdeles er nærmest låst fast i «gamle dager», da Thad Jones, Stuff Smith, Dexter Gordon, Ben Webster og flere amerikanske musikere bodde og levde i København. Og ja, det er helt rett. Men samtidig så er København blitt den byen i Skandinavia som har tatt vare på den musikken disse kunstnerne sto for og som har videreutviklet den, og gjort den til noe mye mer enn en museumsgjenstand.
Og et av de beste eksemplene på det, har man nå i to dager fått oppleve i Jazzhus Montmarte i Store Regnegade. Saksofonisten Jan Harbeck (bilde under) har sammen med pianisten Henrik Gunde (bilde nederst), bassisten Eske Nørrelykke og trommeslageren Anders Holm, fylt Montmartre med musikk så til de grader i tradisjonen etter Ben Webster, at om man lukket øynene, var man rett tilbake til 60-tallet, og tilbake til Montmartre i original form.
Jeg fikk med meg konserten søndag ettermiddag, hvor vi fikk to sett dedikert til Ben Webster. Kanskje var grunnen at både Harbeck og Gunde er årets mottagere av den prestigefylte «Ben Webster-Prisen», og ettermiddagen var proppfull med låter enten skrevet av Webster, eller låter som han hadde spilt, eller låter inspirert av den legendariske tenorsaksofonisten.
Og fra start til mål ble dette en gedigen hyllest av den amerikanske mester. Jan Harbeck har en egen evne til å spille som sine forbilder, Ben Webster inkludert, både i form av volum, innhold og anslag, og med Henrik Gunde på piano, som den reneste Erroll Gardner, men i mer moderne setting, blir dette alltid en fryd for øret.
De startet selvsagt med en Webster-komposisjon, som jeg dessverre ikke fikk med meg tittelen på. I starten syntes jeg kanskje kompet til Nørrelykke og Holm ble noe statisk og «kantete», med altfor dårlig lyd på bassen, til at det ble det helt store, men med enorm innsats fra Gunde og Harbeck satt det godt i veggene.
De fortsatte med Ellington / Strayhorn og en Strayhorn-hyllest til Johnny Hodges, hvor Harbecks spill var så tidsriktig som det var mulig å få det, og hans swingende og litt rå tenorspill, er det nesten ingen andre i dagens jazz som har «inne». Her leverer Gunde en strålende solo som er helt inne i Garner-land. Strålende.
Og slik fortsetter det. Mange låter man gjerne forbinner med Duke Ellington, som Ben Webster samarbeidet med i mange år, og hele veien strålende spill fra, særlig, Harbeck og Gunde.
I andre sett blir basslyden adskillig bedre, noe som også får trommeslager Holm til å «våkne», og det hele blir en seiersgang. Vi får Tizots «Caravan» i en fin versjon, hvor pianospillet til Gunde er overraskende moderne og originalt, og en strålende versjon av Webster-låta «Shorty Gull», og da de avslutter med ekstranummeret «We’ll Be Together Again» er ettermiddagspublikummet mer enn fornøyd over hva de har fått servert.
Jeg kjenner ikke til noen tenorsaksofonister i dag som spiller den hardtswingende, og samtidig så tilbakelente musikken Ben Webster ble kjent for, såpass bra som Jan Harbeck i dag. Han spiller med stor overbevisning og kreativitet, og med Hanrik Gunde bak pianoet, som jeg tror du kan sette til nesten hva som helst innenfor jazzmusikken, og som gjør det med stor overbevisning og ekthet, så må det bare ble en strålende konsert. Og etter at både Nørrelykke og Holm fikk «godfoten», ble dette en konsert nesten for evigheten i de legendariske lokalene på Montmartre i Store Regnegade. Fantastisk!
Tekst og foto: Jan Granlie
