Konserter

(c) Johan Hauknes 2018

I Kvarkens fosterland

UMEÅ JAZZFESTIVAL, FREDAG 26. OKTOBER 2018: Så er salt peanuts* tilbake i Umeå. For nå er det selvfølgelig tid for den femtiførste Umeå Jazzfestival. Her ved Kvarkens bredd er nå dette nordiske tidsskriftet for improvisert og annen sterk musikk for femte gang siden oppstarten i 2014!

Vi trives her, ved det brede vannstykket Norra Kvarken, der Bottniska viken er som smalest og skiller Bottenhavet fra Bottenviken. Denne Kvarken er da også en sentral del av «Blå vegen/Blå vägen/Sininen tie/Голубая дорога (utt. ‘Golubaja doroga’)».

Denne veien går fra Atlanterhavets bredd ved Nesna, østover til Mo i Rana, før den fortsetter langsetter E12 til grensen mot Sverige. Fra Umeå fortsetter Blå vägen over til Vaasa, gjennom Österbotten og fire andre finske fylker, før den krysser inn i russiske Karelen ved Värtsilä. Etter å ha passert Ladogasjøen, går veien videre gjennom de dype skogene i Karelen og avsluttes, etter å tråklet seg langsetter Onegasjøens bredder, ved elven Водла (‘Vodla’).

Den Blå vegen forbinder dermed lille Nesna kommune, med sine snaut 2000 innbyggere, med lille karelske Пудож (‘Pudozj’) med ca. 10 000 innbyggere. Langsetter denne veien er Umeå den neststørste byen, etter den karelske hovedstaden Петрозаво́дск (‘Petrozavodsk’). Denne veien knytter først og fremst sammen store vannmasser, med Atlanterhavet i den ene enden og Europas to største innsjøer i den andre.

Men den Blå vegen knytter også sammen to littererære tradisjoner. Den starter på det stedet der presten Petter Dass skrev sin «Nordlands Trompet», utgitt i København i 1639. «Nordlands Trompet» er ikke en lærebok i jazztrompetspill, men en diktsyklus   – et såkalt topografisk dikt som det heter – skrevet i Opplysningstidens form og uttrykk, et dikt som hyller Nordlands geografi, kultur og samfunn.

I den andre enden av Blå vegen er vi i nærheten av landskapet der den finske legen og dikteren Elias Lönnrot samlet det som i 1849 ble utgitt som den «nye Kalevala». Verket beskriver Ilmatars sønn, helten Väinämöinen sin historie, og er i dag regnet som Finlands nasjonalepos.

Det lengste stykket langsetter vegen som går over vann, er kryssingen av Kvarken. Siden vi var her i Umeå sist, er for første gang den østlige delen av Kvarken – eller halsen som navnet betyr – fra Vaasas skjærgård til Holmön på svensk side, beseiret av tre svømmere. De tre, Lennart Flygare, Pavio Grzelewski og Tore Klingberg, som alle bor i Umeå, brukte den 24. juli sist sommer 12 timer og 2 minutter på å svømme over.

Vi må anta her at Lennart Flygare ikke er synonymt med festivalsjefen Lennart Strömbäck, men flyger det gjør definitivt også Strömbäck. Du skal ikke stå lenge i området rundt Umeås Folkets Hus eller utenfor Norrlandsoperaen, før Lennart flygeren suser forbi, på vei fra et møte, på vei for å løse et akutt problem som har oppstått. Eller omvendt.

Om Angélique Kidjo noensinne har svømt så langt, tviler jeg på. Men flink til å synge her hun. Vokalisten og afrofunk-artisten fra Benin skulle vært her med sin vanlige kvartett, men av en eller annen grunn var hun i siste liten satt opp kun med en pianist.

For meg var på forhånd Thierry Vaton helt ukjent. Han er fra Martinique og det bar musikken for mye preg av. Til tider syntes jeg det ble mer Karibien, enn Vest-Afrika, i Idunteatern denne kvelden.

Som forventet fikk vi bl.a. Kidjos versjon av Talking Heads’ «Once in a Lifetime», som i hennes hender blir et fyrverkeri av moderne afrobeat. Vi hadde nok forventet mer fra det siste albumet hennes, «Remain in Light», der hun ‘afrikaniserer’ Talking Heads 1981-album med samme navn. Kidjos album ble sluppet for bare noen måneder siden.

Dessverre skjemmes framføringen av Vatons slappe venstrehånd, som i noen løp der trillende synkoperte 16-deler skal strømme ut i rommet, endte opp i et rotete og ustrukturert tonekaos.

Det sterkeste inntrykket satt igjen etter Kidjos politiske budskap, basert på egne erfaringer i Benin, før hun flyttet til Paris i 1983. Hun opplevde militærkuppet i 1972 som tolvåring og etter det seinere kommunistregimet under Mathieu Kérékou har hun og hennes familie følt på kroppen hvor viktig individuell frihet her. Hennes musikk blir dermed et like sterkt budskap om politisk frihet, som om musikalsk frihet.

Vi fikk en god dose med tributes – til Miriam Makeba, og ikke minst, til «the queen of salsa» som Kidjo introduserte henne, Celia Cruz. I lengden ble irritasjonen over Vaton for sterk, så jeg fikk ikke med meg avslutningen av konserten.

Nede i lokalet Studiojazz var det satt fram for septetten til Johan Lindström. Dette var en konsert jeg hadde sett fram til med stor spenning. Tidligere i år slapp han plata «Music for Empty Halls» – ei plate som selvfølgelig er anmeldt på salt peanuts*. Overraskende nok er dette Lindströms første plate i eget navn. Og når de ikke har vært å høre i nærheten av der jeg har befunnet meg etter de aller første konsertene i 2017, har prioriteringen vært svært enkel.

Nå er kanskje ikke Lindström den mest allment kjente svenske gitaristen, men han er nok med på flere plater i samlinga di. Ikke minst har han de siste årene vært et sentralt medlem i Dan Berglunds band Tonbruket. Til denne konserten var Jonas Kullhammar erstattet av norske André Roligheten, en erstatning som ikke senket forventningene.

For øvrig, fra venstre mot høyre på scenen, Martin Hederos på tangenter, Torbjörn Zetterberg på kontra- og el-bass, Mats Äleklint på trombone, nevnte Andre Roligheten på bariton- og tenorsaksofon, Per ‘Texas’ Johansson på tenorsaksofon, bass- og B♭-klarinett og Johan Lindström på gitar og pedal steel.

Bak de to siste, skulle Konrad Agnas ha sittet med sine trommer. Men Agnas satt igjen, om ikke askefast, så i hvert fall fast, i Brussel. På meget kort varsel hadde Moussa Fadera hoppet inn, og gjorde en imponerende innsats.

La det være sagt med en gang: Dette vil vi høre mer av, Johan! Hilsen Johan. For dette var tøft, og mer enn tøft. Med to unntak fikk vi musikk fra det nye albumet. Her skifter musikken fortere enn Madonna skifter antrekk under sine konserter. Noen Frank Zappa-liknende arrangementer veksler med heftig Rhythm&Blues, og noen herlige blåsersekvenser. På et punkt blir jeg hensatt til det Berlin, anno 1928, der Kurt Weill vandret langsetter fortauene mens han noterte seg musikalske ideer til «Tolvskillingsoperaen».

Etter en glitrende vakker låt som Lindström omtaler som «mormors-tonen», eller «Music for E H» blir vi servert tittelsporet fra det nye albumet, «Music for Empty Halls». La det bare være sagt at Studio-lokalet i Folkets Hus var svært langt fra tomt. Og musikken fungerte aldeles utmerket som «Music for a Packed Hall»!

Lindström tør å ta de mer «kitschy» triksene og sekvensene, løfte dem fram, tydeliggjøre dem for publikum, og så snu dem rundt. Mot deg som tilhører. For om du sitter og griner litt på nesa over dette, oppdager du i neste nå at dette … ikke bare liker du det! Dette bruker Lindström og hans medmusikanter til å skape spennende musikk.

Det siste av de to unntakene fra platas låtliste, er Andre Rolighetens «Nidkjær», som er et tøft, drivende blåserkor. Äleklint, Roligheten og Johansson kler hverandre utmerket i sine musikalske uttrykk. Som man sier i fotballen, «de spiller hverandre gode …».

På den avsluttende «Hymn (for dom anhöriga)» synger Lindström, mens bandet korer, de delene som på albumet framføres av Edda Magnason og Sofie Livebrandt. Denne delen blir nedstrippet i forhold til plata, i og med de ikke har med seg en strykekvartett på scenen. Men hymnen kler virkelig også dette mindre formatet!

Vi får også ei drivende flott – og ny – låt, som Lindström har kalt «The Mist». Han åpner også i sin presentasjon av den for at den kanskje blir med på den «nästa skivan». Vi håper inderlig han mente dette alvorlig!

Og midt oppe i dette – kudos til Moussa Fadera som løste sine oppgaver ypperlig, på svært kort varsel!

Vi hadde håpet å få komme inn i det bittelille Jazzlabbet før Håvard Stubø Quartet skulle på scenen. Men da vi kom opp trappa fra Studiojazz, var køen utenfor en allerede packad lokal alt for lang. Når dessuten Rohey i det trykte programmet feilaktig sto oppført med konsertoppstart kl 22.00, de skulle ikke gå på før kl. 23.00, ble det en lengre pause for salt peanuts*’ utsendte i Umeå.

Vi vendte tilbake til laboratoriet der Stubø, Knut Risnæs, Torbjörn Zetterberg og Håkon Mjåset Johansen fortsatt spilte. Vi greide å få et innsmett, og dermed fikk vi med oss de to-tre siste låtene til Håvard Stubø og hans samarbeidere. Vi fikk med oss Stubøs «Atlantis» og Zetterbergs «1 + 1 = 1». Risnæs leverte et spill på den første av en annen verden, mens Johansen på den første ga oss mange gode samker fra den tredje verden!

Vi avsluttet kvelden i selskap med trioen The MaXx og Trondheim jazzorkester. Etter at det nå er på plass en avtale mellom Midtnorsk jazzsenter i Trondheim, Nasjonal jazzscene i Oslo og Umeå jazzfestival, er prisvinnerkonsertene fra årets Moldejazz sikret en framføring her.

Jeg hørte prosjektet i Molde i sommer, og du kan lese Karoline Albrigtsens anmeldelse av denne konserten her.

Det er slående hvordan prosjektet – nå i sin tredje framføring etter konsert i Oslo kvelden før – har utviklet seg. Jeg opplevde verket som mye strammere, og klarere i sitt uttrykk denne gangen. Samtidig er det slående hvordan de tre i The MaXx, Oscar Grönberg på tangenter, Tomas Järmyr på trommer og Petter Kraft på gitar og tenorsaksofon, har skapt en musikalsk plattform som er stram nok til at den har en tydelig karakter, men fleksibel nok til at et såpass raskt gjenhør allikevel gir en musikalsk opplevelse som står på egne bein i forhold til urpremieren for bare litt over tre måneder siden.

Om denne versjonen av Trondheim jazzorkester er det bare én ting å si: Eminent! Smak på disse navnene: frå venstre mot høyre: Anja Lauvdal, Kjetil Møster, Mette Rasmussen, Mia Marlen Berg, Thomas Johanson, Peter Hängsel, Anton Toorell, og foran mellom Järmyr og Kraft, Mattis Kleppen. De leverer alle bidrag – sammen og hver for seg – som kommer til å sitte i ryggmargen i lang tid framover.

Når det nærmer seg slutten drar Tomas Järmyr til med et trommekor som er så hinsides rocka og medrivende. Jeg går fra den ene trommehimmelen til den andre, tenker jeg!

Etter at det hele avsluttes med en el-bass-solo av Mattis Kleppen som gir meg frysninger på ryggen, og det toner ut i noen tutti-greier som gir meg klare assosiasjoner i retning av country-rock, vandrer vi ut i Umeås «Country Night» og tenker «Trust your feelings»!

Ses i morgen!

Tekst og foto: Johan Hauknes