MOLDEJAZZ, TORSDAG 16. JULI:
Tungt henger regnet over Molde når vi trekker dyna vekk fra ansiktet for å møte en ny dags program i årets utgave av Moldejazz. Det skal lette, sier forståsegpåerne på Meteorologisk Institutt. Ikke veit jeg, men et snev av blå himmel hadde ikke vært å forakte, midt i alle de røde, grønne og blå tonene fra scener over hele byen.
Sånn som været er, bestemmer jeg meg tidlig for at: – Nei, Romsdalsmuseet blir det definitit ikke noe av i dag. Jeg holder meg nede i landsbyen. Om ikke været står oss bi, kan det kanskje bli noe bort imot like god musikk i dag, som det det var i går. Vi nyter dagens rolige tempo, mens vi for Fireflate funderer over svelene – dette vitale nordvest-norske næringsmidlet – sin betydning for den kunst som utspiller seg i denne lille rare byen.
I det vi ankommer byen tidlig om morgenen hilser vi nok en gang dagen med ei velvillig lånt linje fra Groos og Dørums Moldesangen. Vi har et tredelt program i dag: Først er det Bad Plus pluss Joshua Redman, før vi vil se Krokofant vifte med sine snabler, før vi vil avslutte med Møster! en naturlig progresjon fra det svingende til det rockende.
Men før vi kommer så langt får vi med oss Jazzmine i Alexandraparken på ettermiddagen. Med Tore Bø på elbass, Erik Rochette og Asle Røe på gitar, Levente Gyarfas på keyboards, Molnar Zsolt på vibrafon og Niklas Østergaard på trommer. Og Petter Wettre på saksofon. Drivede god fusion-musikk for et alt for fåtallig og frysende publikum. Men stemningen er upåklagelig. Som muikken er det.
Bad plus Joshua
Spenningen var stor på forhånd; ville de levere? Ville det være «gode, gamle» Bad Plus pluss Joshua Redman, eller ville det være et integrert Bad Plus Joshua? Det ble definitivt det siste!
For et par måneder siden kom plata «The Bad Plus Joshua Redman». Den fikk umiddelbart stormkritikker over hele verden. Samarbeidet mellom Joshua Redman som siden han var Artist-in-Residence her, har vært en frelst Molde-venn, og trioen Bad Plus startet i klubben Blue Note i New York høsten 2011. Trioen med pianist Ethan Iverson, bassist Reid Anderson og trommis Dave King har vært vært et populært uttrykk de siste ti årene for moderne pianotrio-jazz.
De startet ut som en konkurrent til Esbjörn Svensson Trio, mye basert på tilsvarende ideer. Men etter debuten har det vært noe uforløst med denne trioen. Samarbeidet med Joshua Redman synes å ha vært en katalysator for endring til det bedre.
Det som opprinnelig kun var tiltenkt å være en ukes samarbeid utviklet seg til et samarbeid med horisont langt utover denne uka. Etter denne uka var det klart at dette samarbeidet måtte fortsette. I 2014 gikk de i studio og tok opp plata som ble utgitt på labelen Nonesuch tidligere i år. Altså til allmenn jubel. Og nå var de på scenen i Teatret Vårt.
De starter opp med «1979 Semi-Finalist» fra trioens 2004-plate Give. Her begynte vi allerede å skjønne at noe av det som har skjedd er at Dave King endret seg fra å være en rocke-trommis til å bli en habil jazz-trommis. Joshua Redman var noe reservert i utgangspunktet, men tør opp etter hvert.
Ethan Iverson har et problem når det gjelder kommunikasjon, hans kroppsspråk tyder på en distanserthet som ikke tjener presentasjonen. Hans spillestil og musikalske utgranskinger er mer kjølig analytiske enn sjel- og hjertefylte eksegeser. Til tider tenker jeg; vis et smil inn imellom. Slik Redman gjør. Men så kommer det momenter av magi i hans pianospill.
De fortsetter med «Faith through Error» og «As This Moment Slips Away», og nå kommer kvartetten i gir. Nå hører vi også at endringene i Dave Kings spillestil endrer Reid Andersons rolle, hans basspill blir friere og vi opplever det som mer levende.
Vi får «The Mending», før «Big Eater» fra albumet «These are the Vistas» fra 2003. Denne låta er skrevet av Dave King, og naturlig nok innleder han med en trommesolo. Redman er tydelig forvirret, og signaliserer med et aktivt kroppsspråk til Ethan Iverson – hvilken låt er dette? Det skaper en finurlig og morsom kommunikasjon også mellom Redman og publikum. Et stykke ut i låta sitter Iverson vendt vekk fra Steinway-klaveret og synes ganske så uinteressert i hva som skjer. Men så slenger han ut venstre armen og anslår en enkelt tone. Det er nok! Og setter musikken inn i et annet gir.
Det fortsetter med «Lack the Faith but not the Wine», hvor Redman gir oss en solo det virkelig svinger av. Så får vi «Dirty Blonde». Nå har ikke Redman bare kastet jakka, nå trekker han skjorta opp av buksene. Så leverer han en solo som går langt ut over platas versjon, før Ethan Iverson videreutvikler det hele.
Vi får en versjon av «County Seat» som det ikke bare svinger av, det rocker, før settet avsluttes med «Beauty has it Hard». Da må jeg løpe for å rekke deadline – men uansett var jeg ikke bare mett, jeg var fornøyd.
Jeg hadde fått bekreftet min tiltro til Joshua Redmans åpenhet og interesse for å komme ut av den rollen han ble tildelt på 1980-tallet som ung løve, eller young lion som det het i den alt for sterkt USA-orienterte jazzpressa i dette tiåret.
Jeg fikk også høre et Bad Plus som var interessant å lytte til igjen, etter at jeg hadde avskrevet dem for snart ti år siden. Velkommen tilbake!
Med Krokofanter i rommet
Vi trekker opp i Storyville igjen, denne gangen for å høre trioen Krokofant. Tom Hasslan på gitar, Jørgen Mathisen på tenor- og sopransaksofon og Axel Skalstad på trommer. sist vi hørte dem var bare to små uker siden, i Kongsberg. Den gangen med Erlend Slettevold og Kjetil Møster som gjester. Den kvelden ble det hett i Energimølla. Blir det like hett her i Molde med trioen aleine?
Gjett om! Med et gitarspill av Tom som både ivaretar behovene til rockefoten og jazzhjertet. Jørgen er på hugget og trekker flytende lange linjer over en puls som går 250! Og Axel er en roterende generator helt i seg sjøl. Tilsammen blir de et gedigent kraftverk, langt unna Kraftwerk, men allikevel minst i petawatt-klassen. Og den energien de genererer sammen er definitivt fornybar. Vi er ikke langt unna en sjølgående perpetuum mobile – som går og går i all evighet. Med krokofanter drar vi mot stjernene!
Møst, Møstere, Møstest!
Det er snart natt, og vi gir oss ikke. Kjetil Møster blåser opp til storm i Teatret Vårt med Kenneth Kapstad på trommer, Nicolai Eilertsen på el-bass og Hans Magnus Ryan på gitar – igjen en halvakustisk Gibson på scenen. Videokunstneren Armi Werx står for det iøynefallende og vakre bakteppet.
Om vi fikk en vitamin-innsprøyting med Krokofant gir Møster! oss dobbelt dose. Det er trøkk og det er dansbart. Og for en musikalitet. Mehvor er Mole-publikummet? Denne salen som kan ta opp til 1000 stående, selv om de alle marsjerer, er ikke engang halvfullt. Heller ikke kvartfylt! Utrolig!
Midt i natten
… er det jam. I kveld er det Rohey som er jamband, med Rohey Taalah på vokal, Ivan Blomqvist på tangenter, Henrik Lødøen på trommer og Kristian Jacobsen på bass. Upretensiøst og moro. Rapperen Skranglebein, eller Per Olav Hoff Mydske, dukker opp i år som tidligere og skaper humor og moro. en leik med ord og språk som er så innerst inn i granskauen moro. Gjennomført med en musikalitet og lydhørhet som mange kan trekke lærdom av, også utenfor musikkens kretser.
Takk, sier vi og trekker hjem igjen og får såvidt dyna over huet før lyset over himmelen blir for påtrengende. Vi er trygt i havn og ly – nok en gang!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim
