NUTSHELL, BERGEN, 25.-28.05.2016: Vestnorsk jazzsenters arrangement, Nutshell (eller Jazz Norway In A Nutshell, som helt til i år har vært det offisielle navnet), er et showcase-program hvor man viser fram unge, norske jazzmusikere i strålende Vestlandsnatur, til festival- og klubbarrangører og journalister fra stort sett hele verden.
Meningen er selvsagt å skaffe de unge, håpefulle spillejobber utenfor Norge, og i så måte har dette arrangementet, sammen med CD-samlingen «jazzCD.no» (annet hvert år), vært viktige elementer i eksporten av Norsk jazz.
Arrangementet arrangeres i samarbeid med Nattjazz, Utenriksdepartementet, Music Norway og Norsk jazzforum, og blir alltid arrangert de første dagene av Nattjazz-festivalen, som også i programmeringen tenker spesielt på å presentere norske artister disse dagene.
I år kom deltagerne fra Belgia, Bosnia-Herzegovina, Bulgaria, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Irland, Italia, Litauen, Polen, Portugal, Tyrkia, Storbritannia, USA, Danmark og Norge, og allerede ved åpningsmiddagen på Kippers, var stemningen stor hos de besøkende.
Etter middag på Kippers første dag, var det showcase med Steinar Raknes Quartet (Steinar Raknes – bass, Erlend Slettevold – piano, John Pål Inderberg – barytonsaksofon og Håkon Mjåset Johansen – trommer). Dette bandet kan kanskje ikke regnes som unge og lovende, men de gjorde et strålende sett oppe på Studio USF.
Hardanger – Here We Come!
Allerede klokken 10:30, et ugudelig tidspunkt for de fleste deltagerne på årets Nutshell, bar det i buss mot Hardanger.
Første stopp var Kunsthuset Kabuso i Øystese, hvor deltagerne skulle teste ut vestlandslefse og konsert med Morten Qvenild og hans Personal Piano. I nesten stummende mørke var det en del som hadde problemer med å holde Ole Lukkøye på betryggende avstand, men jeg tror det gikk greit for de fleste.
Og Morten Qvenild ga, som alltid, en flott konsert. Hans behandling av det akustiske pianoet, med alle mulige elektroniske dippedutter, sammen med diverse keyboards, minner nesten like mye om Pink Floyd eller Peter Gabriel som konvensjonell jazz, særlig i vokalpartiene. Og mange hadde mye å snakke om etter denne seansen. Personlig synes jeg Qvenild gjør en flott jobb med å utforske pianoets muligheter, og å klare å lage noe helt eget av musikken.
Deretter var det inn i bussen igjen, og forbi Norheimsund og ut til en av arrangørenes fødested, gården Øvre Aksnes.
Der ble det servert lunsj, før vi bli invitert på låvedans med en solid verdenspremiere. Gitaristen Hedvig Mollestad Trio (bildet) (Medvig Mollestad – gitar, Ellen Brekken – bass, Ivar Loe Bjørnstad – trommer) skulle møte punkjazzeren Mats Gustafsson fra Umeå/Nickelsdorf (Østerrike) til tvekamp.
Det startet med trioen i et heftig parti som jeg ikke tror man tidligere har opplevd ute på neset hvor gården ligger. Det var rock’n jazz i beste Living Color/Sonny Sherrock-tapning, og deltagerne koste seg verre i den strålende vestlandssola.
Så entret Gustafsson scenen/låvebrua og løftet det hele enda noen hakk. Vi følte nesten at The Things samarbeid med Neneh Cherry var på vei tilbake, selv om det her kun var instrumentalt. Gustafsson brålte og kjørte på med barytonsaksofonen, Mollestad prøvde å følge han så godt hun kunne, over et nesten sinnsykt tøft komp med Brekken som sjefen bak bassen og Bjørnstad med heftig, nesten Nilssen-Love-aktig trommespill.
Tilbake i byen ble det en ørliten pustepause, før vi heiv oss ut i Nattjazzen med liv og lyst.
Det startet med bestillingsverket «Voice & Strings & Timpani» skrevet av radarparet Stephan Meidell (gitar, bass) og Øyvind Hegg-Lunde (trommer). Med seg på scenen hadde de det som i følge konfransier John Skjerdal, skulle være noen av de mest spennende musikerne på Vestlandet, Mari Kvien Brunvoll (vokal, elektronikk), Eva Pfitszenmaier (vokal, elektronikk), Kim Åge Furuhaug (trommer, perkusjon), Stein Urheim (gitar), Asle Karstad (lyd) og Ana Jorge (visualisering).
Personlig fikk jeg ikke så mye ut av denne konserten. Lange, dvelende elektroniske passasjer, som ikke fikk noe til å røre på seg i min store kropp. Jeg syntes rett og slett det ble for kjedelig, alt for få gode ideer og mer som en vanlig dag på jobben. Dessverre.
Så var det å benke seg til oppe på Studio USF igjen. Denne gangen for å høre bassisten Bjørn Alterhaug Quintet (Bjørn Alterhaug – bass, John Pål Inderberg – barytonsaksofon, Frode Nymo – altsaksofon, Vigleik Storaas – piano og Erik Nylander – trommer).
De ga oss et knippe låter i tradisjonen etter Lennie Tristano, Warne Marsh og Lee Konitz, superb fremført, og med tre generasjoner musikere som har funnet hverandre i denne musikken.
Og etter en hyggestund med de tre generasjonen musikere, bar ned i hovedlokalet, Røkeriet.. Da var det tid for å oppleve Come Shine (Live Maria Roggen – vokal, Erlend Skumsvoll – piano, Sondre Meisfjord – bass og Håkon Mjåset Johansen – trommer) og blåserne i Trondheim Jazzorkester (Kjetil Møster – saksofoner, Hildegunn Øiseth – trompet, Daniel W. Kjellesvik – horn, Markus Larjomaa – trombone, Øyvind Brække – trombone, Martim Myhre Olsen – altsaksofon, Hanna Paulsberg – tenorsaksofon, Mikko Innanen – saksofoner, Ivar Kolve – vibrafon, perkusjon og Svein Graff – lyd) på ny. Sist jeg hørte dem var i fjor hørt, da de satte hele Studion på Umeå Jazzfestival på hodet, og jeg har helt siden da gledet meg til å høre dem på ny.
Og hvilken konsert det ble! Her fikk vi standardlåter på rad og rekke, med pianisten Erlend Skumsvolls helt særegne og flott arrangementer, Roggens stadig forbedrede og publikumsvennlige vokal, frapperende trommespill fra Mjåset Johansen, solide saksofonsoloer fra Møster og Paulsberg og nydelig trompetsoloer fra Øiseth.
Dette ble nok for mange av Nutshell-deltagerne rosinen i pølsa på årets Nutshell!
Bergensreklame
Fredagen var igjen opp i otta for jazzfolket, for igjen å sette seg i bussen og bevege seg ut av byen. Denne gangen var ikke turen så lang, sammen med et tilsvarende program i regi av Festspillene, skulle vi selvsagt på Trollhaugen, Edvard Griegs hjem i utkanten av byen.
Her var det omvisning i Griegs hjem, før det igjen var tid for lunsj. Deretter var det en todelt showcase. Først med det nye, norske pianofunnet innenfor den klassiske musikken, Joachim Carr, som spilte Griegs «G-moll-ballade» på strålende vis, før vi fikk en nydelig halvtime med Svein Olav Herstad Trio (Svein Olav Herstad – piano, Magne Tormodsæter – bass og Håkon Mjåset Johansen – trommer). Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Svein Olav Herstad er en ytterst undervurdert musiker. Hans pianospill er strålende, både teknisk, og ikke minst lyrisk, og sammen med Tormodsæters fine komposisjoner og bass-spill og Mjåset Johansens eminente trommespill, ble dette en strålende affære.
Deretter var det igjen inn i bussen, og inn i funicolaren/banen opp til Fløien. Her var det møte med den unge trompeteren Hilde Marie Holsen, som sammen med sin elektronikk skapte fine stemninger, men som har klare utviklingsmuligheter. Det blir litt som å høre en ung Nils Petter Molvær og en ung Arve Henriksen en gang til, hvis du forstår. Jeg håper noen i bransjen tar godt vare på henne framover, for hun er utvilsomt et talent man bør dyrke framover.
Deretter var det noen få timers fri, før det igjen bar ut på Verftet og Nattjazz.
Det startet med den ørtende presentasjonen av Luca Vitalis bok om norsk jazz, «The Sound Of The North» (eller «Il suono del Nord», som den heter på italiensk). NRK-journalisten Jan Børge Leirvik gjorde dette til en fin stund og et godt intervju med den lille italieneren, og det hele ble et fint pusterom før det massive Nattjazz-programmet tok over.
Høydepunktet denne kvelden ble, uten tvil Red Kite (Even Helte Hermansen – gitar, Bernt Moen – keyboards, Trond Frønes – bass og Torstein Lofthus – trommer). I dette bandet tilfører Hermansen enormt trøkk og energi, og, spesielt, sammen med Lofthus’ trommer er dette ren dynamitt. Et strålende sett!
Men vi fikk også med oss den danske trioen Firebirds (Anders Banke – saksofon, klarinett, Anders Filipsen – keyboards og Stefan Pasborg – trommer). De gjør klassikere som for eksempel Igor Stravinskij om til jazz på en sjarmerende måte, og med stor respekt for opphavsmennene.
Kvelden avsluttet vi med å høre litt på soulsangeren Bernhoft og hans Fashion Bruises (Jarle Bernhoft-Sjødin – gitar, vokal, m.m., Patrick Firth – keyboards, Hedvig Mollestad Thomassen – gitar, vokal, Vemund Stavenes – bass, vokal og Fredrik Wallumrød – trommer, vokal).
Bernhoft må, etter vår mening, være en av de cooleste og tøffeste soulartister i verden i dag. Han er ytterst profesjonell på scenen, og leverer hitpotensiale på rekke og rad gjennom en konsert. En perfekt avslutning på en lang musikkdag.
På fattighuset – der den europeiske jazzen raskt kan havne
Lørdag hadde arrangørene av Nutshell besluttet å ta det hele litt ned, og bare ha en showcase, inne i byen. Men flere benyttet dagen på egne sysler, lunsjer og networking over en lav sko. Så det var en velopplagt gjeng som møttes til lunsj og showcase på Stranges Stiftelse, et hus som tidligere var et av Bergens fattighus, og som for mange, kanskje ble oppfattet som neste steg for jazzen, hvis ikke myndigetene rundt om i verden tar solide grep.
Men musikk ble det her også, av duoen Mari & Stein (Mari Kvien Brunvoll – vokal, elektronikk og Stein Urheim – gitarer, vokal).
Denne duoen er, på mange måter, det erketypiske eksemplet på den yngre delen av det vestlandske jazzmiljø. Man har gode musikere og vokalister, setter til mye elektronikk og lar dronene komme og gå, noe som gjør musikken ensformig og ikke så veldig spennende. Vi hørte det i bestillingsverket, hos Hilde Marie Holsen og her, hos Mari og Stein.
Jeg sier ikke med dette at all ung jazz fra Vestlandet er preget av dette, men det var dette vi fikk fra «ungdommen» under årets Nutschell, og kanskje burde arrangørene sett litt videre utover landsdelen (hvis man absolutt skulle bruke unge musikere herfra) og for eksempel presentere det utmerkede Stavanger-bandet Significant Time (?).
Så bar det igjen over til Verftet, og denne kvelden valgte vi å starte i Sardinen med danskene i Carsten Dahl Experience (Carsten Dahl – piano, Jesper Zeuthen – altsaksofon, Niels Bo Davidsen – bass og Stefan Pasborg – trommer).
Dette er et av mine absolutte favorittband i Danmark, men de har ikke vært å høre på konsert på tre år, og har store problemer med å få seg spillejobber. Men med Dahls fine komposisjoner, Zethens knivskarpe saksofon, Davidsens tunge og fete bass-spill og Pasborgs lekende og sjangeroverskridende trommespill, sitter dette som ei kule!
Deretter fikk vi med oss litt av Bugge Wesseltoft: New Conception Of Jazz – 2016 Edition. Her feirer Bugge jubileum med et helt nytt band, solid politisk korrekt med fire dyktige damer bak seg (Marthe Lea – tenorsaksofon, Odrun Lilja – gitar, Sanskritt Shresta – tablas og Siv Øyunn Kjenstad – trommer). I dette konseptet er det Bugges groover og ideer på keyboards som er hovedingrediensene. Vi får ikke så mange soloene fra de andre, men vi merket oss spesielt Shrestas fine tablaspill som et pluss i margen.
Så avsluttet vi årets Nutshell med å høre litt på Staten Island-bandet The Budos Band, men vi ga oss relativt fort, da vi oppdaget av hadde vi hørt to låter, så hadde vi hørt dem alle.
Og mens sola nesten var i ferd med å stå opp igjen den femte dagen, vandret man fornøyde hjem. Det hadde vært noen fine dager. Kroppen hadde fått farge etter alle utendørsaktivitetene, gjestene hadde fått sett og opplevd deler av Vestlandet de ikke visste eksisterte, og jeg tror alle deltagerne reiste hjem og var enige om at det hadde vært en mer fin tur.
Men Nattjazz fortsetter. Dessverre uten salt-peanuts.eu til stede, men det kan dere nok leve med.
Tekst og foto: Jan Granlie
