BLOW OUT FESTIVAL, MIR FREDAG 21. AUGUST:
«УЧАСТИЯ!» står det på veggen på МИР. En ordre vi gjerne følger! Involver dere! Delta!
Denne kvelden vil vise at hardt langsiktig arbeid basert på en visjon – en drøm – lønner seg. Vi kommer til å oppleve den kanskje største kvelden i Blow Out-festivalens historie. Tenk etter: Hvilket imponerende arbeid har ikke de to BO-ttene Paal Nilssen-Love og Ståle Liavik Solberg lagt ned for å fremme nyskapende musikk i det globale tetskiktet – når vi i dag opplever at kvelden avsluttes med gammaljazz – av edle årganger – i det som i Blow Out-sammenheng framstår som mainstream. Men som i de aller fleste andre sammenhenger ville bli oppfattet som det fremste avantgarde-uttrykket!
Denne fredagskvelden er det lett å delta – å melde oss til tjenesten å dyrke denne sære og rare musikken i bittesmå templer som MIR – musikken vi hevder fanger opp selve essensen av dagens tidsånd.
Kvelden starter med kvartetten som stiller oss spørsmålet Will it float? (hovedbildet) Og svaret er definitivt ja! John Russell på sin straks åtti år gamle Zenith gitar, som sist ble stemt antar jeg før krigen. John Edwards på bass og Steve Beresford på piano og diverse. Og Ståle Liavik Solberg på trommer og perk.
Et MIR nesten like hardstappa som Chikatetsu-metroen i Tokyo under rush-tida er med fra første anslag. Vi får et sett fylt med trøkk og energi, med lavmælt intensitet og vakker musikk som nesten blir for mye. Hvordan er det mulig å hoppe etter Wirkola?
Ut kommer til neste sett, Joe McPhee! Iført solbriller og hoodie leser han først et av sine egne dikt, om menneskets galskap i å ødelegge den jord vi har arvet fra våre forfedre. Antrekket fører til en likhet med noe midt mellom the Black Riders i Lord of the Rings og Darth Vader. Master Yoda hvisker i øret på oss: «I sense the Force is strong with this one!».
De fattige er ikke salige, de skal ikke arve jorden, de dreper den. Etter det får vi en solo-presentasjon på lommetrompet, vokal, saksofon og mute som er noe av det sterkeste jeg noensinne har hørt fra denne snart 76-årige improvisasjonsmester.
Når han etter hvert bryter ut i fragmenter vi kjenner igjen, og hører at av dette vokser «God Bless the Child» fram, er det med en respekt for en lang og tung afro-amerikansk historie. Kudos! Kudos! – Som man tildelte de gamle greske feltherrene som vendte tilbake til Aten etter å ha skremt vettet av sine motstandere på slagmarken.
Joe skremte ingen av oss – derimot åpnet han våre øyne og ører for noe usigelig vakkert og politisk tungtveiende. Det er ikke bare joik som er sterkere enn krutt. Musikken fra Joe McPhees sjel og kropp denne kvelden er sterkere enn tri-nitro-toluen – bedre kjent som TNT.
Publikum damper og svetter i et rom som ikke lengre kjennes som en sauna på høygir, men som et romersk bad på atomkraft. De sa det var umulig, men vi gir oss ikke. Joe forsvinner ut i bakrommet, og blir borte. Men langt om lenge lar han seg trekkes inn på scenen igjen, tydelig berørt av det han har gitt oss – og av publikums respons. Jubelen står i taket da han griper etter saksofonen igjen.
Vi får en dekonstruert og rekonstruert versjon av Thelonious Monks «Epistrophy» som vill gitt Monk sjøl frysninger av velbehag. En glinsende diamant blant de skinnende smaragder og rubiner han allerede har gitt oss.
Bandet Not on the Guest List må ha oss unnskyldt. Natalie Sandtorv og Ole Mofjell må finne seg i å spille rollen som Dieter Neuendorf, han som hoppet etter Bjørn Wirkola i storbakke-VM i Oslo i 1966. De to leverer et strålende sett, men etter den intense utladningen etter Joe McPhee må vi endre dette Bjørge Lillelien-ske uttrykket til «å spelle etter Joe»!
Men så sitter Toralf Engan på toppen! Forventningssuget går som en tsunami gjennom publikum. Det er ingen Gratishaugen her, men alle kriker og kroker i den russiske fredens tempel er fylt til trengsel. Noe som lukter som over førti år gammal gymsalsvette pirrer nesa. Like gammal som trioen som entrer scenen. Ørene stilles inn for perfekt musikkgjengivelse.
Mens Schlippenbach Trio stiller seg opp. Vel for trommisen Paul Lovens del gjelder det å stille seg ned. Trommesettet stilles inn for hans karakteristiske spillepositur fem etasjer nedafor alle andre. Evan Parker har gått inn i sin karakteristiske pre-konsert meditative tilstand, mens Alexander Sclippenbach som sedvanlig nærmest gjemmer seg bort bak pianoet.
Trioen har eksistert siden 1972, deres første utgitte plate «Pakistani Pomadi» kom dette året på FMP – denne tyske kollektivt organiserte Freie Musik-labelen. Nylig ga de også ut plata «First Recordings» fra samme år.
Schlippenbach trives godt med betegnelsen frijazz om sin musikk. Han liker ikke disse nymotens nyspråk-ordene som virrer omkring. Men det er en helt annen musikkfilosofi her enn i mye av det andre vi har hørt i dette lokalet.
Her er røttene tilbake til New York anno 1960, til London 1966 og Berlin 1968 soleklare og åpenbare. Dette er vår tids gammaljazz. Dette er det som må karakteriseres som mainstream.
Men allikevel, og selv om jeg bruker disse betegnelsene som positive. Trioen leverer som alltid et forrykende sett som er nytt, friskt og anførende – avant garde! Før flokken.
Etter alle disse årene, er det egentlig utrolig at denne trioen av mestre fortsatt evner å holde oppe evnen til nyskaping, til omforming og nye presentasjoner. Selv om altså røttene er åpenbare og synlige. Men det er jo da også akkurat noe av den gode jazzens helt sentrale kjennemerke – at den refererer til tidligere mesterverk og mestre – og bygger videre på det. Som Isaac Newton sa det, «We’re standing on the shoulders of giants».
Det er et kunstverk av dimensjoner å stå på skuldrene til giganter – når de oppstilte gigantene inkluderer de som står på scenen selv. Å stå på sine egne skuldre er så vidt jeg vet ellers forbeholdt visse kvinnelige kinesiske teater-artister langt utenfor de aldersgrupper som er representert på scenen. Men disse gutta greier kunststykket.
Denne konserten sto som ei påle i Blow Out-historien. Som da turneren Vera Caslavska dominerte mangekampen i Mexico-OL i 1968. Mange forlangte at hun burde vært idømt en karakter som ville sprengt skalaen. Om noen fortjente «zehn komma zwei» for en turnøvelse, var det Vera. Om noen fortjener 10,2 på Mir i 2015, er det Schlippenbach Trio.
Men hvem hoppet før Wirkola?
Участия – и Спокойной ночи! God natt!
Tekst og foto: Johan Hauknes
