HAGENFESTEN, DALA-FLODA, SVERIGE: På veggen i Stallet på svenske Hagenfesten står det skrevet «Hjälp! Tristan Dove sei We Are Lost!» på veggen. Hvem Tristan Dove er, vet vi ikke, men utsagnet har stått der siden forrige Hagenfest for to år siden, så da må det kanskje også være viktig for arrangørene. Og det sier litt om denne festivalen. Man kan ofte føles seg litt «lost», særlig i år hvor hele programmet var hemmelig på forhånd.
For en stund siden hørte jeg et foredrag av to britiske professorer, som hadde forsket på hvorfor folk reiste på festival. De hadde undersøkt alt fra de gigantiske rockefestivalene, som britiske Glastonbury, som samler opp til 180 000 mennesker, de de riktig små, intime festivalene.
Jeg snakket med de to etter foredraget, for å fortelle at jeg snart skulle på en liten festival «in the middle of nowhere» i Sverige, hvor arrangørene holdt programmet hemmelig helt til artistene gikk på scenen. Dette var første året Hagenfestivalen i Dala-Floda, mellom Borlänge og Malung, ikke annonserte programmet i god tid på forhånd, men i år var temaet «Focus Inexpectatus», og de driftige arrangørene tok sjansen på at publikum ville komme fordi man visste at programmet alltid er bra på Hagenfesten.
Og folk kom. I år solgte de faktisk fler billetter enn de tidligere 11 årene festivalen er blitt arrangert, og selv om været ikke akkurat var på festivalens side, med regn stort sett alle de fire dagene, så var det mer enn godt nok fremmøte. Og da kan man kanskje konkludere med at det er det sosiale som er det viktigste med en festival? Eller er det festivalens renomé som et sted hvor man får høre en rekke nye og spennende konstellasjoner, som er hovedårsaken.
salt-peanuts utsendte kom litt sent på plass i år. De første konsertene var gjennomført, da vi ankom torsdag kveld. Men vi hadde fått med oss et par låter med amerikanske slägere fremført av vokalisten Erica Jonsson på skikkelig svensk/amerikansk «Allsang på Skansen»-stil, under en slags middagspause i Borlänge.
Så det vi fikk med oss første kvelden var en britisk poet, som leste oppå sine egne opptak, og et slags punkband, som ikke ga oss så mye.
Fredagen opprant med konsert i det fine galleriet i etasjen over Stallet. Her fikk vi, for første gang (?) høre duoen Anna Högberg (altsaksofon, barytonsaksofon) og Susana Santos Silva (trompet) (hovedbildet). Og allerede her fikk vi høre ett av festivalens høydepunkt. Det er tydelig å høre (og se) at Högberg har tatt mye inspirasjon fra saksofonkollega Mats Gustafsson. Hun har mange av de samme fraseringene, men dog ikke like mye råskap i spillet som «udyret fra Umeå», noe som gjør spillet hennes nesten vel spennende som Gustafssons. Susana Santos Silva ser ut til å være den nye, hotte trompeteren i Europa akkurat nå. Hun høres stadig på festivaler rundt om (senest på Kongsberg Jazzfestival), og hun har tatt sjumilssteg i måten hun spiller på, siden første gang jeg hørte henne på 12 Points-festivalen i Porto for flere år siden. Og sammen er de to dynamit! De kommuniserer perfekt, og kjenner hverandre ut og inn.
De lytter til hverandre med store ører, og musikken, som skapes der og da, blir både eksperimentell og vakker. Og det som gjør denne duoen spesiell, er at den er så kompakt og at de to musikerne passer perfekt til hverandre.
Deretter bar det inn i Stallet for å få fler overraskelser. Saksofonisten Martin Küchen kjenner vi fra en rekke sammenhenger, blant annet Per Zanussis store band på Kongsberg tidligere i sommer, og fiolinisten og folkemusikeren Joel Bremer. De to hadde aldri spilt sammen før, og etter litt føling på hverandre i starten, tok Küchen grep, og derfra og inn ble dette en flott forestilling. Martin Küchens sopran- og barytonspill er viroust. Han er helt framme på tåspissene hele veien, og leverer til tider strålende spill. Bremer er en fiolinist som har den svenske folkemusikken inne, og utfordret Küchen hele veien. Spennende og interessant.
Så fortsatte det med enda en ny kombinasjon med saksofonistene Jonas Kullhammar og Marcelo Gabard Pazos, bassisten Elsa Bergman og trommeslageren Magnus Vikberg. Her fikk vi den erfarne, svenske jazzen representert ved Jonas Kullhammar sammen med de relativt unge musikerne Pazos og Bergman, og mellomgenerasjonen med Vikberg. Ikke sånn å forstå at noen av disse musikerne er gamle av alder, men noen har vært i bransjen lengre enn andre.
Og det er Kullhammar som tar styringen fra start. Med sin «utbrettede» sopransaksofon og sin «dobbeltløpede» saksofon, trekker han de andre musikerne med seg inn i sin musikalske verden, som har grobunn i jazzen fra 60-tallet (John Coltrane og Rahasaan Roland Kirk). Jeg har hørt noen av disse musikerne noen ganger før, og jeg kan ikke huske å ha hørt for eksempel bassisten Elsa Bergman så energisk som denne dagen. Hennes spill nærmer seg mer og mer Ingebrigt Håker Flaten, og hun vokser stadig som musikalsk kunstner. Trommeslageren Magnus Vikberg kjenner jeg best fra bandet Je Suis!, og er en av sveriges mest underkjente trommeslagere. Hans spill denne dagen var strålende. Han følger de andre perfekt, samtidig som han bidrar med spennende og vitale innspill.
En flott konsertopplevelse!
Lørdagen startet vi med å gå i kirken. Det gikk mange rykter om hvem vi skulle få høre. Jeg hadde hørt at de hadde fått den gamle Art Ensemble of Chicago-legenden Roscoe Mitchell til Hagen, men det ville egentlig vært i meste laget.
Men når vokalisten Sofia Jernberg, helt alene, satte i gang med noe som kunne minne om en middelalderballade eller en korall, så var tankene om gamle herr Mitchell glemt. Sofia Jernberg har de senere årene utviklet sin stemme til å bli noe helt særegent og spesielt. I ene øyeblikket synger hun som om det var et par elektronikere som holdt på, før hun synger på inn og utpust på en ytterst sjarmerende måte. Hun skaper lyder man ikke skulle tro kunne komme fra en menneskelig stemme, og man blir bare sittende med hakeslepp. Av og til høres det nesten ut som hun synger tostemt, og når hun legger en litt ru grunntone i bunn mens hun synger en slags melodi oppå det, så er vi fortapt!
Vi har en mistanke om at Jernberg har hørt mye på vokalister som Phil Minton og Sidsel Endresen, men hennes uttrykk er helt annerledes. Hvordan det ser ut nede i halsen hennes, skulle nesten være vært et studium, for det som ofte kommer ut av munnen, er så vi ikke tror det er sant!
Deretter var det et sett med Joel Bremer solo, hvor vi fikk folkemusikk fra Dalarna etter en rekke mesterspillemenn fra området. Det beviste med all tydelighet at Bremer er en strålende fiolinist og historieforteller, og i en slik sammenheng, hvor en stor del av publikum er relativt lite bevandret uti folkemusikken, så tror jeg dette både var spennende og lærerikt.
Hagenfestivalen arrangeres på en gård i Dala-Floda, med elven rennende forbi som en turistreklame for «glesbygd-Sverige», og med felles matservering tre ganger om dagen på tunet. Her er også oppholdsted for publikum, og det er tydelig at her er det mange som kjenner hverandre fra før. Her mingler unge, svenske musikere, sammen med en av arrangørene, Joel Grip, sine venner fra Paris og Berlin. Man tar en øl i puben, «Den lyriska grisen», møter gamle og nye venner og prater jazz, improvisert musikk og alt annet slike møter avstedkommer.
Så senere på dagen var det tid for mer jazz. Denne gangen fransk, men uten at salt-peanuts.eus utsendte brukte altfor mye tid på det.
Noe annet var det senere på kvelden, da vi fikk møte den underkjente saksofonisten Alberto Pinton, sammen med trompeteren (og Hagen-arrangøren) Niklas Barnö, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Konrad Agnas. Samme band som medvirker på Pintons seneste plate, «Resiliency» på Moserobie-selskapet. Her fikk vi låter fra platen, pluss noe annet, og det var tydelig at dette var musikere som hadde spilt sammen før. Trommeslageren Agnas må være det nye trommefunnet i Sverige, med et spill som kokte fra start til mål. Barnøs trompetspill har mye av Don Cherrys ånd over seg, men med en helt annen og kraftigere lyd, men Zetterberg er sjefen over nesten alle svenske bass-sjefer, med utrolig tett og fint spill.
Foruten det som her er nevnt, var det yoga hver morgen, filmfremvisninger, poesi hver dag, hjemmelagd mat (med verdens beste brød!), folkemusikk, friimprovisasjon, bading, performance, fotoutstilling, hvor ideen var å fotografere alle som var på Hagenfesten, nattkonserter og dans og mye mingling og hygge.
Nå håper vi at Hagenfesten får enda mer i støtte fra det offentlige, og at de innser hvor viktig denne festivalen er, både solislt og kunstnerisk, så vi kan komme tilbake til denne flotte delen av Sverige omtrent på samme tid om to år.
Takk til arrangører, frivillige, og ikke minst de som holder til på gården til daglig, som står på fra tidlig morgen til nesten tidlig morgen, for den spennende kunsten i Hagen!
Tekst og foto: Jan Granlie
