Konserter

ICP 50 i ett hundre – Dag 2

VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 18. OKTOBER 2017: Etter å ha brukt dagen på å komme oss igjen etter konsertene på Blow Out! på tirsdagskvelden, var det klart for to hele kvelder tilegnet ICP Orchestra på Oslos Nasjonal jazzscene.

Etter at vi var litt skuffet over oppmøtet på Café Mir, var det enda mer frustrerende å se oppmøtet på Victoria. På forspørsel fikk jeg oppgitt at det på disse to dagene totalt var hhv. 38 (onsdag) og 49 (torsdag) innenfor dørene. Tilsammen altså mindre enn ett hundre på tre konserter, inkludert alle oss Tordenskjolds soldater.

Disse tre kveldene burde det selvfølgelig vært det mangedobbelte til stede. Det vil bli lenge til en tilsvarende mulighet byr seg igjen i Oslo, eller de fleste andre steder i verden for den saks skyld.

Men de som hadde valgt å være til stede fikk solid valuta igjen for investeringen av tid og penger. ICP Orchestra viste at de er et like sprudlende cornu copiae — et sprutende overflødighetshorn — som før. Selv om de har holdt på i femti år, og på tross av at komponisten, strategen og pianisten Misha Mengelberg gikk bort for et drøyt halvt år siden.

Allerede med første låt denne første av de to kveldene viser de hvor viktig Mengelberg har vært for ICP-historien. Hans komposisjon «Hey hey hey – …» setter standarden for konserten allerede fra første tone. Vi får deretter det tidligere medlemmet Maurice Hortshuis’ låt «Bleekgesicht».

Vi får også selvfølgelig instantant komponerte improvisasjoner, inkludert den jeg vil kalle «The Group Impro the doesn’t count». For etter avslutningen av en glitrende versjon av Thelonious Monks «Criss Cross», arrangert av Mengelberg, forklarer bandets talsmann, bassisten Ernst Glerum, at av ymse årsaker ville vi få et kort første sett, og avslutter med et spørsmål halvt vendt til de øvrige bandmedlemmene: «We’ve come to the last tune of the set?.

Noen protester og sier — off-mic — at det er lagt opp til en gruppe-improvisasjon før siste låta. Da han oppfatter dette, slår Glerum kjapt tilbake med «… but that doesn’t count?».

Første sett denne andre dagen avsluttes med Herbie Nichols «Crisp Day» i Michael Moores arrangement. Altså ikke denne gangen i Mengelbergs arrangement, men som Michael Moore forklarer: «it is given the ICP treatment».

Og vi har i løpet av disse snaut førti minuttene fått framvist ICPs affinitet til både Monks og Nichols musikk. Det var dette med den klunkete tresko-timingen! Det er så flott, atte!

Andre settet åpner med et foredrag av Sean Bergins låt «Monkey Woman», før vi får en nydelig gjenskaping av tre av sangene fra den amerikanske Charles Ives samling av sanger, første gang utgitt som «114 Songs» i 1922 for komponistens regning. Den definitive utgaven i dag er vel «129 Songs», utgitt av American Musicological Society i 2004.

Nå skal jeg innrømme at jeg i unge år hadde en sterk fascinasjon for Charles Ives’ komposisjoner, selv om jeg etter hvert syntes at den neo-romantiske stilen jeg opplevde i mye av hans musikk ble litt for mye.

Men Ab Baars‘ gjenskaping av de tre sangene, «Slow March», «A Son of a Gambolier» og «At Sea» er forfriskende og åpnende. Etter «the ICP treatment» får verket tittelen «C.E.I.: Where The Sunflowers Grow /Rambling Rake /Yon Horizon».

De nye titlene referer til tekstene som Ives skrev over. «Rambling Rake» refererer til linja «I’m a rambling rake of poverty/And a son of a Gambolier» i den gamle engelske drikkevisa som Ives skrev over. Tristan Honsigers resitasjon av Ives’ og Robert U. Johnsons tekster på de to øvrige sangene løfter framføringen til de store høyder.

Etter Herbie Nichols «Spinning Song» i Mengelbergs arrangement, får vi det som for undertegnede ble et lite høydepunkt, i hvert fall for undertegnede. Etter i mange år å ha vært en nesten glemt juvel i Misha Mengelbergs musikkarkiv etter at han inkluderte den på sin første plate i eget navn, «The Misja Mengelberg Quartet as featured on the newport jazz festival 1966» er den hentet fram igjen i ICP-programmet de siste årene.

Det skal dog sies at den har dukket opp i mellomtiden — under det feilskrevne navnet «Peer’s Country Song». Uansett er det selvsagt at et norsk publikum reagerer på tittelen! Peer, med to e-er kan jo ikke være andre enn han der du vet, han som renner ut og rider reinsdyr, blir tvunget av Bøygen, men som allikevel var for sterk — selv for Bøygen — «thi det stod kvinner bak ham!».

Og joda, det er selvfølgelig hentet fra Edvard Griegs Peer Gynt-musikk som han skrev til oppførelsen av det dramatiske diktet i teaterversjon på Christiania Theater våren 1876.

Da Duke Ellingtons «Swinging Suites by Edward E. and Edward G.» ble tidlig på 1960-tallet ble forbudt spilt og solgt i Norge, var det ikke skrivefeilen i tittelen som gjorde det. Edvard Grieg skulle ikke brukes til jazzformål. Selv det svenske Kongelige Musikakademiet kastet seg på og brukte «klassikerskyddet» til å stoppe plata.

Den samme avskyen ble jo forøvrig også Arne Domenrus’ «Blåtoner fra Troldhaugen» til del. Men at brødrene Dorsey allerede i 1935b hadde jazzet opp «Anitras dans» var gått det samme norske og svenske Grieg-politiet hus forbi. Som det også gjorde i 1949  med Charlie Normans «Anitra’s Dance Boogie».

Men låter som Teddy Charles’ «Dakar» som John Coltrane gjorde kjent, og Mengelsbergs «Peer’s Counting Song» var det ingen som løftet et øyelokk over. Uansett, det som gjorde Grieg interessant for jazzformål, var jo selvfølgelig hans harmoniseringer — som fortsatt til en viss grad framstår som svært moderne.

Han Bennink — som jo var med på innspillingen i 1966 — fortalte oss en levende historie om hvorfor låta fenget de to unge herrer året før ICPs fødsel. Men det vi fikk denne kvelden var en helt annen versjon enn den fra 1966.

Peer Gynt ble etterfulgt en gruppeimprovisasjon dirigert av Tristan Honsiger, en forestilling som også viste en tydelig tilknytning av den nederlandske instantane musikken til dens britiske spontane fetter.

Deretter fikk vi Mengelbergs «HypoChristMuTreeFuzz», som ble spilt inn to år før Mengelsberg gjorde Grieg. Da de gjorde opptaket i den nasjonale kringkasteren VPRO i den Haag med Eric Dolphy 1. juni 1964, sto denne låta på programmet.

Vi kjenner den i ettertid fra plata med det noe misvisende navnet «Last Date». Mengelberg fortalte meg selv at bakgrunnen for låta var alt rotet og glitteret rundt juletreet på juleaften etter at alle pakkene er pakket opp.

Det ordinære programmet i andre sett ble avsluttet med Honsigers strålende, nesten dansende, «Restless in Pieces», som ga tittel til den aller siste plata til ICP Orchestra så langt. Og som ekstranummer fikk vi Mengelbergs vidunderlige «De Sprong, O Romantiek der Hazen».

Så mens harene hoppet rundt hverandre i yrende glede, vandret vi ut i natten for å nyte deres aktiviteter. Og for å forberede oss til ytterligere en kveld med ICP Orchestra.

På veien ut forsikret både Michael Moore og Mary Oliver oss at det ville bli helt annerledes!

Tekst og foto: Johan Hauknes