Konserter

Luftå den e fudle av jazzigt skrig og krig

MAIJAZZ – DAG 3, TORSDAG 5. MAI 2016: Det er mange ensembler i Stavanger denne dagen. Og mange publikummere er på plass. Helge Lien trio og Adam Baldych trekker folk til Spor 5 så det knirker i veggene. Folken er stappfull når Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz holder hoff. Men Ralph Towner og Paolo Fresu må spille for et halvfullt bedehus. Verden er ikke rettferdig!

Men vi skal først til begynnelsen. Dagen starter med Maijazzrunden av den tiende Jazzintro-konkurransen på det lille, store lokalet Sting på toppen av Valberget. To band skal i ilden, hvorav ett får billett ti finalen under Moldejazz i uke 29. Først ut er Kjetil Jerve Trio, med Jerve på piano – og for anledningen også klarinett, Tore Flatjord på trommer og Julian Haugland på bass. Jerve og Fatjord har spilt sammen i fere år – og det høres. Her er det friform-jazz av eksellent merke, med dynamikk og fullt av liv.

Neste ut er kvartetten Titta jag flyger! med Alf Hulbækmo på piano, Karl Nyberg på treblås, Egil Kalman på bass og Axel Skalstad på trommer. Navnet henspiller på bandets gen karakteristikk va seg selv – de spiller musikk med følelsen av å lette fra bakken. Alle fire i bandet skriver musikktil bandet, men vi kan allikevel snakke om en band-tone. Det er et godt integrert og sammenskrudd band, med frekke og vakre blomster av noen tema. Rytmisk medrivende og med masse humor. Dette likte vi.

Etter en pause kom juryen under ledelse av Øystein Skjerven Larsen fram til at Kjetil Jerve Trio skal reise til finalen i Molde mot slutten av juli. salt peanuts* gratulerer!

En bortkommen mobiltelefon har skylda for at jeg må bruke dagen til å tråle Stavanger på kryss og tvers – og dermed går glipp av både Mats Gustafssons solokonsert i Domkirka og Harald Lasssen & LAB trio på Spor 5. Riktignok kom mobilen til rette på Stavangeren, men da var det for seint å rette opp alle feili frå i går. Jeg beklager overfor de utøvende musikerne.

Da jeg ankommer Folken på mine byvandringer er Bugge Wesseltoft i gang med sin gjenvisitt til det banebrytende prosjektet New Conception of Jazz (NCJ) tjue år etter. Men i en helt ny tapning – reint akustisk. På mange måter er det the New Conception of the New Conception of Jazz.

Kvintetten med Wesseltoft på synth og el-piano, Siv Øyunn Kjenstad på trommer, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar, Marthe Lea på saksofon og Sanskriti Shrestha på tabla er supplert med Bjergsted Jazz Ensemble under ledelse av Tore Johansen. Det er et voldsomt inntrykk å se sytten musikere på scenen (bildet) – og de gir et sterkt og swingende uttrykk.

Tore Johansen har arrangert musikken og har sørget for å markere den innflytelsen fra 1990-tallets tekno og house som preget NCJ. Men sampler fra jazzlitteraturen er nå arrangert for Ensemblet. Musikerne drar i gang med kjente toner og arrangementslinjer fra de store stilskaperne i storband-tradisjonen i en dialog med den friere musikalske kjernen som Wesseltoft og hans fire medmusikanter skaper.

Konsertens hoveddel avsluttes med en feiende flott ny versjon av «Sharing» som visertil fulle at det grunnlaget Wesseltoft la i 1996 fortsatt er levende tjue år seinere. Vel blåst!

Vi vandrer ned til Breiavatnet for å komme oss inn på Spor 5. Her er det stinn brakke når Helge Lien Trio og Adam Baldych drar i gang. Det er bare så vidt vi får lov å komme innenfor døra. Men heldigvis kommer vi oss på plass. For meg er Baldych et ukjent navn live, men jeg kan si det med en gang: Polen har nok en gang skapt en fiolinist – vi husker alle Michal Urbaniak – det vil gå gjetord om i mange år framover.

Samarbeidet setter også fart i trioen. Helge Lien stråler – Frode Berg er god på bunnen og Per Oddvar Johansen er som en våryr hest over trommene. Mens Baldych ikke bare viser at han har den klassiske violin-litteraturen inne, men jammen dukker det også opp noen toneganger som viser at han er kjent med tonaliteten i norsk folkemusikk og i hardingfela.

Det siste jeg får med meg før jeg må styrte videre er en duo mellom Lien og Baldych som starter ut som en parafrase over utdrag fra Keith Jarretts Køln-konsert. Men etterhvert tar de to det til et helt nytt sted.

Vi småløper opp bakkene fra Breiavatnet opp til bedehuset Stavangeren i Vaisenhusgata, mens jeg titter meg omkring og nok en gang lurer på hvor dette vaisenhuset – barnehjemmet – lå. Men nå vet jeg det. Nå var vel verken Ralph Towner eller Paolo Fresu foreldreløse i sin barndom, men de stiller i hvert fall på scenen med gitar og barytongitar, trompet og flygelhorn og skaper skjønn musikk. Musikken blir desto mer minneverdig ved at femti tonn gråstein faller fra mine skuldre da jeg finner igjen min telefon.

Det er desverre alt for lite folk til stede i salen. Her snakker vi om en legende i moderne jazz – en musiker som også var til stede på den aller første Maijazz i 1989. Ved den 28. festivalen er han på plass igjen.

Musikken er vakker og stemningsfull – det er en nytelse å se Towners teknikk og høre hans tonespråk. Fresu er aller best i denne settingen når han plukker opp flygelhornet. Men det vil ikke riktig ta av. Jeg får noe av samme følelsen jeg hadde da jeg opplevde mestergitaristen Andre Segovia i Oslo rundt 1975. Da var han rundt 80 år og var blitt fraløpt av yngre løver i bransjen. Det var på sett og vis som å gå i et museum – du ser en avglans av det som hadde vært – en gang.

Towner lager og spiller musikk som på mange måter fortsatt henger igjen i en tidsepoke som nå er historie. Det er usigelig vakkert, og en nytelse å lytte til, men det bryter ingen nye barrierer.

Avslutningsvis stikker vi innom Sting for å få med oss dagens versjon av «tett på en helt». Dagens gruppe er kvintetten Milde Moses som har valgt seg Eirik Hegdal som sin helt. Milde Moses har spesialisert seg på moderniseringer av gamle kjente negro spirituals. De framføres med trøkk og energi. Da vi ankommer er sekstetten i gang med avslutningsnummeret «Joshua fit the battle …».

Vi ser Eirik Hegdals brede smil da han går av scenen. På den bakgrunn aleine vil jeg tro at Moses-ianerne fikk seg en opplevelse og lærdom som de vil ta med seg videre. Min anbefaling til bandet er å utvide konseptet mer – slik jeg har hørt bandet et par ganger blir det hele litt for smalsporet. Det er gøyalt og fengende, men det mangler det elementet som gjør at du vender tilbake til musikken for å oppdage nye ting i den. Det som gjør at du holder på nysgjerrigheten.

Ut i de små timer fortsetter jammen, hvor flere av musikerne i Bjergsted Jazz Ensemble vise seg fram. Det spirer og gror også under Tor Yttredals vinger ved Universitetet i Stavanger.

Tekst og foto: Johan Hauknes