TAMPERE JAZZ HAPPENING 2018, LØRDAG 3. NOVEMBER 2018 (ETTERMIDDAG): Da festivalsjef Trude Storheim og Vossa Jazz bestilte et tingingsverk av den finske trommeslageren Olavi Luohivuori ble de servert for «The Net of Indra». I omtalen av denne konserten skrev vår nedarbeider Lars Mossefinn at;
«Det er ikkje langt mellom trommeslagarane som også er orkesterleiarar. Trommeslagarar som også er profilerte komponistar er det [i motsetnad] færre av … [O]m Louhivuori har statistikken og soga mot seg, viste han med bravur at trommeslagarar også kan komponera. …
Musikken passa Trygve Seim og Jakob Bro perfekt. Seim fekk brukt sin spesielle saks[ofon]tone, og Bro spelte på heile effektregisteret. Palle Danielsson prega musikken med sin særeigne basstone … Storheim treng ikkje angra tinginga si!»
The Net of Indra i Tampere
Undertegnede var dessverre grunnet sykdom forhindret fra å delta i leikene under årets Vossa Jazz. Så vi har ikke noe direkte sammenligningsgrunnlag når vi nå gjør oss klar til å lytte til denne andregangs oppføringen av «The Net of Indra» – denne gangen i Tampere!
Indra er en sentral vedisk gudeskikkelse. I den klassiske sanskritiske diktsyklusen Rigveda heter det at Indra «fixed fast and firm the earth that staggered, and set at rest the agitated mountains, … measured out the air’s wide middle region and gave the heaven support. [He is w]ho slew the Dragon, freed the Seven Rivers» i Ralph Griffiths 1896-oversettelse.
I seinere buddhisme er Indra ‘Gudenes Herre’, og hans rike er det ypperste stedet å bli gjenfødt. Gjenfødelse i Indras rike er en følge av meget god karma. Indras nett binder sammen all eksistens.
Men mer enn det, i Indras nett er hvert krysningspunkt besatt med en juvel som speiler alle de uendelig mange andre juvelene i nettet, speilbilder som selv reflekterer alle de andre juvelene i nettet. Og denne prosessen fortsetter i det uendelige.
«Alt henger sammen med alt», sa tidligere norsk statsminister Gro Harlem Brundtland, noe som har blitt hengende som en av de aller verste og meningsløse pleonasmene i det norske språket.
Mer beskrivende for skjønnheten i allegorien om Indras nett, er de første fire linjene i William Blakes dikt «Auguries of Innocence»,
«To see a world in a grain of sand/And a heaven in a wild flower,/Hold infinity in the palm of your hand,/And eternity in an hour.»
Da musikken til Luohivuori skulle framføres første gang 23. mars i år, hadde den finske saksofon-nestor Juhani Altonen måtte melde forfall. Nå 82-årige Altonen hadde fått forfall da han hadde brukket den ene armen som følge av vektløfting! På kort varsel Steppet altså Trygve Seim inn.
Denne gangen var Altonen klar til å spille. Og vi gledet oss til det. Men denne gangen var det en ny fjerdemann i bandet – etter sjefen og de to seniorene Altonen og Danielsson. Nå hadde den norske trompetisten Eivind Lønning blitt innkalt for å bidra med sine tjenester.
Lønning fortalte oss på forhånd at han kun hadde fått tilsendt musikken, oppdraget innebar å gå rett på scenen uten øving. Lønning gledet seg til denne aller første gangen han skulle spille med Juhani Altonen og Palle Danielsson.
Innledingsvis introduserte Luohivuori prosjektet og takket Vossa Jazz og Trude Storheim, samt Tampere Jazz Happening for muligheten til å framføre musikken. Det viser seg også at det finske ‘public service’-radiostasjonen YLE gjorde opptak av hele konserten. Foreløpig har YLE kun kringkastet et lite utdrag av konserten, men YLE vil seinere kringkaste større utdrag av konserten.
Dessverre er av opphavsrettslige grunner ikke disse opptakene mulig å lytte til utenfor Finlands grenser. Men YLEs Markus Partanen forteller meg seinere at opptaket av konserten vil bli lagt inn i den europeiske kringkastingsunionens utvekslingsordning. Det er dermed meget mulig at du vil kunne høre opptaket en eller annen gang neste år kringkastet av ditt nasjonale EBU radio-medlem.
Det hele starter med en langsom og avmælt duo mellom de to blåserne i bandet, den nygifte 35-åringen Eivind Lønning på trompet og den nesten femti år eldre Juhani Altonen på tenorsaksofon.
Her møtes virkelig den eldre og den yngre generasjon i Indras nett og skaper «det jeg kaller vakker musikk», for å sitere den norske nasjonalskalden Ole Paus. Men det blir mye mer vakker musikk. Et kokende trioparti mellom Lønning, Danielsson og Luohivuori, etterfølges av et minst like intenst triospill mellom Altonen og rytmeseksjonen.
Det er klassisk, det er vakkert og det er gripende. Danielsson spiller så medfølende og forståelsesfullt, at det en millimeter av det ville vært nok. Men her får vi målt det i kilometere. Altonen har en så frisk, levende og sprek tone i hornet at ingen skulle tro han var en dag over … 50(?). Tenk at man en gang i jazzmiljøet virkelig trodde at ingen kunne skape nyskapende improvisert musikk etter at de var passert 40 år! I kid you not! Helt opp til 1960-tallet hevdet mange forståsegpåere dette med fynd og klem.
Lønning er … Lønning. Han har en helt unik tone i begge hornene sine, både i den vanlige trompeten og i den fireventilers piccolo-trompeten med rotorventiler. Hans spillestil og tonegenerasjon er som tør være velkjent for de fleste av våre lesere, entydig basert på mekaniske og sonoriske hjelpemidler, som pust, tunge, hender, diverse muter. Dette gir hans bidrag en veldig taktil og konkret karakter, noe du nesten føelr du kan ta og føle på. Men det gir ham allikevel et bredt register av klanger og lydkvaliteter på spille på.
«Den skal spille godt som skal gjøre en fløytesolo interessant» er det mange som sier. Nå kan jo denne posisjonen helt klart diskuteres. Men at det gjennom jazzhistoria kanskje har vært skapt mer slapp «søle-jazz» på fløyte enn på andre instrument, framstår som så godt som uomtvistelig.
Uansett hvilken posisjon du måtte innta i dette spørsmålet, beviser i hvert fall Altonen til fulle at han fortsatt evner å gjøre alt-fløyta til et interessant instrument i moderne jazz. Et lengre, meget spennende soloparti av Altonen, fører over i et kortere samspill mellom Altonen og Lønning som jeg opplever bringer meg ikke bare ut i skogen, men ut blant fuglene. De flyr jo som kjent i dette rommet mellom himmel og jord som Indra skapte da han støttet opp himmelen og satte den på sin plass.
Nå nærmer det seg en full time, men vi er fortsatt ikke mette av å bli spunnet inn i Indras nett. Selv om det underveis må noen korte konsultasjoner til for å endre planene – gutter, vi har nok mistet ‘the track of time’ og må kutte ned litt. Vi hopper hit! De blir etter hvert enige i når og hvor de skal hoppe!
Etter et deilig vakkert komponert strekk av kvartetten over Luohivuoris intrikate trommespill, finner sistnevnte det på sin plass å trykke på gassen. Og derfra og inn danser kvartetten seg i mål. Om de fant at det satt en edderkopp i nettets sentrum, vet jeg ikke. Men en ting vet jeg. Om de så gjorde, hadde hun i det minste et søskenbarn i Luohivuori.
Kaja Draksler og Robert Frost
Etter denne medrivende reisen i Olavi Luohivuoris verden, var det etter hvert tid for å lytte til Kaja Draksler Octet. Det tør ikke være ukjent for lesere av salt peanuts* at vi har et øye for musikken til den slovenske pianisten, orkesterlederen og komponisten Kaja Draksler.
I dag høres det ut som et oxymoron, men Drakslers musikk befinner seg i et skjæringspunkt mellom improvisert musikk, kall det gjerne jazz, og samtidsmusikk. Oktettens siste plate – fra 2017 – på portugisiske Clean Feed, «Gledalec», beveger seg langt over midtfeltet mot den komponerte samtidsmusikken. Plata, som du kan lese vår omtale av her, er bygget over musikk skrevet av Draksler til tekster av Pablo Neruda og Andriana Minou.
I år har hun skrevet ny musikk til oktetten over dikt av den amerikanske poeten – og nasjonalskalden – Robert Frost. Robert Frost er vel i amerikansk sammenheng det nærmeste vi i norsk sammenheng kommer Sigbjørn Obstfelder, og i svensk sammenheng Hjalmar Söderberg. Kanskje ikke så mye tematisk, men mer i forhold til dikterens posisjon i forhold til spørsmålet om det vi kan kalle livets meningsfulle meningsløshet.
Mens ingen norsk ungdom i 15-17-årsalderen går umerket fra den eksistensielle fremmedgjøringen i Obstfelders «Jeg ser», setter vissheten om vårt behov for å skape mening i tilfeldighetenes spill i livet – slik det er beskrevet i Robert Frosts «The Road not taken» – merker i amerikanske ungdommer.
Det nye prosjektet bygger direkte på erfaringene med å utvikle «Gledalec», og hun ser dette som et forsøk på å heve ambisjonene og gi seg og oktetten ytterligere utfordringer. Selv om det er et nytt prosjekt hun nå vil vise fram, er det allikevel på mange måter også naturlig å se på det som et «Gledalec v. 2.0».
Fra venstre mot høyre på scenen har vi Ada Rave og Ab Baars på tenorsaksofon og klarinett, Onno Govaert på trommer bak dem, foran i midten George Dumitriu på fiolin og bratsj, med Lennart Heyndels på kontrabass rett bak seg, Kaja Draksler på klaver, tommelpiano, perk ute på høyrekanten, med de to vokalistene Laura Polence og Björk Nielsdóttir foran seg.
Det blir en timelang vandring i Robert Frosts verden av de små ting som påvirker oss og våre liv, og i moderne – og eldre – europeisk musikklandskap. Det blir en vandring med sterke inntrykk. En vandring der vi ikke bare kom til «a place called Far-away Meadow» – fra «The Last Mowing» – der vi «… looked down the saddest city lane» – fra «Acquainted by the Night», og så «… the new moon tilted in the air» – fra «The Freedom of the Moon». For jammen stakk ikke Georg Friedrich Händel innom også en snartur, mens fetteren – eller det blir vel kanskje kusinen? – til Maurice Ravel foretok et noe lenger besøk.
Det er ikke for mye å forvente at dette materialet snart kommer ut på ei skive nær oss, Kaja Draksler, er det vel?
Grunnet langvarig sykdom er denne rapporten blitt betydelig forsinket. Vi i salt peanuts* beklager dette sterkt overfor våre lesere!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
Palle Danielsson med Olavi Louhivuori
Olavi Louhivuori «The Net of Indra» Eivind Lønning, Palle Danielsson, Juhani Aaltonen og Olavi Louhivuori
Kaja Draksler
Ada Rave med Kaja Draksler Octet
Ab Baars med Kaja Draksler Octet
