VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 1. SEPTEMBER 2026: Aki – Aki – Aki! Ikke Aku – Aku som Thor Heyerdahl skrev om for 70 år siden: «Jeg hadde ingen aku-aku. Ikke visste jeg hva en aku-aku var heller, så jeg ville neppe kunne brukt den om jeg hadde hatt en. … alle fornuftige folk [har] en aku-aku, og jeg [fikk] en, jeg også». Slik åpner hans fortelling om turen til Påskeøya i boka med dette navnet.
En aku-aku er en personlig beskytter, energigiver og indre ånd, nærmest en daemon eller daimon, for de som er bevandret i spill- og fantasy-verdenene. Det er særs viktig å vite at en daimon så langt fra er demonisk. Selv om de to ordene har sitt samme opphav: På gammelgresk δαίμων, daimōn, en personlig beskyttere, en beskyttende ånd for deg og din familie. Ordet har sitt opphav i verbet δαίω, å dele.
I en galakse, langt, langt vekk, kaller man det bare Kraften. Den som gir deg en god høst, futt og fart, og som sørger for at balansen i verden, i universet i oss og i universet utenfor oss, opprettholdes. På norske garder hadde vi husnissen. Og som husnissen forventet din daemon også respekt – samspillet var toveis, symbiotisk. Og der — i daemonens styrke og samarbeid — ligger antakeligvis en forklaring på hvorfor ‘demonen’ oppsto som et uttrykk for en av medarbeiderne til Fanden, Gamle-Erik, mannen med hestehoven, selveste den frafalne engelen Satan. Pavens representanter var, om ikke annet, systematiske slik.
Heyerdahl mente at mangelen på aku-aku da han planla det som ble Kon-Tiki-ferden, kanskje var grunnen til at det var så vanskelig å få ordnet med utreisen for ekspedisjonen. For etter oppholdet på Påskeøya, var det «… mye lettere å komme seg hjem». For i løpet av ekspedisjonen hadde han selv altså fått sin personlige aku-aku.
Min personlige daemon denne kvelden, heter Aki Takase. Vi har hørt henne før, og hver gang er like medrivende, like hakeslippende, like jubelropende. 78 år og hun spiller som en gudinne, som vår delte daimon, for oss som er tilstede. Det burde vært langt flere, men det er et annet tema, for en annen gang, at igjen og igjen kjenner ikke det norske musikkpublikummet sin besøkelsestid. Vi lar det være med det, denne gangen.
Med seg har hun to Berlin-boende innflyttere til byen: australske Mike Majkowski på kontrabass og norske Dag Magnus Narvesen på trommer. Narvesen kjenner vi godt, fra Stavanger-ensemblet Kitchen Orchestra, fra flere års samarbeid med Alexander Schlippenbach, og nå i høst, kan han fortelle, i årets gjenskaping av Globe Unity Orchestra, i forbindelse med årets Berliner Festspiele. Det er i år 60 år siden den første utgaven av Globe Unity Orchestra ble dannet, initiert av daværende kunstneriske leder av de berlinske jazzdagene, og radiomann, ikke minst i Südwestfunk i Baden-Baden. Sjølvaste der Jazzpapst, jazzpaven, Joachim-Ernst Berendt. Globe Unity-prosjektet var i 1966 et bestillingsverk for den berlinske radiostasjonen RIAS – Radio in the American Sector. Oppdraget gikk til en ung pianist i det musikalsk utagerende tyske frijazzmiljøet, Alexander Schlippenbach. Resten er sentral europeisk jazzhistorie.
Vi får to sett der mesterpianisten briljerer, understøttet av de yngre medarbeiderne. Første settet ble i mine ører dessverre preget av det jeg opplevde som manglende kommunikasjon over og på tvers av scenen. Majkowski framsto til tider som noe statisk og ubevegelig i musikken og bidro i mine ører lite til festen. Det ble noe bedre i andre sett.
De åpner med den japanske komponisten og pianisten Ichiko Hashimotos «Down Dance». Med det knytter Takase også sine tråder tilbake til to album som hun ga ut tidlig på 1980-tallet, ikke minst hennes første tyskproduserte album, Perdido. Men Takase har en spillestil som sprudler, du veit som når kullsyra, sammen med syra i vinen, i en moden champagne prikker deg på tunga. Der kullsyreboblene danser samba, kathak eller reinlender. En svensk polska med svingende, organisk boblende driv. Så langt unna en vals som det er mulig å komme. Ock så kann man ju dansa till den! Derfor: Enhver likhet med Thelonious Monk er ikke tilfeldig. Og vi danser, som Monk, i takt og mottakt med Takases fingre over brettet.
Glassperlespillet, det ga Herman Hesse Nobelprisen i 1946, sine «Glass Beads» lanserte Takase for over 25 år siden. Med en av hennes trioer, Tama, ble det utgitt for 15-16 år siden, på albumet Rolled up. Men det er et klassisk glassperlespill vi blir servert denne kvelden. Referansene, hintene, pekerne, flyr forbi fortere enn du greiere å strekke ut ørene og fange dem.
Men noen ganger hviler hun på dem lenger, og omslutter dem ømt som et lite barn som trenger omsorg. Før hun drar det ut i et energisk, bølgeformet, stormende hav, der linjene etter hvert framstår som brukne, punktformede deler som kaster seg ut i et fraktalt bilde, der ingenting er slik du er vant med å se – og høre – det. For øvrig spilte også Dag Magnus Narvesen med glassperlene, i samarbeidsprosjektet som Kitchen Orchestra hadde med Schlippenbach.
Sist vi hørte Takase her i Oslo, var med Ellington-prosjektet hennes med saksofonisten Daniel Erdmann. Erdmanns «Reveal your identity» følger. En heftig identitetsavsløring der Narvesen er på hugget, det svinger som et sant h…ete. «Thema Prima» fra Takases Japanickvintett, der Narvesen spiller trommer, avslutter første sett. Et prima tema.
Andre settet blir kveldens høydepunkter, eller rettere åsrygg eller fjellmassiv. Det er bare å nyte ekvilibrismen til Takase, først i Narvesen «Monkisms» – ‘monkismer’ – navnet sier kanskje det meste. Triplettdansing på alle fire, silkemykt som en katt, og med ‘attityd’, framtreden, som en selvbevisst katt. Som kjent har du ikke katt, katten har deg. Takase har oss i sin hule hånd. Og når hun leiker med å ta fram ‘pussekluten’ og polere Steinway-flyglets svarte overflate, er det bare å gi seg over. Et tøystykke som er der for å spille en rolle som et lydformende element i et rom av ekstenderte teknikker, går inn i et alter ego som pusseklut. Hun har oss all i sin hule hand, og hun leiker med oss. Leiker du med henne?
Og så – og så – og så kommer Carla og hennes Ida. En stor hyllest til Carla Bley, der «Ida Lupino» danser med «Walking Battery Woman». Trådene fletter seg langt tilbake, helt til Oktoberrevolusjonen. … ja? Nei, ikke den! New York, ikke St. Petersburg. 1964, ikke 1917. Akkurat, … den oktoberrevolusjonen, ja. Det er underlig å tenke på at tidsavstanden mellom de to oktobrene er femten år kortere enn dagens tidsavstand tilbake til den siste av de to.
Carla Bleys «Ida Lupino» ble raskt brukt av mange. Ikke minst Paul Bley. Men også Monica Zetterlund, Karin Krogh og Johs Bergh, og Svein Finnerud-trioen var tidlig ute. Selv om Finnerud allerede i 1968 var på fornavn med frk. Lupino. Den vandrende batteridrevne kvinnen ble vel lansert første gangen på det kollektive albumet Jazz Realities, utgitt med Marte Rölings ikoniske omslagsbilde av Carla Bley, Mike Mantler og Steve Lacy.
Andre settet avsluttes med Eric Dolphys «Hat and Beard». Fra Takases hand ikke minst verdsatt fra Schlippenbach/Takase-parets hyllest til Dolphy, So Long, Eric!. Dolphy tok sin hatt og gikk, riktignok ikke frivillig. «… don’t stay over there too long», sa Charles Mingus da de var på runden med den på mange måter store Europa-turneen våren før Oktoberrevolusjonen, i april 1964. Dolphy kom aldri tilbake til USA.
Som ekstranummer får vi Thelonious Monks «Raise Four». Dette insisterende temaet introduserte Monk først på albumet «Underground» i 1968. Oktoberrevolusjonen var over, og Monk hadde blitt geriljakriger. Det var i hvert fall hva han ble framstilt som på dette albumet. Monk og Che Guevara, der har du et par! Tittelen skal forstås programmatisk, hev fireren. Og det gjør Takase og hennes to kumpaner og kompanjonger til gagns. Vi blir gagns menneskje, bare ved å lytte til de tre.
Som avslutning sier vi i kort: Vi håper Aki Takase kommer tilbake hit om ikke alt for lenge. Don’t stay down there too long!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Aki Takase
Aki Takase-Mike Majowski-Dag Magnus Narvesen trio
Dag Magnus Narvesen
