Konserter

Kompleks romantisisme à la Berg

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 12. SEPTEMBER 2019: Da Tom Waits sang «(I’m) Big in Japan» på plata «Mule Variations» i 1999, lo vi av den underfundige humoren. Da Espen Berg kunne si «I’m big in Japan» sytten år seinere lo vi ikke. For dette var blodig alvor.

Det japanske plateselskapet Blue Gleam ville gi ut et album med Espen Bergs musikk, og de ville ha det i trioformat. Slik – nærmest på bestilling – ble Espen Berg Trio født. Da plata «mønster» ble gitt ut, mente tidsskriftet Jazz Japan at de hadde gjort «… den største og viktigste oppdagelsen i første halvår 2016».

Førsteplata til den nye trioen ble noe seinere gitt ut i vår del av verden på labelen  Atterklang, som «Mønster». I 2018 kom oppfølgeren «Bølge», anmeldt i salt peanuts* her, på Norsk jazzforums label Odin. Og nå slippes altså tredjeplata – «Free to Play» – også den på Odin. Anmeldelsen ble for kort tid siden publisert på salt peanuts*, du kan lese redaktør Granlies anmeldelse her.

I dag var det tid for den nye platas slippfest. Espen Berg Trio har lisens til å spille – også fritt om de gjerne vil. Det er en glede å rapportere at trioen leverer sine saker fra scenen så det virkelig holder. Der plata glitrer, overstiger trioen dette i en live-setting.

Det er fritt – og det er organisert. For det er i en grensesone mellom det kollektivt improviserte, det komplekst organiserte og den spontane komposisjonen at denne musikken lever og puster. Den er en del av en klassisk jazztradisjon, pianotrioen av den aller mest tradisjonelle sorten, piano, bass og trommer. Et format som i jazzhistoria har røtter tilbake til Teddy Wilson, og som med Nat King Cole ble plassert centre stage i den nye jazzmusikken etter den andre verdenskrigen.

Kongerekka er lang, jeg mener Bill Evans, McCoy Tyner, Chick Corea, Keith Jarrett, Brad Mehldau, …, den er ikke bare lang, den er svært lang. Vi glemmer heller ikke alle våre skandinaviske favoritter, som e.s.t., Bengt Hallberg, Bobo Stenson, Jan Johansson, Einar Iversen og mange fler.

I skihopp-sporten i Norge har vi uttrykket om «å hoppe etter Wirkola», den som hoppet etter Bjørn Wirkola under hans storhetstid i hoppbakkene i Europa på midten av 1960-tallet var nærmest forhåndsdømt til å mislykkes. Det er mange diskusjoner om hvor uttrykket kommer fra. Men her får du nå fasiten hvordan dette kulturelle memet ble skapt.

Det dreier seg ikke om, slik den offentlige debatten har dreiet seg om, hva som er første gang de eksakte ordene ble brukt. For selv om Torbjørn Yggeseth uttalte under sendingen fra NM i 1965 at «… selv for [Toralf] Engan er det ikke moro å hoppe etter Wirkola», var det sportsreporter Bjørge Lillelien som virkelig skapte ordtaket. Riktignok ytret Yggeseth i 1965 akkurat de samme ordene, men hans utsagn denne dagen under NM 1965 var ikke mer enn å fastslå en selvfølgelighet — «å hoppe etter en mester som allerede har ytt sitt aller beste, er selv for en av de beste vanskelig». Ikke et grunnlag for å etablere et munnhell, et ordtak, et  meme, som kom til å leve langt utover situasjonen det ble uttalt i. For det var først under ski-VM i Oslo i 1966 at situasjonen oppsto, den som skapte memet. Situasjonen der grunnlaget ble lagt for dette som et fast begrep, der uttrykket ‘å hoppe etter Wirkola’ ble et meme.

Under ski-VM i Oslo 23. februar 1966 var det svært vanskelige værforhold. Før hopprennet i stor bakke denne avsluttende søndagen, var vinneren av rennet i normalbakken, Bjørn Wirkola, en av favorittene. Men det var den øst-tyske stilhopperen Dieter Neuendorf alle trodde ville vinne. Han hadde kommet på den sure andreplassen i normalbakke-rennet seks dager tidligere. I den store bakken ville Neuendorf ha revansje.

Ved trekningen av startnummer, trakk Dieter Neuendorf nummeret etter Wirkola. I sitt førstehopp i avslutningsrennet, i selveste Holmenkollen, hoppet Wirkola lengst av alle så langt, 84,5 meter. Mer enn det, han hadde et så stilsikkert hopp at han fikk to ganger 19, tre ganger 19,5 i stil. Men dette var allikevel fremdeles 4,5 meter bak Lars Grinis bakkerekord på 89 meter. Dieter Neuendorf satte utfor på startnummeret etter Wirkola, og nå skulle han revansjere tapet for Wirkola i normalbakken.

Men som vi vet, Neuendorf mislyktes totalt i sitt hopp i den første omgangen. Han viste da også sitt sinne over eget hopp på sletta etterpå, både for publikum og for de som så rennet på TV. Akkurat da var det at Bjørge Lillelien utbrøt på radiosendingen på NRK, «Slik går det når man hopper etter Wirkola!». Da var ordtakets mening, selve memet, etablert; ‘å hoppe etter Wirkola’ var etter det synonymt med ‘å være dømt til å mislykkes’.

I dagens norske jazz er det bemerkelsesverdig mange som har hoppet etter Wilson, Evans, Jarrett og de andre mestere, i idrettsgrenen der man er utstyrt med det dominerende antrekket, piano, bass og trommer. Vi kan raskt nevne, Helge Lien Trio, Moskus, In the country, Eple Trio, Maria Kannegaard, Tord Gustavsen, Espen Eriksen, Kjetil Mulelid, … og altså Espen Berg Trio I dag kan du fylle en hel klubbsesong, eller en hel festival om det så var, med slike norske pianotrioer.

Og det ville aldri bli kjedelig. For i motsetning til skihopp er stiluttrykket i idretten ‘pianotrio med tilløp’ så mangfoldig og med nærmest uendelig mange variasjonsmuligheter at det ikke lengre er sammenlignbart. Så bredt er spektret at det ikke lengre er samme idrettsgrein de utfører. I det ene hjørnet har vi Espen Eriksen Trio, i det andre Maria Kannegaard. Moskus Trio løper fritt langt over på den andre siden, mens Maria Kannegaard Trio lager smykker.

Og om dette foregår på en skiarena som den på Holmenkollen, så kjører Espen Berg og hans to medmusikanter, Bárður Reinert Poulsen på bass og Simon Olderskog Albertsen på trommer, på ski i alpinanlegget Wyller-løypa, i nærheten, men allikevel så langt unna. De hopper, men met et helt annet formål enn Wirkola og hans kolleger.

Trioen starter konserten friskt ut med «’Oumuamua» fra den nye plata. Ei låt som er oppkalt etter det som liknet mest på en gigantisk sigar og som fór gjennom vårt solsystem for et par år siden. Sigaren het formelt sett 1I/2017 U1, men ble også gitt dette Hawaii-ske navnet, et ord som betyr ‘speider’, ‘første budbringer’. Dette passer jo bra med denne låta nå, siden det akkurat i disse dager og uker er et nytt interstellart objekt på vei gjennom vårt system. Dette nye objektet er foreløpig klassifisert som C/2019 Q4, det vil si som en komet. Men jeg forventer at det etter hvert vil bli reklassifisert som 1I/2019 Q4, dvs. som et interstellart objekt. Men uansett er kometen C/2019 Q4 noe helt annet enn ‘Oumuamua! På alle måter, også musikalsk!

Første settet fortsetter med to låter fra «Bølge», sammen med to låter fra den nye plata. Den avsluttende «XIII» er en frisk og freidig låt i 13/8, og akkurat som resten av Bergs musikk i disse tre sine hender, framviser den det som jeg opplever som et kjennemerke med Espen Bergs musikk. Den er bygget over ganske så komplekse strukturer, i hendene til disse tre blir det medrivende. kommuniserende og svært iørefallende musikk.

Etter det som i subjektivt opplevd tid, oppleves som et svært kort første sett, starter andre settet med «Gossipel» fra den nye skiva. Her kan du velge, vil du telle deg gjennom alle snirklene og krokene, eller vil du leve med, flyte med strømmen. Oppleve kvervlene og understrømmene som kjærlige strøk, eller som lumske troll som vil suge deg under. Det ene er det som forteller deg historiene, det andre er det som er de faktiske løsningene på Navier og Stokes’ bevegelseslikning for hydrodynamiske medier.

Når de så fortsetter med tittellåta fra Espen Bergs JazZtipendiat-prosjekt med Trondheim jazzorkester fra 2017, «Maetrix», blir det åpenbart. Tar du den rød pilla, må du grave deg ned i brøkregningens og Navier-Stokes’ liknings kompleksiteter. Gjør du det ender du opp med en innsikt i – en dekoding av – musikken som nok er objektivt sett riktig. Men tar du den blå pilla svever du med, ser den subjektive skjønnheten i den. Men det er en skjønnhet som ikke på samme måte er objektiv, den skapes i interaksjonen mellom de tres utøvelse av musikken og det tilhørende subjektets fortolkning av den. I en slik verden er det ikke musikken i seg selv som er det sanne, det sanne ligger i hvordan musikken framstår for deg.

Du kan velge, men vær trygg; uansett hva du velger leverer Espen Berg Trio sakene så det holder. Berg har sagt at han ser på seg selv om en systematiker, så vel som en spontan og gehørsorientert improvisatør. Jeg oppfatter ham som både en detaljorientert perfeksjonist, og som en romantiker. Ikke i den sjangerlitterære, men i den musikalske forstand.

Ikke minst kommer dette til uttrykk i hans solo-piano introduksjon til «Bølge». Dette er sublimt pianospill, på øverste hylle. Det påminner meg om noe av det fremste nyklassiske piano, nesten neo-romantisk i sitt uttrykk.

Andre settet avsluttes med en nyskrevet låt av Espen Berg, som han forteller er inspirert av pianospillet til Tigran Hamasyan fra Armenia. Låta heter da også enkelt og greit «Meanwhile in Armenia». Som ekstranummer får vi kveldens eneste cover-versjon, Stings «The Hounds of Winter». Dette er låta som med sin første tekstlinje ga tittelen til Stings album «Mercury Falling» fra 1996.

Men framføringen av Bergs musikk ville ikke vært den samme uten bidragene fra og samspillet med Poulsen og Albertsen. Deres leik med de finurlige strukturene i Bergs musikk er vidunderlig, og med en røffhet og løshet i framføringen som gir musikken liv og dynamikk.

Om den nye skiva skulle gi det vår anmelder Jan Granlie mente den burde; «… gi trioen bøttevis av spillejobber framover, både hjemme i ‘furet værbitt’ og overalt hvor man setter pris på god jazz», så var kveldens konsert et enda sterkere uttrykk for dette. Den klubbansvarlige og festivalbooker som ikke tegner denne trioen til konsert, gjør enkelt sagt, ikke jobben sin. Wirkola fikk tre ganger 19,5. Den som ikke ga fem ganger 19,5 til Espen Berg Trio denne torsdagskvelden, kan ikke ha hatt ørene – og øynene – med seg. Uansett når Wirkola satte utfor.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio


Espen Berg Trio


Simon Olderskog Albertsen


Bárður Reinert Poulsen