Konserter

(c) Johan Hauknes 2019

Lift Ev’ry Voice and Sing

JAZZTRAU, KAFÉ HÆRVERK, OSLO, SØNDAG 5. MAI 2019: Konsertserien Jazztrau ved trange, lille Kafé Hærverk, er så vidt jeg kan se med denne dagens konsert kommet til sin femte samling. Skal vi si noe om dette lokalet så må det være at det i dag er en av de ytterst få scenene for «undergrunns-initiert» musikk som er igjen. Scener der jeg fortsatt kan oppleve atmosfæren som vi opplevde i undergrunnsklubber på det europeiske kontinentet på seint 1990-tallet — i gamle nedlagte industri- og produksjonslokaler, ofte bygget i teglstein under siste halvdel av 1800-tallet.

Musikken som lyder her i kveld er jo åpenbart en helt annen enn den vi hørte den gangen. Men denne musikken har fortsatt klare og skranglete røtter til felles med mye av den musikken vi hørte i disse lokalene den gangen. Men det er kanskje et klarere fellesskap mellom det som skjer her og det som skjedde rett i nabolaget for tjue år siden, rett ned bakken i Brenneriveien – Brenneribakken som den var kalt fra gammelt av, selv om det i følge lokalhistorikerne aldri har vært noe brenneri her. I lokalet etter den gamle tekstilfabrikken Indigo ble den skapt, klubben med de åpne ørene – klubben som fikk navnet Blå.

Slikt kan man tenke på der midt mellom allesteds og ingensteds, der vi vandrer full av god mat og et par gode vinglass etter besøket hos en liten restaurant i Torggata der man kan spise og drikke smakfullt i tråd med god muslimsk mezze-tradisjon, selv om matens opphav er i vestlig — oksidental — retning. Et besøk her … det har etter hvert blitt en nærmest inngrodd vane de gangene vi har planlagt å tilbringe kvelden på Kafé Hærverk. Den som mener at slik fremmedkultur ikke hører hjemme i en norsk kulturkrets — ingen statsråder nevnt, men heller ikke noen glemt — må leve et svært så magert liv.

Det er utrolig hvordan tilfeldighetene spiller inn, tenker vi. Hadde ikke en sosionom fra Kløfta med fritidsproblemer vandret langs Akerselva og gransket gamle bygninger i 1997, hadde antakeligvis ikke dette slitne området på vestbredden av Akerselvas gamle og grå underliv blitt et selvfølgelig tyngdepunkt for fri kulturutfoldelse på høyt internasjonalt nivå i årene etter.

Hva har dette med trauet å gjøre, spør du. Og ikke vet jeg hva svaret er på dette spørsmålet. Kan jeg foreslå at et trau, det er noe som  skaper et rom for noe. Slik som trauet som grisene spiser av, eller det trauet som du baker brødene dine i. Det er noe som du hiver mye rart og ulikt oppi, noe som du rører sammen, og så kommer det noe ut av dette i trauet som har en helhet. Trauet er noe som skaper en fusjon av det du putter opp i det. Men et trau er et synonym for en stor bakk eller bakke. Dette jazztrauet kan dermed også bli (den store) jazzbakken!

I jazztrauet i dag serveres det to retter til oss som samles her inne. Først ute er vi lovet en duo med Andreas Røysum på klarinett og Axel Dörner på en kombinert ventil/sleide-trompet.

(c) Johan Hauknes 2019

Det blir en stillfaren, langsomt utviklende drøy halvtimes dialog mellom de to. Røysum forteller oss etterpå at dette er sjuende gangen de spiller sammen som duo.

Røysums behandling av klarinetten legger stor vekt på «fysikaliteten» i lyden fra instrumentet. Dörner henter opp det samme fra trompeten. Nesten minimalistisk i sine lange akustiske linjer, der bittesmå gester utfolder seg på en sjø av sirkelpustede linjer. Etter hvert blir det nesten kontrapunktiske takter over samspillet. Allikevel tar jeg meg i etter hvert å savne de litt større faktene.

I kveldens andre sett blir det mer enn nok av store fakter, og av små. Og av de alle midt i mellom. For nå skal vi bli servert rosinen i pølsa, mandelen i grøten, blomsten i knapphullet på denne søndagskvelden.

Duoen Joe McPhee med Paal Nilssen-Love er blitt noe av en favoritt for mange av oss etter flere møter gjennom de siste årene. Først og fremst gjennom et av våre fremste musikalske vannhull, Blow out. Selv etter at Nilssen-Love ga ut den fantastiske samleboksen «Candy» for noen år siden på sitt eget plateselskap – nærmest selvfølgelig heter dette PNL – får vi aldri nok. For uansett, dette er musikk som best oppleves «laiv», ute i det levende livet.

Riktignok er samspillet stort sett basert på låter, ofte cover-versjoner, men det er gjort på en så eklektisk og personlig måte at det skal godt gjøres å kjenne igjen utgangspunktet. Nilssen-Love er i disse duo-sammenhengene til tider nærmest stillfarende i forhold til slik vi ofte har hørt ham i andre sammenhenger. Men kraften og intensiteten i spillet hans er der fortsatt.

(c) Johan Hauknes 2019

Joe McPhee er en nytelse å høre på i så godt som enhver sammenheng, om det er med sin egen stemme i resitative passasjer, i vokalisering, eller på hans karakteristiske lommetrompet. Men det er noe med det når han tar opp det som vi tilbake i tid oppfattet som denne multi-instrumentalistens hovedinstrument, tenorsaksofonen. På tross av at trompeten er hans førsteinstrument og at han tok opp saksofonen først i voksen alder .

Straks McPhee setter leppene til munnstykket på instrumentet blir det klart for alle hvilken posisjon han har, og hvilke lange historiske linjer han målbærer og videreutvikler. Om noen i dag, etter Fred Andersons bortgang for snart ti år siden, bærer koplingen mellom det Chicago som ble uttrykt i nettverkene rundt AACM og Great Black Music  på 1960- og 70-tallet, og det nye frijazz-Chicago som vokste fram på 1980-og 90-tallet rundt noen unge sultne musikere som fant et hjem og en mentor hos Fred Anderson og jazzklubben Velvet Lounge som Anderson drev i Chicago.

McPhees inngang til det som i dag er et verdensomspennende nettverk av improviserende musikere, var en annen enn Andersons, han hadde lenge sin primære base i Europa, snarere enn i USA. Men i dag bærer denne sprellevende 79-åringen arven videre på en umiskjennelig personlig måte. Et kunstnerisk uttrykk som – som opphavsmannen – er sprell levende og au courant.

Jeg kan si med hånden på hjertet, den drøye timen i lag med disse to herrene er noe av det aller beste jeg har hørt fra dem begge to. Jeg har bare en klage å komme med, det skulle bare vart så mye, mye lengre!

Når McPhee annonserer «Lift Ev’ry Voice and Sing» – ofte benevnt som «the black national anthem» – med at slik situasjonen er i Washington i dag, trenger vi alle de bønner vi kan få, opplever jeg en stemning — en følelse — som den overveldende følelsen den ene opphavsmannen til denne spiritual beskrev seinere han fikk under tilblivelsen av sangen.

Denne sangen ble skrevet av de afroamerikanske brødrene James Weldon Johnson (tekst) og John Rosamund Johnson (melodi) i forbindelse med en markering av Abraham Lincolns fødselsdag og opphevelsen av slaveriet, i 1900.

I stedet for å holde en tale som han ble bedt om, valgte James W. Johnson å skrive et dikt som hans bror så satte melodi til. Mens han skrev teksten, og mintes kampen og motstanden dere forfedre hadde kjempet og ytt, begynte han å gråte.  «I could not keep back the tears, and made no effort to do so», mintes Johnson seinere.

En stor opplevelse, på mange måter!

Tekst og foto: Johan Hauknes