Konserter

I lystenes hage

SUSANNA & THE BROTHERHOOD OF OUR LADY, OSLO JAZZFESTIVAL, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 14. AUGUST 2019: En intens, insisterende lydflate fyller rommet mens musikerne entrer scenen. Jeg får assosiasjoner til et mylder av insekter, hete, en slags klaustrofobi. Dette i kontrast til Susannas minimalistiske flygel og kontrollerte stemme.

Gjennom den drøyt timelange konserten tar hun oss med med på sin vandring i Hieronymus Bosch’ kanskje mest kjente verk, «The Garden of Earthly Delights.» Musikken ble skrevet som bestillingsverk til Vossa jazz i 2017, albumversjonen kom i vinter. Med seg har hun en håndfull utforskende medvandrere Ida Løvli Hidle på akkordeon, Stina Moltu, gitar og kassettspiller, Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garner på vokal og elektronikk. Tilsammen utgjør de Susanna and the Brotherhood of Our Lady, et bandnavn som antyder en munkeorden dedikert til Maria. Men navnet er flertydig, som musikken og maleriet til Hieronymus Bosch.

Maleriet er en triptyk, tredelt med et hovedmotiv i midten, flankert av to mindre flater på sidene. Uten å gå for dypt i dette mangetydige og komplekse verket, gjengir det venstre panelet en scene fra Edens hage, det høyre panelet forestiller helvete. I midten er Jordiske lysters hage, en allegori over nåtiden sett gjennom en 1500-talls malers livlige fantasi, et mylder av nakne mennesker, dyr, fantasiskapninger, frukt og bær. Du kan lese mer om dette her.

«I live next to the garden of eartly delight» åpner Susanna. «I go out late at night to look over the fence, to look into the garden». Sangen og flygelet er det klanglige senter i musikken, en forankrende fortellerstemme som vandrer i et lydmylder av stemmer og klanger i fordreide former. Noen ganger smelter fortellerstemmen med lydmylderet, andre ganger trer vakre akkordeonlinjer frem. Tekstene er enkle, repeterende, sirkulære, meditative. Ord som «ecstacy,» «money, money, money, money» og «gluttony and lust» trer tydelig frem.

Susannas musikk er musikk som vokser. Den virker både enkel og kompleks på samme tid. Jeg opplever det som en panduras eske som åpner stadig nye sammenhenger, en sterk, personlig og overbevisende fortolkning av et av de underligste maleriene i kunsthistorien.

Tekst: Carl Petter Opsahl
Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival