JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 17.06.2015: Den danske trommeslageren Kresten Osgood er en kreativ sjel. Gang på gang dukker han opp med nye bandkonstellasjoner, og nesten alltid gir de oss store, musikalske opplevelser.
I kveld inntok han JKazzhouse i København med tre musikere som bør regnes med når historien om den nyere jazzen skal skrives.
På saksofoner og bassklarinett fikk vi møte «legenden» Bennie Maupin. En musiker vi best kjenner fra hans ECM innspilling «The Jewel and the Lotus» fra 1974, men han har også vært en aktiv bidragsyter til innspillinger med Marion Brown, Miles Davis («Bitches Brew», «A Tribute to Jack Johnsom», «On the Corner» og «Big Fun»), Jack DeJohnette, Herbie Hancock, The Headhunters og en rekke andre.
Sammen med Mauphin fikk vi også et gjenhør med den japanske klarinettisten og saksofonisten Akira Sakata, som vi hørte for noen uker siden sammen med Johan Bertling og Paal Nilssen-Love, og bassistgiganten William Parker, som vi har hørt en rekke ganger før. Og bakerst finner vi danskenes mest kreative jazzmusiker, trommeslageren Kresten Osgood.
Jeg må innrømme at jeg var svært spent på forhånd. Jeg har stor sans for både Sakatas, Parker og Osgood, men var litt skeptisk til Mauphin. Mest fordi jeg ikke klarer å like hans ECM-innspilling fra 1974.
Men det tok ca tre sekunder ut i den første låta før all min skepsis var blåst over bord. Det startet nemlig med Mauphin på bassklarinett. En slags ballade som vokser og utvikler seg til å vare i nesten en time. Sakata spiller klarinett på denne låta, og avstanden til trioen med Nilssen-Love og Bertling er stor. Parker sliter litt i starten med å få bassen til å låte som han vil, men da det er på plass, så får vi et solid bass-spill som overgår det meste. Litt i stilen til Charlie Haden, men ytterst personlig og flott. Osgood holder seg litt i bakgrunnen i starten, men tar mer og mer sjanser etter hvert, og det hele er bare SÅ flott.
I andrelåta beveger Mauphin seg over til pianoet, og legger hele arnen på tangentene for å legge grunnlaget for låta. Osgood spiller pockettrompet og leser et hylningsdikt til Chet Baker, før Sakata kommer inn ed japansk vokal iblandet litt strupesang. Parker plukker fram fløytene sine, og alt er magisk.
Så er det plutselig slutt. Men Osgood oppfordrer oss til å applaudere ekstra mye, så de får mulighet til å spille et ekstranummer. Og det gjør det godt besatte Jazzhouse. Og ekstranummer blir det. En slags ballade hvor alle musikerne får strekt ut, og vi får bassklarinett igjen fra Mauphin og klarinett fra Sakata.
I det hele var dette en aldeles strålende konsert! Jeg ba instendig Osgood om at dette bare må ut på plate, så får vi se hva ILK og Osgood finner på. Alle musikerne er en del av en ukes workshop som Osgood kaller en trekkspillworkshop, så da kan det vel hende at de enten går i studio, eller at denne fantastiske konserten kommer ut på plateselskapet ILK om ikke lenge. For dette er musikk flere enn vi som kjente vår besøkelsestid i kveld bør få med seg! En av årets konserter!
Tekst og foto: Jan Granlie
