Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Kristoffer Los fantasy-verden

MOLDEJAZZ, TIRSDAG: Moldejazz gikk inn i sin andre dag, og værmeldingene fortalte om regnvær fram til kl. 14.00. Da man gløttet ut av vinduene ved ni-tiden, var det kun paraplyer å se i gatebildet. Det så ut til at vi skulle få en helt vanlig, regntung Moldejazzdag.

Men denne gangen tok vi feil og meterologene rett. Kl. 14.10 stoppet regnet, og vi kunne begynne å konsentrere oss om det denne festivalen egentlig dreier seg om, nemlig musikk.

Vi konsentrerte oss om to konserter denne dagen. Først den amerikanske trompeteren Tom Harrell, som var i byen med sin relativt nye sekstett, og deretter «bestillingsverket» fra tubaisten Kristoffer Lo og Trondheim Jazzorkester.

Tom Harrell har de senere årene vært en svært aktiv plateartist. Med en plate i eget navn hvert år de senere årene, og med et band av musikere som figurerer på et hundretalls plater fra Sambandsstatene hvert år, var det ikke et lag av noviser som stilte på scenen.

Tenorsaksofonisten Wayne Escoffery er kanskje den mest aktive av de seks. Det kan virke som han de senere årene, har kommet med egen plate, eller medvirket på andres innspillinger, nærmest ukentlig. Bassist Esperanza Spalding kjenner vi som det nye bassfantomet i USA, med stjernestatus og en rekke plater, både i eget navn og i andres prosjekter. Den andre bassisten, Ugonna Okegwo og altsaksofonisten Jallel Shaw kjenner vi mindre til, men skal man dømme etter innsatsen i Molde, blir ikke dette siste gang vi hører dem. Trommeslageren Johnathan Blake er også en som villig stiller opp på andres prosjekter, med verdens laveste cymbaloppstilling og med den fulle og hele oversikten, er han den rette styrmannen for et slikt prosjekt.

Harrells nye prosjekt har fått navnet «Colors of a Dream», etter fjorårets plateinnspilling, og det er mye som tilsier at det foregår merkelig drømmer i hodet på den temmelig reduserte trompeteren. Psykisk sykdom har i mange år preget Harrell, men det er ingenting som tyder med svekkelser av noe slag i det han setter hornet for munnen å verdens vakreste trompettoner kommer smygende. Litt usikkerhet i rekkene i starten, men etter litt «oppvarming» var det en strålende sekstett som presenterte seg. Riktignok kan man mene sitt om Esperanza Spaldings vokale innsats, spesielt på noe som hørtes ut som en portugisisk fado, men med hennes scenesjarme er det umulig å ikke bli fascinert av. Wayne Escofferys tenorsaksofonspill er solid, mn ikke oppsiktsvekkende. Røddig, vil vel jazzpolitiet ha kalt det.

Deretter var det en av festivalhøydepunktene for undertegnede som sto for døren. Kristoffer Lo (bildet) er en ung tubaist fra Ski utenfor Oslo. De senere årene har han markert seg som en sterk musiker i skjæringspunktet mellom jazz og rock, bl.a gjennom band som PelBO og Highasakite. I 2013 fikk han Sparebank1 og Midt-Norsk jazzsenters store musikerpris, som innebar at han skulle komme tilbake i år for å gjøre en spesialskrevet konsert med Trondheim Jazzorkester.

Til denne konserten kom han med en ung versjon av prosjektbandet Trondheim Jazzorkester. Eldstemann i dette ministorbandet på 11 personer er saksofonist Eirik Hegdal (40).

Musikken ble som en slags utvidet utgave av PelBO, men med mye mer rocka og «fantasy»-lignende grunnsteiner og bakteppe. Gjennom hele konserten følte vi at vi befant oss i et slags Hobbit-land, med klare keltiske undertoner. De enkelte musikerne fikk slippe til nesten mer enn kapellmesteren, som ved siden av tuba, trakterte gitar, basstrompet og vokal. Spesielt merket vi oss energisk og vitalt altsaksofonspill av bandets danskeimport, Mette Rasmussen, trompeter Eivind Lønning, trommeslager Gard Nilssen og vokalist Ingrid Helene Håvik.

Musikken var mer tidlig Yes og Genesis, enn moderne jazz. Energien var til tider voldsom og når Lo tok fram tubaen mot slutten, ristet hele konsertsalen i grunnvollene. Og da bandet avsluttet med den vakre balladen «Før», kontaterte vi at vi hadde fått servert en av de beste prisvinnerkonsertene til nå.

Tekst og foto: Jan Granlie