OSLO JAZZFESTIVAL, DEN NORSKE OPERA, SØNDAG 11. AUGUST 2019: «Du skal bli pianist, du gutten min.» Ketil Bjørnstad står på scenen i operaen og snakker om sitt møte med Kirsten Flagstad som liten gutt. Han åpner Oslo Jazzfestival med konserten «Verden som var min», en konsert som markerer hans 50-årsjubileum som artist. Og gjennom kvelden blir det mange glimt fra hans liv, møte med musikere, om forelskelser og asaleablomster, om poesi. Bjørnstad er en enestående formidler, som med disse glimtene drar oss med på sin musikalske reise. Tittelen «Verden som var min» antyder at konserten er en del av Bjørnstads biografiske romanserie fra 1960-tallet til i dag. «Alle på scenen har jeg skrevet om i bøkene» sier han. På scenen står et knallsterkt band med bassist Audun Erlien, gitarist Frode Alnæs, cellist Svante Henryson og Rune Arnesen på trommer. En etter en kommer også vokalistene inn, Ole Paus, Anneli Drecker, Lill Lindfors og Kristin Asbjørnsen.
Ketil Bjørnstad debuterte i 1969 med Bartoks 3. pianokonsert, samme år som Miles Davis kom ut med «In A Silent Way». Og kvelden åpner med en elegant parafrase over disse to verkene. Ole Paus lister seg inn. Paus og Bjørnstad har samarbeidet siden begynnelsen av 70-tallet, med prosjekter som Blues for Pyttsan Jespersens pårørende (1973) og Leve Patagonia (1978). Stemmen til Ole Paus er som vanlig raspete, upolert, fremføringen et eller annet sted mellom resitasjon og sang. Frasering, timing og sound er nydelig, er jazz. Ikke minst i en sviske som «En sommernatt ved fjorden» Etterhvert overtar Lill Lindfors mikrofonen. Ikke like virtuos som tidligere, men fortsatt med mye å gi. Anneli Drecker bidrar sterkt på en suite John Donne-tekster fra bestillingsverket «Grace» til Vossa Jazz. Blant vokalistene er det likevel Kristin Asbjørnsen som gir nødvendig emosjonell og klanglig kontrast til forløp som ellers kunne ha blitt for sømløse.
Bandet er en fryd å høre på, samspilt og tett. Kapellmesteren selv med diskret, oppfinnsomt og finurlig ensemblespill. Audun Erlien med en tørr tone og et presist uttrykk som holder ting på jorda. Rune Arnesen gir energi og fremdrift. Og hvor kult er det ikke med gitar og cello i front? Både Svante Henryson og Frode Alnæs leverer gnistrende, godt oppbygde soli. Et riktig vakkert øyeblikk var Henrysons og Bjørnstad vare duospill i «Visitor», spilt som en hyllest til Manfred Eicher.
Denne konserten viste oss først og fremst låtskriveren og bandlederen Bjørnstad. Jeg skulle gjerne hørt litt mer av pianisten Bjørnstad. Blant konsertens høydepunkter var et strekk med solopiano der Bjørnstad lekte seg med jazztradisjonen. Å, jeg skulle gjerne hørt mer solopiano, eller lengre strekk med piano i fri flyt med resten av bandet. Eller hva om Knut Riisnæs var blant gjestene og spilte fra Finnes du noensteds i kveld (1976). Men konserten som var ga likevel sterke musikkopplevelser, en lyst til å bla tilbake i Bjørnstads mangfoldige oeuvre og en lengsel etter ny Bjørnstadmusikk.
Tekst: Carl Petter Opsahl
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
