Konserter

Kajas kveld

KONCERTKIRKEN, TIRSDAG 13. MARS 2018: Pianisten Kaja Draksler kommer opprinnelig fra Kranj i Slovenia, men har de senere årene hatt base i Amsterdam, hvor hun har tatt sin jazzutdannelse, og i ettertid like godt blitt boende i byen. Hun begynte å spille piano da hun var fire år, og startet musikkutdannelsen på Ljubljana High School of Music, og før hun begynte på konservatoriet i Amsterdam, var hun innom jazzstudier i Groningen. Hun skrev sin avsluttende oppgave i Amsterdam om pianisten Cecil Taylor, g hun har hatt opphold i New York hvor hun har tatt timer hos Jason Moran og Vijay Iyer.

Hun har etter hvert deltatt på en rekke plater, blant annet med hennes Acropolis Quartet med vokalisten Sanem Kalfa, som var det første bandet jeg hørte henne med. Etter det har hun gjort flere platrer på Clean Feed-selskapet, blant annet en duoplate med trompeteren Susana Santor Silva og en duoplate med pianisten Eve Risser.

Denne kvelden i Koncertkirken hadde hun regien, og hadde satt sammen tre prosjekter. Først ut var en duo med trommeslageren Szymon Gąsiorek hvor de gjorde John Cages «Four6,1992, for unspecified instrumentation». John Cage er en slags Gud for mange venner av impro- og samtidsmusikk. Og i min platesamling forefinnes en og annen Cage-plate, uten at jeg kan skryte på meg at jeg har spilt dem altfor ofte. Men å høre Cage sin musikk live, gjort av to relativt unge musikere, med elektronisk pålegg og stemme (som gjerne kunne være John Cage selv), er en helt spesiell opplevelse. Det blir på mange måter at Cages komposisjoner får mer liv, og at de blir vekt til live ved at man ser musikerne fremføre musikken. De to musikerne satt på hver sin side av lokalet, slik at vi som publikummere ble sittende «midt i bandet» på mange måter, noe som gjorde opplevelsen enda større. Og de to musikerne kunne virkelig sin Cage. Og selv om mye av denne musikken er nedskrevet på partitur, så virker den fri og uten strenge regler. En fin åpning på en fin kveld.

Deretter ble det filmfremvisning. Dawid Gąsiorek er en polsk kunstner som arbeider med analog film og forskjellige fotografiske teknikker. De siste to årene har han arbeidet med filmen «Sequenced locations», som er tatt opp på forskjellige steder i verden, men hvor det meste dreier seg om veier. Skogsveier, bilveier, stier og autostradaer filmet i fort film med flere gjentagende sekvenser. Samtidig lager han elektronisk musikk til filmen, og raskt tenkte jeg at Philip Glass har satt spor etter seg. For filmen og musikken var en slags «lopw budget»-versjon av den strålende filmen «Powaqqatsi», lagt til landlige omgivelser i stedet for i storbyen – og i sort/hvitt. Bildene var i nært slektskap selv om de var tatt helt andre steder og musikken i slektskap. Og jeg mener at jeg kunne kjenne igjen en sekvens fra Atlanterhavsveien på Nordvestlandet av Norge innimellom.
Et fint innslag som gjorde kvelden variert.

Så ble kvelden rundet av med Kaja Draksler på piano, danske Lotte Anker på saksofoner og norske Natalie Sandtorv på vokal og gonger. Jeg vet ikke om de tre har spilt sammen tidligere, men uit fra det settet vi fikk servert, så skulle man tro at de hadde holdt sammen i lang tid. Her møtte vi tre musikere som må være utstyrt med verdens største ører. De har en helt egen evne til å kommunisere på som fascinerer. I slik fritt improvisert musikk, kan det gå fryktelig galt, eller det kan bli en stor overraskelse. Og denne kvelden ble det sistnevnte kategori. For her fungerte alt perfekt. Anker som den som ledet an og fikk de andre med inn i sin verden, før hun «løsnet til på tauene» og de andre to fikk utfolde seg fritt. De tre stemmene passer perfekt sammen. Draksler med litt Cecil Taylor-aktig spill, men med stålkontroll og Sandtorv som en kvinnelig utgave av Phil Minton. Et perfekt sett, som mer enn gjerne kunne vart mye lenger.

I det siste året har faktisk Koncertkirken på Blaagårds Plass nederst på Nørrebro og nesten på Frederiksberg, blitt en av de mest spennende scenene for jazz i København. Sammen med Mandagsklubben på 5e i Kødbyen, har de skapt spillesteder for frittgående musikk, som ikke så mange andre presenterer i byen, og vi gleder oss til flere strålende kvelder på Blaagårds Plass. Det er tross alt ikke så ofte man går i kirken, selv ikke i København.

Tekst og foto: Jan Granlie


Lotte Anker


Natalie Sandtorv