Konserter

I.P.A. – Innimellom Passer Alt

I.P.A., VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 1. FEBRUAR 2017: Da Jan Granlie for noen måneder siden anmeldte kvintetten I.P.A. sin siste plate, «I just did say something» på salt peanuts*, skrev han at den

«… er blitt en strålende innspilling fra fem av Skandinavias fineste jazzmusikere per i dag. Løp avgårde å kjøp den, eller få bandet på spillejobb i ditt nabolag fort som fy, for dette MÅ bare oppleves live, å høre dem på plate blir et godt substitutt, men det er på en trang, mørk jazzklubb dette bandet fungerer best!»

Nå var endelig muligheten der i mitt nabolag. Victoria fortjener vel betegnelsen mørk jazzklubb! Og nå var bandet her. Jeg tenker mens de holder på at det er alt for lenge siden jeg har hørt dem live. Der og da bestemmer jeg meg for at det ikke skal gå like like lenge til neste gang. Etter at vibrafonisten Matthias Ståhl kom med og kvartetten med Atle Nymo på tenorsaksofon, Magnus Broo på trompet, Ingebrikt Håker Flaten på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer ble til en kvintett og med ytterligere to plater i sekken, «Bubble» fra 2013 og altså «I just did say something» i fjor, er det en helt annen dynamikk og framdrift i bandet.

Med en selverklært visjon om å fornye den gammaljazziske grunnmuren som ble bygget av Don Cherry og Albert Ayler på 1960-tallet, har de bygget opp et solid renommé som ett av Nordens beste band innenfor disse tradisjonene. Og med solide solister og låtskrivere på alle plasser.

Låtbandet tilsier at man tar seg en langsom Indian Pale Ale til musikken, den fyldige humlesmaken i en velbrygget IPA går godt sommen med den spicy smaken av en velspilt I.P.A.-låt, om den nå er skrevet av Nymo, Ståhl eller Broo. For I.P.A. er ikke en IPA. og omvendt. Såvidt jeg vet betyr ikke dette akronymet noenting – det eneste det gjør er å vekke appetitten. Men altså – Innimellom Passer Alt.

Og det gjør det definitivt denne kvelden. Vi blir servert en meny bestående av en serie smakfulle komposisjoner hentet fra de nevnte platene. Det starter med «Kort Hilsen» som forrett, og deretter fortsetter det med den ene smaksbuketten etter den andre. Fra det hjemlige i «Naked Ø» til det eksotiske i balinesiske «Sayembara». Om noe fortjener betegnelsen fortjener betegnelse «fusjon» så er det denne musikken. Men som alle gode kokker skjuler de sine spor.

Det er mulig at det er alderen som bidrar – eller er det nye roller som familiefar som bidrar? Uansett oppfatter jeg I.P.A. som tydeligere mer melodisk og harmonisk orientert enn tidligere. Tør jeg si mer romantisk?

Redaktør Granlie har allerede karakterisert medlemmene i bandet, så det trenger ikke jeg å gjøre. Med det må sies at alle fem yter framifrå bidrag. Spesielt er det flott å høre Nymo i frie løp.

Det skal definitivt ikke gå både vinter, vår og sommer før jeg vil høre kvintetten igjen.

Tekst og foto: Johan Hauknes