JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 29. NOVEMBER 2015: I det stormen/orkanen Gorm (er det bare i Norge at alle stormer og orkaner har kvinnenavn?) møtte Danmark, og regnet som lå i forkant av stormen/orkanen traff København, trosset salt-peanuts.eu været og beveget seg hurtig gjennom byen mot Jazzhouse for å oppleve to utsøkte friimproband på en søndag, vi rett og slett ikke kunne la ligge ubesøkt.
Denne kvelden var vi invitert til dobbeltkonsert med duoen Audrey Chen og Phil Minton, pluss kvartetten The New Songs fra Sverige, Frankrike og Norge.
Og det startet med Audrey Chen og Phil Minton. Minton kjenner vi fra før fra en rekke konserter opp gjennom årene, med alt fra trompeteren Axel Dörner, via saksofonisten Lotte Anker og perkusjonisten Roger Turner til Mike Westbrook. Audrey Chen er en kinesisk/amerikansk vokalist og cellist, som er født i Chicago i 1976, og som de senere årene har markert seg mer og mer innenfor den internasjonale friimproscenen, bl.a på plate med Minton, og på konserter med bl.a. trompeteren Nate Wooley og C. Spencer Yeh..
Nå har jeg hørt Phil Minton en rekke ganger opp gjennom årene, og hver gang blir jeg overrasket over hva som kommer ut av hans munn av merkelige lyder. Men at han hadde en tvillingsøster i Chicago, som følgert han til mål med like fascinerende stemmebruk, visste jeg ikke. Deres sett denne kvelden var ytterst overbevisende, og innimellom ble man sittende og se fra den ene til den andre å lure på hvor den og den lyden egentlig kom fra. Firstemt impro fra to vokalister er ytterst sjelden, men denne kvelden på Jazzhouse fikk vi det. Chen var høyt og lavt i registeret, og vi har en mistanke om at denne damen er klassisk skolert, slik hun kunne bruke stemmen i denne sammenhengen. Dessverre hadde hun ikke med seg celloen, som hun til daglig bruker og lager en helt spesiell type musikk med instrumentet, stemmen og elektronikk. Phil Minton hørtes ut som han alltid har gjort. Med alle tenkelige lyder og utagerende virksomhet bak mikrofonen, og sammen ble dette en fantastisk konsert.
Deretter fikk vi møte kvartetten The New Songs. De er på en liten Europaturné, og spiller i Stadtgarten i Köln i morgen, og den 9. desember er det mulig å høre dem på Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo. Og for alle venner av improvisert musikk og vokal har jeg ett godt råd: Be There!
For dette var tøft! På venstre siden av scenen befinner franske Eve Risser seg, ved flygelet, og med masse papir, kjeder og stæsj inne i instrumentet. Ved siden av sitter den norske gitaristen Kim Myhr med sin gitar og sitt «hakkebrett». Ved siden av han igjen finner vi den svenske vokalisten Sofia Jernberg, og ytterst til høyre, den svenske gitaristen David Stackenäs.
Og vi får et sett som bare er så bra og samtidig enkelt, at det er en fryd. Musikken disse fire musikerne spiller, er i utgangspunktet enkel. Det er enkle melodier, som i en annen sammenheng nesten kunne vært noe fra en singer/songwriter. Men det som er så bra med denne kvartetten, er at de tar tak i melodiene og strekker dem, utvikler dem og gjør dem til noe som bare The New Songs kan gjøre. Jernbergs vokal er enestående. Hun har en stemme som fasinerer enten hun befinner seg høyt oppe i registeret, eller er i det moduset hvor de fleste vokalister kan befinne seg. Hun er en gudsbenådet vokalist, som gir oss opplevelser av noe helt nytt, nesten uansett hva hun gjør musikalsk. Pianisten Eve Risser fra Frankrike, kjenner noen fra duoen Donkey Monkey, men her strekker hun musikken mye lenger. Hun fyller opp innsiden av flygelet med alle muslige dippedutter, og ut kommer det original og fascinerende musikk. Gitaristene Kim Myhr og David Stackenäs er det perfekte radarpar for denne settingen. De bygger opp rundt og understøtter Jernberg og Risser på en perfekt måte, og de fire skaper en enhet som er enestående.
Min sidemann sa under en slags vals midt i settet, at denne kunne vært kalt «Sofias vals», og det er helt rett. Det føltes nesten som om man hadde tatt en låt fra Monica Zetterlunds settliste og bearbeidet den til noe som var helt eget for The New Songs.
Som helhet var dette strålende. De fire kommuniserer på et høyt plan, noe som gjør at kvartetten leverer noe helt spesielt, originalt og ytterst hørverdig.
Så denne søndagen fikk Gorm bare holde på som han ville. Vi brydde oss ikke. Vi hadde en strålende søndagskveld på Jazzhouse sammen med to utsøkte ensembler. Så får vi bare leve med at Københavnerne ikke kjente sin besøkelsestid, og ble sittende hjemme i stedet for å oppleve stor, musikalsk kunst.
Tekst og foto: Jan Granlie
