NOVI SAD JAZZ FESTIVAL, SERBIA, 4. JULI 2026, DAG 2: Denne lørdagen kan sikkert ikke måle seg med «festlighetene» utenfor Det Hvite Hus i forbindelse på USAs jubileum og president Trumps idiotiske feiring. Men allikevel ble denne andre dagen av den 28.. utgaven av jazzfestivalen her i den fine byen i Serbia en feiring, hvor ikke en eneste tanke gikk til galskapen på andre siden av «dammen», men hvor stemningen og publikumstilstrømningen var enda større enn på åpningsdagen.
Dagen ble tilbragt med gode, lange samtaler, vandringer rundt i byen på jakt etter byens eneste platesjappe (som sannsynligvis var mer for heavyrockerne enn for oss som var på jakt etter sjelden jazz på CD og vinyl), rolig gange gjennom noen av byens mange parker, en øl eller to på noen av de mange uterestaurantene og stille forberedelser til kvelden «økt».
Som i går startet det med lokale band fra tre scener i gamlebyen. Musikalsk var de tre, kanskje ikke av de mest spennende vi har hørt, men greit nok. Men vi la spesielt merke til den unge vokalisten Anđela Koruga og hennes kvinnelige pianist i spissen for et band som gjorde fine versjoner av standardene.
Amerikansk stjernesaksofonist i selskap med en utmerket, italiensk pianist
Kveldens hovedattraksjon var, uten tvil, møtet mellom den amerikanske tenorsaksofonisten Joe Lovano og den italienske pianisten Antonio Farào. I dette bandet hadde de med seg bassisten Ira Coleman og trommeslageren Jonathan Blake, trommeslageren med like lavt cymbalheng som Paul Lovens, som på fremragende måte gjorde kvartetten komplett.
De er nå ute på promoturné for sin nye plateutgivelse Explorations, etter å ha gjort et samarbeidsprosjekt med vokalisten Liz Wright tidligere. Utgivelsen Explorations, var til salgs etter konserten, men eksemplarene ble revet bort før eders utsendte fikk lagt sine klamme hender på et eksemplar. For dette var en utgivelse jeg vil skaffe meg, om platen er i nærheten av den fine timen vi fikk med kvartetten denne kvelden.
Joe Lovano er en god arvtager etter John Coltrane og Joe Henderson. Hans tone i hornet er kraftig og sjelfull, og improvisasjonene vitner om en erfaren saksofonist som kan sin historie, og som tilfører den mye personlighet og tyngde. Farào er en italiensk pianist, som man nesten kan høre kommer fra landet med de mange pianistene som «stikker brystkassa langt fram» og som er utmerkede teknikere og spennende utøvere. Og sammen med Lovano sin fyldige tone, blir dette en utmerket «frontlinje» for det fine bass-spillet til Coleman og det tekniske og lekne trommespillet til Blake.
Vi fikk en fin gjennomgang av noen av jazzens fine standarder, pluss komposisjoner av Lovano og Farào, og jeg må innrømme at det er en god stund siden jeg har kost meg så mye over en kvartettsammensetning med sterke røtter i 1960-tallets beste jazztradisjoner.
Nok et party i byen uten fotball-VM
Etter konserten var det ut i mylderet i gatene rundt den fine utendørsscenen i kulturhuset. Da jeg sa ja til å reise til Novi Sad og denne festivalen, hadde jeg et ønske om å høre regionens egen musikk blandet sammen med jazzinspirasjoner, som kunne føre til noe av det samme som vi her i Norge med sammenblandingen av folkemusikk og moderne jazz. I går savnet jeg det blant de mange nasjonale bandene rundt om i byen. Men denne kvelden fikk vi, i alle fall, ett godt eksempel på at sammenblandingen fungerer.
På det samme overbefolkede hjørnet i Laze Telečkog Street, fikk vi oppleve bandet Foltin fra Makedonia, som på en fin møte kombinerer indie, alternativ rock, verdensmusikk, funk, jazz og elektro-akustiske elementer, samtidig som bandets vokalist gjerne innleder låtene med en sorgtung vokal hvor jeg er overbevist om at mye handler om lykkelig kjærlighet eller død og fordervelse. Men i hver låt går det over i en heidundrandes og ytterst medrivende musikk som fikk hele det overfylte gatehjørnet til å danse.
Bandet, som består av Pece Nikolovski på klarinett, Branislav Nikolov på vokal, Pece Trajkovski-Brada på gitar, trekkspill, keyboards og perkusjon, Goce Jovanoski på bass, Slavcho Jovev på trommer og Marjan Stanić på perkusjon, leverte et sett hvor man i ene øyeblikket trodde man var på en opptaksprøve til Eurovision Song Contest (på grunn av introene med den nesten gråtkvalte vokalen) og full fest på lokalet på den Makedonske landsbygda.
Og etter å ha lyttet litt overfladisk til den britiske vokalisten Emma Smith, som har alle klisjeene inne med teatralsk sceneopptreden, vokal hvor hun forsøker å fremstå som den nye Ella Fitzgerald uten å lykkes nevneverdig, men med et program «folk flest» i byen tydeligvis likte, besluttet salt peanuts* sin utsendte å finne vegen tilbake til hotellet, mens Jazzwise sin utsendte forsvant på jam session i et av byens mange museumsbygningene i byen.
Rapporten fra søndagens program vil foreligge i morgem ettermiddag, etter at jeg har ankommet skrivestua på Voss. For med henting på hotellet klokken 04:30, og fly via Wien til Bergen og tog opp til Voss, blir det ikke mye tid til evaluering om festivalens siste dag før jeg er hjemme igjen.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotell for salt peanuts* er betalt av festivalen)
Anđela Koruga
Joe Lovano/ Antonio Farào Quartet
Antoonio Farào
Ira Coleman
Jonathan Blake
Foltin
… og partyet fortsatte …
