Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

ICP-fest på Victoria uten vert

VICTORIA – Nasjonal jazzscene, Oslo torsdag 11. desember 2014. Vi gledet oss som små barn før julekvelden. Det magiske bandet ICP skal spelle i Oslo. Rett fra det landet som er mest kjent for diker og tresko, men som noen av oss først og fremst ser som hjemmebanen til ett av Europas aller beste storband. I kveld kom de til Victoria!

Bandet Instant Composers Pool Orchestra – eller bare ICP blant venner – feirer om tre år sitt femtiårs-jubileum. Med initiativtakerne Han Bennink og Misha Mengelberg har dette bandet snudd opp ned på alle tilvante forestillinger om hva moderne jazz og improvisert musikk skal høres ut. Med en musikk som leiker med alle mulige jazztradisjoner – deres versjoner av Herbie Nichols musikk er en fest fra ende til annen – har dette surrealistiske teateret ingen like.

Det eneste som har kommet i nærheten av musikken til Instant Composers Pool måtte være det orkesteret som den tredje av stifterne dannet etter at han sluttet i bandet, Willem Breuker Kollektief.

Etter at Misha Mengelberg nå har trukket seg fra aktivt virke grunnet sin progressive demens (se mitt intervju fra 2011 med Mengelberg: «En dadaists siste toner») har Instant Composers Pool turnert med både Guus Janssen og Uri Caine på klaverkrakken. Til Victoria kom de denne gangen som ni-mannsorkester, uten klaverist.

Uten uro-momentet Mengelberg til stede oppførte selv Han Bennink seg nesten konformt. Men musikken var allikevel umiskjennelig Instant Composers Pool – Misha Mengelbergs (dis-)organiserende hånd og Han Benninks V8-motor på boosta flybensin av et trommespill sto fortsatt som essensielle elementer i forestillingen.

Bandets bassist, Ernst Glerum sto for rollen som konferansier – og i god Instant Composers Pool-ånd ble hans introduksjoner i seg selv et show i showet. Cellisten Tristan Honsingers spastiske dirigering av orkesteret sitter igjen på netthinna – og har brent seg fast der for lang tid framover. Men på tross av alle slike barokke innslag er det som alltid musikken som står i sentrum. Eller rettere – det er integrasjonen av musikken du hører, musikken du ser og disse eskapadene som utgjør kjernen. Som Mengelberg ville sagt det; livet er for viktig til ikke å le seg i hjel av det!

I den nye versjonen av orkesteret er det to trekk som trer klart fram. For det første – og som allerede antydet – er den teatrale interaksjonen mellom Mengelberg og Bennink av naturlige grunner borte.FS340 Det andre er at de øvrige musikerne i bandet står klarere fram som egne stemmer enn de har gjort før. Ikke minst gjelder dette Michael Moore på alt-saksofon og klarinett, og som i dag også bidrar med nye komposisjoner og arrangementer. Tenor-saksofonist-duoen Tobias Delius og Ab Baars, trombonisten Wolter Wierbos og kornettisten Thomas Heberer, Mary Oliver på fiolin og bratsj. Honsinger og Glerum, og, ikke minst, Han Bennink tronende i midten. Alle verdt å låne øre og øye til. Du får dem garantert tilbake, alle fire, etterpå.

Vi blir servert en rekke «slagere» fra Instant Composers Pool-repertoaret, som Mengelbergs «Hypochristmutreefuzz», Eric Dolphy’s «245», Michael Moores arrangement av klassiske «Moten Swing» og Duke Ellingtons «In my Solitude» i et arrangement av Mengelberg, som er så Ellingtonsk, men allikevel umiskjennelig ICP-sk at det bare er å bøye seg i støvet over den intelligente humoren.

Da de avsluttet med et kort utdrag fra Edvard Griegs «Peer Gynt-Suite nr. 1», bygget over det arrangementet som Ellington gjorde i 1960 – og som ble forbudt spilt på NRK i mange år – var kvelden nesten komplett.

Vi beklaget bare en stor feil med konserten – de nesten to timene med Instant Composers Pool skulle ha vart mye, mye, MYE lengre.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio