VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 30. JANUAR 2019: Da Harald Lassens nå ikke helt nye kvartett Lassen, i fjor slapp sin første plate «Eventyrer», var det ikke bare salt peanuts* som var begeistret. Hvor begeistret verden ble, får vi nok vite mer om etter hvert som nominasjoner og valg av årets Spellemann-priser offentliggjøres, først med nominasjoner 8. februar og deretter tildelingen 30. mars 2019.
Som på plata der Guds fugler starter det hele før låta «Alt flyter» kommer som et tilsvar, svirrer det fugler rundt oppunder taket på Victoria allerede før bandet kommer på scenen. Som på plata starter dansen med det svevende, eller er det flytende?, temaet i «Alt flyter», etterfulgt av «Ekstase».
Kvartetten — med Harald Lassen på saksofon, EWI, vokal, synth, m.m., Bram de Looze på klaver og el-piano, Tore Flatjord på trommer og tenorsaksofon (på den avsluttende «Halling etter Martinus Amundsen»), og Stian A. E. Andersen på bass og fele — spiller idag som en virkelig helintegrert gruppe. Det er et nærvær og et intuitivt og umiddelbart samspill og forståelse som er på linje med de beste på deres beste.
En liten finurlig rytmisk leik «Kidumbaki» — med navn fra en rytmisk orientert musikkstil fra Zanzibar i Tanzania — er ikke med på noen av Harald Lassens plater. Den blir etterfulgt av den vokalbaserte «Min By». Meditativt, inspirerende og medrivende. «You should have been there» får en strålende framføring, før vi får en av konsertens rosiner presentert.
Harald Lassen inviterer inn på scenen sopranen Henriette Stabell Johnson til å framføre en italiensk tekst som han har fått noen til å skrive over temaet «Det er dette som er meninga». Om mine svakt utviklede italienske kunnskaper holder mål, skulle det — lettere omskrevet — bli noe slikt som «Questo è ciò che significa». Men jeg var ikke i stand til å få med meg om Stabell Johnsons framføring omfattet noe tekst som lignet dette.
Dessverre ble framføringen hemmet noe av ta Stabell Johnson ikke var miket opp, noe som medførte — selv med en koloratursoprans sterke stemme — at deler av teksten druknet i den øvrige musikken. Men det var en flott framføring og et morsomt grep fra Lassens side. Nå er det jo klart at man kan ikke tenke på jazz og opera uten i neste øyeblikk å tenke Håkon Kornstad. Men dette var svært langt fra Kornstads framføringer, her fikk jazzen være jazz — og operaen opera — noe som også tydeliggjorde innholdet i dette eksperimentet.
Med «13.03.87» fra Harald Lassens «Rainbow Sessions», svingte det godt i lokalet, før dette gled over i «Kulturrus» — denne politiske regla med tekstlinja «aldri mer kulturhus», repetert nesten — men bare nesten — ad nauseam i en evig sirkel — som et oppgjør med den misforståtte kulturpolitikken land og strand rundt.
Etter nesten en og en halv time presenterte Harald Lassen og co. en nydelig hyllest til maestro Torgrim Sollid, som ikke bare sto bak den banebrytende gruppa «Søyr», og ikke minst albumet «Østerdalsmusikk», men som også var sentral i å bygge opp jazzutdanninga ved Musikkhøgskolen.
Hyllesten som avsluttet konserten skjedde med en glitrende versjon av «Halling etter Martinus Amundsen», som jo var ett av de sentrale fokuspunktene på «Østerdalsmusikk». Vi fikk et strålende arrangert saksofonkor mellom Lassen og Flatjord. Dette var musikk som varmet svært godt før vi måtte kaste oss ut i kulda som regjerte i Oslo-gatene denne natta.
Lassen er i dag en kvartett som har etablert seg på et svært høyt nivå. Stian Andersen og Tore Flatjord er sentrale i byggingen av musikkens grunnmur, mens Bram de Looze tilfører musikken dimensjoner som løfter den opp til store høyder. Hans lyriske linjer er som balsam for sjelen, som det heter med en forslitt frase.
Harald Lassen skriver låter som er så tydelige at de fester seg i bakhodet, men samtidig som de også legger et godt grunnlag for de improvisatoriske bidragene fra alle fire. Lassen har en bredde i paletten av virkemidler og verktøy som er imponerende, som løfter det opp. Rett og slett vakkert!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
