Konserter

Knusende norsk seier!

UMEÅ JAZZ FESTIVAL, UMEÅ, SVERIGE, 25.10.2015: Så var det siste hele dag på årets Umeå Jazz Festival. Lørdagen er alltid den dagen hvor lokalbefolkningen pynter seg, og skal ut og jazze. Og de strømmer til i strie strømmer, for å få med seg en haug med konserter i Folkets Hus.

I Freja Jazzcorner får lokale musikere vise seg fram, og i dag fikk man gleden av å høre Mr. Jazz Himself i Umeå. Og da tenker jeg ikke på Mats Gustafsson, men den snart 90 år gamle Lasse Lystedt som opptrådte på festivalen for sikkert 100. gang.

Men vi startet norsk med Susanna (Wallumrød)  og Jessica Sligter. Susanna kommer fra Kongsberg, og har i flere år vært en av norges ledende jazzvokalister. Jessica Sligter kommer opprinnelig fra Nederland, men flyttet til Norge på grunn av musikken. Med seg på scenen hadde de Jo Berger Myhre på bass (i programmet står det at han spiller piano) og Andreas S. Løwe på piano (i programmet står det at han spiller bass). Og vi fikk en nydelig stund i det svært lyriske hjørnet. Noen låter fra Susanna og noe fra Sligter, og siden konserten var kl. 13.00, var det dessverre litt dårlig besatt på benkeradene.

Deretter forflyttet man seg til Soundgarden, det lille, flotte rommet hvor mesteparten av dagens lytting for undertegnede foregikk. Der fikk vi et solosett fra bassisten Nina de Heney. En svensk bassist som sammenlihnes med basskolleger som Joelle Léandre og Berry Guy. Sammenligningen med Léandre kan jeg godt godta, for det er mye i «angrepet» som kan sammenlignes, men jeg synes intensiteten i det de Heney gjør er mer enn på høyde med den franske kollegaen. Hun starter nesten helt stille, med bue, og bygger opp et sett som viser hvor mye man kan gjøre med en kontrabass.  Hun utnytter de fleste mulighetene bassen gir, og leverer en strålende konsert, for et litt for lite publikum.

Litt senere på dagen var den nærmest debut for duoen Johan Berthling (bass) og Mette Rasmussen (altsaksofon). Som de fleste leserne av salt-peanuts bør ha fått med seg, har vi en helt egen forkjærlighet for Mette Rasmussen. Hun kommer fra Jylland i Danmark, men bor i Trondheim, og er en av stjernestudentene fra «Jazzlinja» i byen. Hun kan gjerne  sammenlignes med en oppgradert utgave av Albert Ayler og Ornette Coleman, med en enorm energi i spillet. Berthling er en av Sveriges beste bassister innenfor den frie jazzen, og de møttes i Mats Gustafsson store Fire!Orchestra-prosjekt. Sammen improviserer de fram et fint sett som viser mange av sidene ved de to glimrende musikerne. Musikken er fritt improvisert, og de kommuniserer nærmest perfekt gjennom hele settet.

Pianisten og vokalisten Jarrod Lawson er visstnok en av de nye, store innenfor soul og R&B. Han samlet godt med folk i det største lokalet på Folkets Hus, Idun. Vi fikk med oss kun en kort stund med den nye yndlingen, og kan melde om en dyktig soulsanger med røtter hos Stevie Wonder og Marvin Gaye. Ikke vår «cup of tea», men godt tatt i mot av «folk flest».

Så var det tid for kveldens (og festivalens) høydepunkt for salt-peanuts utsendte. Den norske kvartetten Come Shine i strålende selskap med Trondheim Jazzorkester (og ikke Trondheim Big Band, som det sto i programmet).

Come Shine er en kvartett som gjør sine helt egne versjoner av standardlåter, arrangert av pianisten Erlend Skomsvoll (bildet). Live Maria Roggen synger, Sondre Meisfjord spiller bass og Håkon Mjåset Johansen trakterer trommene med enorm entusiasme, spilleglede og kunnskap. Og bak seg har de blåsere fra Trondheim Jazzorkester, som passer perfekt inn i et slikt konsept.

Aldri har vi hørt slike versjoner av gamle slitere som for eksempel  «Caravan», «Sitting On The Dock Of The Bay» og «Autumn Leaves». I Skomsvolls arrangementer framstår disse låtene som flunkende nye, og med Roggen i storform i front, ble dette en av årets absolutte musikalske høydepunkter. Med solister som Hanna Paulsberg (s), Kjetil Møster (s), Mikko Innanen (s), Hildegunn Øiseth (tp) og Øivind Brække (tb), og ikke minst Come Shine-musikerne, ble dette festivalens desiderte høydepunkt, ikke bare for en tilreisende nordmann, men også for et fullstappet Studio Jazz. Salen kokte, og bandet slapp ikke unna før de hadde avlevert et strålende ekstranummer.

Dette var siste konsert på en turné disse musikerne har gjort i Nord-Norge. La oss håpe at det ikke blir med dette. Dette prosjektet bør ut i verden. København, Stockholm, Helsinki, Travemunde, New York… Norges nye jazzeksportvare, uten tvil!

Etter denne opplevelsen var det bare tull å forsøke seg på mer musikk. Da ble det heller å komme seg stille og tilbake til hotellet for en god natts søvn.

I dag, søndag, er det kun en konsert her i Umeå, med svenske Oddjob, som vihørterpå fredag, så da blir dette siste rapport fra Umeå Jazz Festival 2015. Nå står Tampere Jazz Happening for tur neste weekend…

Tekst og foto: Jan Granlie