Konserter

Livet er musikk

MAIJAZZ, LØRDAG 13. – SØNDAG 14. MAI 2017: «… men menneskene har glemt å høre den» fortsetter mantraet i Sigbjørn Obstfelders drama «De røde dråper». «De har måske aldri kunnet …» er det ettertenksomme tilsvaret fra apoteker Berg, da dette mantraet gjentas av ham selv, stykkets faderskikkelse.

«Hvor ord svikter, taler musikken» svarer den godeste Hans Christian Andersen fra Odense. Mon det? – tenker vi …

Dette er det vi skal teste denne avsluttende lørdagen og søndagen under årets Maijazz. Og den første testen er kanskje den aller tøffeste. I år lanserer Maijazz serien «Impro lørdag», med fire konserter den avsluttende lørdagen i Stavanger Jazzforums klubb Spor 5.

Vil det fungere? Jeg mener, tøff, utagerende impro og frijazz, kan det fungere slik fra starten av, uten at det finnes noen etablert tradisjon? Uten at man har opparbeidet et publikum?

Veien til ekstase
Aristoteles sa en gang at det er et intimt forhold mellom sjelen på den ene siden og toner og rytme på den andre. Denne Pytagoreiske forståelsen er jo i seg selv egentlig ganske selvsagt. Vi kan jo alle føle musikkens virkning i kroppen hver gang vi hører på toner og rytmer som river oss med. Det skal jo ikke mye til, før vi synger med og svinger oss med i musikken. Lar oss rive med.

Og det er jo akkurat gjennom dette – i den medrivende tonaliteten og rytmikken – at vi finner ekstasen. Det er jo musikkens evne til å utløse denne ekstasen – til å tale emosjonelt til oss – som er selve målet. Ekstasen er jo inngangen til det vi ikke kan fatte, ikke sant? Til det hinsidige! For vi vet – akkurat som våre gamle greske helter gjorde det – at det er gjennom ekstasen veien over til den andre verden finnes. Til åndenes verden. Det visste de gamle grekere og det visste – og vet – enhver sjaman med respekt for seg selv.

Det var jo det som var Pytagoras’ store mål. Å komme dit, å kunne snakke med gudene, på gudenes eget språk. Jeg mener, du trenger ikke være sjaman for å se at veien går gjennom musikken – og ekstasen.

Men jeg har alltid undret meg. Hva ville Aristoteles ha sagt om dagens a-tonale og pan-rytmiske musikalske estetikk. Antakeligvis ville han ha avvist det som totalt meningsløst. For når denne nye musikken bryter de harmoniske, de tonale og rytmiske reglene, mister den også de dimensjonene som for Aristoteles, Pytagoras og Platon i det hele tatt kan tilføre musikken noe mening.

Atonalitet og panrytmi – eller omvendt – fratar jo disse lydene alle de strukturene som Aristoteles vil kreve for å kunne kalle det musikk. Derimot ville han ikke ha motforestillinger mot improvisasjon – eller det John Cage kalte indeterminans – i musikken. Aristoteles vil være enig med oss i at musikk er ‘lyd + struktur’ – eller ‘organiserte lydstrukturer’ – men ville ikke akseptere vår insistering på at struktur er så godt som alt annet enn ‘kaos’.

Eller kanskje ville han det? For det greske kaos er jo akkurat motsatsen til ‘kosmos’ – og om noe så er det studiet av kosmos som er målet for ekstasen. Musikken er veien til kosmos – musikken er kosmos. Harmoni er sameksistens mellom det jordiske og det himmelske. Det er gjennom harmonien gudene taler.

Klarest er prinsippet uttrykt i Johannes Keplers bok «Harmonices Mundi»  – verdens harmonier – hvor Kepler finner naturlovene for planetens bevegelser på stjernehimmelen. Med det legger han grunnlaget for at Isaac Newton ca. 90 år seinere med denne boka kan bekrefte sin gravitasjonsteori – og med det legge grunnlaget for den moderne fysikken.

Men Kepler var altså inspirert av den antikke ideen om sfærenes sang – om at himlene synger gudenes sang. «Tellus canit MI FA MI» – jorden synger mi fa mi – lyder en margkommentar i verkets bok V, kapittel VI.

Ville denne kvelden bekrefte Obstfelders mantra – livet er musikk? Hører livet til kosmos eller kaos?

Skvik, puls og kræsj
Første post på Spor 5 er en duo mellom trommisen Ståle Liavik Solberg og den engelske saksofonisten John Butcher – en mann som forøvrig også er ikke bare musiker, men også fysiker. Det er de små samtalers forum dette, hvor vi ser igjen flere av John Stevens øvelser … knirk og skviiik. Men uten at det blir noen stor overbygning av det.

Aristoteles ville nok følt seg mer hjemme i neste sett, med kvintetten Nakama. Andreas Wildhagen på trommer, Adrian Løseth Waade på fiolin, Agnes Hvizdalek på vokal, Ayumi Tanaka på klaver og musikalsk leder Christin Meaas Svendsen på bass. Strukturenes betydning utfordres ved en Cage-esk oppløsning i små lavmælte byggeklosser.

Det er like før samspillet og musikken faller fra hverandre, men det blir holdt sammen når stillheten ikke er fravær av musikk, men en integrert del av verkets struktur.

Over en «puls» fra bandet med ett- og to-slags-kræsj med en fast periode som virker som en evighet, men som i virkeligheten ligger rundt ti sekunder, leverer Tanaka et bidrag på klaver som er så talende – så musikalsk – så pregnant, at det ikke slipper taket før lenge etterpå. Desverre må jeg avbryte denne konserten før den er slutt, fordi jeg må ut i Stavangergatene igjen.

For i Konserthuset har allerede Arild Andersen og Kirsten Bråten Berg dratt i gang med et utvalg av musikken fra verkene «Sagn» og «Arv».

Sagnets arv eller arvens sagn?
«Sagn» fra 1990 er vel, ved siden av Nils Petter Molværs «Labyrinter» fra 1996, ett av de aller viktigste av tingingsverkene til Vossajazz gjennom tidene. Her skrev Arild Andersen musikk over folketoner hovedsakelig fra kvedarens Kristen Bråten Berg verden.

Verket «Arv» ble jo også til som et bestillingsverk. Denne gangen var det til Nattjazz og Festspillene i Bergen i forbindelse med Edvard Griegs 150-årsjubileum i 1993. Her tok Andersens orkestreringer utgangspunkt i Edvard Griegs nedtegnede folketoner.

I fjor opplevde vi Bugge Wesseltoft med 2016-utgaven av «New Conception of Jazz» i en tilsvarende konsert. Tore Johansen hadde den gangen arrangert den tjue år gamle musikken for Wesseltofts kvintett og Bjergsted Jazzensemble – universitetet i Stavanger sitt eget ensemble, hovedsakelig med studenter fra studiet i jazz/improvisasjon ved Institutt for Musikk og Dans. Konserten var en stor suksess.

I år har Maijazz igjen bedt Tore Johansen forestå arrangementer for Bjergsted Jazzensemble. En godt fyllt Zetlitz-sal i Konserthuset – men det hadde vært plass til flere – satt og sto allerede som tente lys da jeg ankom drøyt tjue minutter inn i konserten.

Jeg var snart selv et tent lys – og jeg er sikker på at både Aristoteles og Kepler nøt harmoniene. Det er umulig å karakterisere konserten nummer for nummer – det var en seiersgang fra den første tone jeg hørte til konsertens siste.

Noen bidrag må dog løftes opp – for det første var de to hovedpersonene i strålende slag og ga flere «hårreisende» bidrag. Men pelsen reiste seg også skikkelig på ryggen der Tore Johansen hadde arrangert for seks vokale kvinnestemmer som spilte sammen med Bråten Bergs stemme. Dette bidro til å gi musikken til Andersen helt nye dimensjoner. Kudos til Tore Johansen – og til Tor Yttredal – på plass på konsertmesterplassen – for at han kom opp med ideen. Men ikke minst kudos til de seks kvinnelige studentene og til Bråten Berg.

Et humoristisk samspill mellom Andersen og Stein Inge Brækhus på noe som på avstand så ut som en cajon – en beatbox. Latteren boblet også i meg da Svein Olav Herstad på klaver dro igang med en solo hentet rett ut av Lennie Tristanos oeuvre. Jeg er sikker på at Tristano blunket lurt til både Kepler og Aristoteles, der han satt på skya bortenfor.

Sist men ikke minst, må jeg gi Arild Andersen betydelig kudos for å ha forklart publikum forskjellen mellom harmonisk (akkord)-basert og modal musikk på en popularisert måte som ga mening også til de som ikke tilbringer alle sine dager i musikkstrukturenes verden. Og når du kjenner den harmoniske musikkens akkordprogresjoner og den modale musikkens svevende skalaspill «over én akkord» på kroppen, så kan du også kjenne «Sagn» og «Arv» fra hverandre.

På «Sagn» er folketonene og deres arrangementer skrevet modalt, mens de komponerte mellomspillene er harmoniske, mens på «Arv» er det omvendt – folketonene er bygget over Griegs harmoniseringer, mens mellomspillene er komponert modalt.

Vi må la denne konserten synke i oss etter at den er slutt, mens vi vandrer rundt og veksler ord med publikum og med musikere og takker for konserten. Deler av tiden tar jeg til å tenke gjennom inntrykket av at Tore Johansen nok en gang har levert et strålende stykke arbeid for  å løfte fram et stort musikalsk verk.

Ta toget
Etterhvert trekker vi ned til Spor 5 igjen. Vi får med oss en god del av settet til den sveitsiske kvintetten Pilgrim. Dette får verken jeg eller Aristoteles dessverre ingenting ut av.

Lørdagskvelden avsluttes med en ny utgave av Didrik Ingvaldsens Pocket Corner med Ståle Storløkken som gjest. Pocket Corners siste plate «Rocket Pocket» er tidligere anmeldt på salt peanuts* av Jan Granlie. Dette er et band vi i salt peanuts* har stor sans for – og med Ståle Storløkken på plass som gjest er det å forvente luft i luka!

Og det ble akkurat så tøft som ventet.  Storløkken og Ingvaldsen har skapt musikk sammen før, men det har rent mye vann i havet siden den gangen. Men det tok ikke mange sekundene før de fant igjen tråden. Det er like før Ingvaldsen tar helt av etter skyvet han får fra Storløkken.

Her svinger som Granlie sier Ornette Coleman innom, men også Ennio Morricone tar en liten tur innom.  På et tidspunkt faller brikkene på plass. Jeg noterer på blokka karakteristikken «… inn i Miles’ underliv», med utdypingen ca. 1974-75. Miles Davis’ orkestreringer og mange vil si dystre «musikk» på slutten av den perioden som startet med den banebrytende plata «Bitches Brew» i 1970 og ble avsluttet med de to 1974-albumene «Agartha» og «Pangaea».

Før Miles gikk i eksil fra 1976-1980 og vi avskrev ham. Men vi kan ikke avskrive Didrik Ingvaldsen, Ståle Storløkken, Glenn Brun Henriksen, Aleksander Grønstad og Ståle Birkeland denne kvelden. For her tar det snart helt av. Når Ståle så avslutter ekstranummeret med et orgelspill på B3-en som gir klare assosiasjoner til engelsk kunstrock, til tidlig Pink Floyd (tenk Syd Barrett) og Moody Blues.

Etter dette er det rett i seng for å sove oss fram til siste dag i årets Maijazz.

En koto fra Älvdalen
Den avsluttende søndagen får vi med oss en stillfarende og meditativ konsert på Sola Strandhotell med Anders Jormin på bass, Lena Willemark på vokal, fiolin og bratsj og Karin Nakagawa på 25-strengers koto. En deilig time i lag med musikk som spenner fra det lokalt folkemusikalske til det store allmenne, med en fantastisk utsikt ut over havet utenfor Sola.

Jeg lar meg fascinere av Lena Willemarks «Älvdalska» (uttales med tjukke l-er), dette – som nå etter lang kamp er akseptert som et eget språk – talemålet som fortsatt lever i bygdene på Kjølens østside rett nord for Mora, i Dalarna. Du hører det, og vet at det er svært nær ditt eget talemål – og skjønner ikke hvorfor du ikke forstår et eneste ord.

Men først og fremst er det musikken som trollbinder – og her er det koto-spillet til Nakagawa jeg fascineres av. Moderne, med bruk av instrumentets særegenheter på en glitrende måte, men med solid respekt for den tunge tradisjonen som ligger i dette eldgamle japanske instrumentet.

Euterpes skjønnhet
Vi avslutter dette årets Maijazz med å rette Obstfelders ord ved avslutningen av kjærlighetsdramaet «Korset» til musikkens muse Euterpe – hun som gleder –

«… da får jeg denne undren: hva er det, det herlige, jordens skjønnhet, hennes deilige sjel, spår at skal komme? / Jeg søker å se og forestille meg. Men mine jordesanser strekker ikke til».

Takk, Maijazz! Takk Stavanger! Takk Sigbjørn Obstfelder!

Vi ses igjen…

Tekst og foto: Johan Hauknes