Konserter

Langsom snø i heftig dans

TORE BRUNBORG KVARTETT MED BUGGE WESSELTOFT, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 16. FEBRUAR 2017: I fjor slapp Tore Brunborg plata «Slow Snow», anmeldt på salt peanuts* her. Ei strålende plate som la grunnlaget for en levende, en sprudlende konsert denne kvelden. En konsert som hadde mer enn nok av den energi og trøkk som anmelder Granlie etterspurte.

Sammen med bandleder og komponist Tore Brunborg entrer Per Oddvar Johansen på trommer, Steinar Raknes på bass og islandske Hilmar Jensson på gitar scenen.

Jensson er for meg et nytt live-bekjentskap, men jeg lærer i løpet av kvelden at han er nyansatt som lærer ved Norges Musikkhøyskole. Etter hvert gir vel det gode muligheter for at vi får oppleve ham flere ganger i og rundt Oslo. Takk for det! Til tider legger han seg på ei linje som landskapstegner og flateskaper a la John Abercrombie, andre ganger har han et mer rocka uttrykk.

Hilmar Jensson har for denne konserten tatt plassen til Eivind Aarset, som ellers har vært medlem av Brunborgs kvartett siden framføringen av tingingsverket «`Ym» ved Vossa Jazz i 2013. Hans spillestil er svært forskjellig fra Aarsets, og som følge av det blir kvartettuttrykket et annet enn på skiva.

Men det er en annen faktor som endrer uttrykket mer. På skiva spiller Brunborg også piano i enkelte sekvenser. Denne kvelden på Victoria blir klaveret et integrert uttrykk gjennom hele konserten. For sammen med kvartetten kommer også Bugge Wesseltoft på scenen, og setter seg ned ved klaveret, som han utnytter til å farge Brunborgs musikk, i tillegg til diverse elektronikk og et keyboard.

Mens Johansen – som alltid – er tryggheten selv, med et strålende samspill med Jensson og Raknes, er sistnevnte danseren. Jeg vet om få bassister i dag som er så dansende i sin leik over halsen som Steinar Raknes. Og som samtidig greier å gjenskape en magi tilsvarende den maestro Mingus tryllet fram i sine glansdager.

Det starter med med åningstrilogien «Shelter» – «Tune in» – «History» fra plata, og vi er fanget inn av Brunborgs lyder fra Langtvekkistan. I det den nye låta «Prayer» starter opp kommer gløden fram. Og vi hører hvorfor Brunborg fortjener plass som en av de mest særegne stemmene i norsk jazz etter 1980. Han har en evne til å ta opp i seg hele den skandinaviske jazzen etter 1970 og gjøre det til noe helt eget.

Dette er energi og intensitet slik vi ønsker det. Som den kalde gløden av speilblankt stål. Noen kaller det arktisk jazz, andre kaller det fjelljazz. Jeg kaller det kun god musikk. Artistisk jazz. Det er ikke en isbre å skue i jazzklubben Victoria denne kvelden. Kun medrivende musikk.

«Mer! Mer!» står det i mine notater, skrevet mens bandet glir over i «Now’s the time» fra den siste skiva. Dette er tidløs musikk, og som all tidløs musikk har den klare røtter. Musikken fra scenen forteller meg hvorfor jeg falt så totalt for musikken til Garbareks to kvartetter på midten av 1970-tallet. Musikken utvikler seg organisk og blir levende foran mine øyne og ører.

Etter pausen fortsetter det med mer musikk fra «Slow Snow». «Wherever you go» settes opp av Raknes med et sugende americana-inspirert riff på bassen, før Brunborg  kommer inn – kontrollert og stilfullt. «Tree strong, tall swaying, swinging, sighing» blir et høydepunkt for kvintettens framføring av Brunborgs musikk denne kvelden.

Her hører vi til fulle hvorfor trekket med å invitere Wesseltoft til denne konserten var smart. Ikke bare snør det på hans piano, midt inne i en kokvarm jazzklubb, men han hiver ved, bensin, og speidervann på bålet og maner de andre til å strekke seg, til å drive musikken framover. Her får vi servert låta «Ritual», fra Brunborgs plate «Blissful Ignorance» med trioen Meadow med John Taylor og Thomas Strønen som det andre bidraget til konserten som ikke er fra «Slow Snow». Det iskalde stålet varmes, gløder, og blir plastisk i formen.

Med «Lost and found» noterer jeg: «… det er så norsk!», dette ment som en positiv karakteristikk av musikkens magi. Med «Light a fire, fight a liar», swinger Raknes som om han skulle ha betalt for det, mens Brunborg drar i gang med noen sugende linjer som kan gi minner om James Carter på sitt aller, aller beste. Bluesen ligger og vaker under vannskorpa.

Som ekstranummer får vi tittellåta fra plata, «Slow Snow». Med tretakt oppleves den her nærmest som en vuggevise, med et innledende samspill mellom Jensson og Raknes, før Wesseltoft og Johansen, siste på visper, legger grunnlaget for Brunborg. Vi får et bidrag fra Brunborg som virkelig setter stoler, bord, kommoder og framskap på plass. Dette er den Brunborg vi har kjent i mange år, og som vi fortsatt gleder oss til å høre mer av.

Det er ingent tvil om at Brunborg fortsatt har evnen, ikke bare til selv å levere, men kanskje enda mer, til å løfte fram og opp sine medmusikanter, til å få disse til å skinne.

En sentral egenskap hos en god bandleder, er evnen til å velge seg medmusikanter som kan løfte musikken til nye høyder, og som lar seg inspirere av din egen musikalske filosofi. De som evner å gjøre den til sin egen, og som er utstyrt med så store ører at den enkeltes uttrykk kan smelte sammen med kollegenes til et felles kollektivt uttrykk.

Denne evnen har Brunborg. Kanskje viser han det til fulle denne kvelden med å trekke inn Bugge Wesseltoft. Wesseltoft var som kjent Brunborgs samarbeidspartner i et tidligere Vossa Jazz-verk. I 1993 ga Brunborg ut «Tid», sitt tingingsverk til festivalen fra 1989 med Wesseltoft, Jon Christensen og Anders Jormin. Bugge Wesseltoft tilførte «Slow Snow»-musikken nye dimensjoner. Kan vi håpe på en «Live Snow» med kvintetten?

Vi fikk godt over to timer i lag med Brunborg og hans kumpaner denne kvelden. De ga meg en karamell jeg vil suge lenge på!

Tekst og foto: Johan Hauknes