Konserter

Maratondagen

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL 13. JULI 2017: Så kom dagen da vi skulle ha med oss «alt» på Copenhagen Jazz Festival. Fra tidlig formiddag til nesten den lyse morgen, hørte vi jazz nærmeste kontinuerlig, jazz av høy kvalitet. Men vi lot de store plakatnavnene holde på for seg, og konsentrerte oss om de mindre scenene.

Vi startet på JazzCup, med vokalisten Alice Carreri, sammen med den hardtsvingende saksofonisten Jan Harbeck, organisten Dan Hammer, trommeslageren Espen Laud og pianisten Mads Søndergaard, som leverte en konsert preget av trøkk, driv og swing, som fikk det rikholdige publikummet til nærmest å hyle av begeistring. Dette bandet kan virkelig swinge, og Carreri, datteren av de som startet det eksperimentelle Odin-teatret på Jylland, er en scenepersonlighet av de helt store. Hun synger fint, og hennes forhold til de gamle standardene er tett og nær. Og sammen med dette bandet, og spesielt saksofonisten Jan Harbeck, ble dette en veldig god start på dagen!

Så bar det videre til Skuespillhusets Foyer, for å høre den danske pianisten Jacob Anderskov, og hans prosjekt ‘Resonance’. Anderskov har latt seg inspirere av Miles Davis-sitatet: «you listen… then you play», og Anderskovs band, hvor han har med tre strykere pluss trommeslageren Peter Bruun, jobber med en arbeidsmetode hvor de nettopp vil finne det ideelle møtet, hvor alles identitet og integritet bevares. Bandet har utgitt to plater sammen, hvor deres seneste «Resonance» (STUNT RECORDS) er en ytterst vakker produksjon. Å høre dette bandet på festival, hvor alt foregår samtidig, og hvor man hele tiden må forholde seg til byens stress og mas, er deilig. Her får man mulighet til å sette seg ned, stresse ned og bare nyte. Riktignok kan musikk som dette av og til føles litt intelektuell og navlebeskuende, men setter man seg ned, legger dagens problemer til side, og bare tar til seg musikken, så er dette den perfekte medisin.

På en festival som denne, er det mange musikere man rett og slett i rekker å høre. En av disse var pianisten Robert Lakatos (bildet) fra Ungarn, som spilte på JazzCup på tirsdag, og som etterlot seg masse superlativer fra publikum. Men i går oppdaget jeg han, tilfeldigvis utenfor Café Sommersko, sammen med den svenske bassisten Daniel Franck og den ungarske, københavnboende saksofonisten Gabor Bolla. De hadde pause, og var mer eller mindre klare for andre sett da jeg ankom. Så da var det bare å gå av sykkelen og slå seg ned.

Trioen spilte egne komposisjoner sammen med amerikanske standardlåter, blant annet fra Thelonious Monk. Og det er lenge siden jeg har hørt en pianist med så mye Bud Powell i seg som Lakatos. Han er en upolert diamant innenfor standardjazzen, med et stort register og med en strålende og tilbakelent teknikk. Daniel Franck er den fødte kompmusiker til Lakatos, mens Bolla, på tross av litt upersonlig tone i saksofonen, trekker trioen framover og virkelig leverer varene. Lakatos må være festivalens store overraskelse, og et navn festival- og klubbarrangører i hele Norden bør merke seg. Strålende!

Tidligere har jeg vært litt skeptisk til Mark Solborgs gitarspill. Jeg har hevdet at han har stagnert, og at han ikke lenger er like spennende som før. Det motbeviste han kraftig på 5e i Kødbyen senere på kvelden. Sammen med de to italienske musikerne Francesco Bigoni (klarinett og saksofon) og Emanuele Maniscalco (piano), ga han oss et fyldig og deilig sett, hvor han og Bigoni ofte spilte unisont, men hvor soloene var personlige og fine.

Bigoni og Maniscalco la fine temaer i bakgrunnen, som Solborg la seg på toppen av, som en slags Bill Frisell eller Jacob Bro, og kommuniserte på en strålende måte. Da Bigoni fant fram tenorsaksofonen, tok han også mer styring over det hele, og det unisone forsvant litt, noe som fikk han mer fram i rampelyset, og han fikk bevist at han er en strålende saksofonist.

Denne trioen utga for et par år siden plate på selskapet ILK, og mye av musikken vi fikk høre denne timen, var, i utgangspunktet, hentet derfra, men som de gode frijazzmusikere de er, ble det aldri noen kopi av plateprosjektet.

Deretter fikk vi en herlig time med saksofonisten Jesper Zeuthen, mannen med verdens mest spesielle altsaksofontone, sammen med Niels Bo Davidsen, for anledningen på cello, og trommeslageren Rune Lohse. En time med Zeutehen i front i en herlig frittgående stund. På blokka mi har jeg notert med store bokstaver: INTENST! Og etter å ha hørt Zeuthen med Carsten Dahl Experience en rekke ganger, synes jeg denne trioen nesten var enda heftigere og mer nærværende enn kvartetten med Dahl. Og med altsaksofon og cello i front, får vi et helt eget lydbilde, hvor altsaksofonen får rom og plass til å utfolde seg skikkelig. Musikken var hele tiden fri, men vi fikk også inspirasjoner fra den jazzen vi tidligere fikk fra eksil-sør-Afrikanere som saksofonisten Sean Bergin og Dudu Pukwana. Denne trioen bør ut på plate med sine afrikanske inspirasjoner. Nå!

Deretter fikk vi et fint møte med den danske pianisten Simon Toldam og hans orkester Stork. Her møtte vi den strålende pianisten, som vi kjenner blant annet fra samarbeid med Han Bennink, sammen med trompeteren Jimmy Nyborg, saksofonisten og klarinettisten Sture Ericsson, trommeslageren Peter Bruun, trombonisten Mads Hyhne og bassisten Niels Bo Davidsen, i et relativt komponert sett, som allikevel ga rom for musikernes store improvisasjonsevne. Toldam skriver ytterst spennende musikk som passer perfekt for denne type ensembler, noe som kan høres på bandets to innspillinger, «Bells Of Sunday» (ILK, 2014) og «Stork» (ILK, 2011). Ved siden av Toldam, merket vi oss spesielt trompeteren Jimmy Nyborg, som man hører altfor sjelden på de københavnske spillesteder. Han har en fin tone i hornet, og er en god improvisatør.

Og innimellom alt dette, klarte vi også å få med oss trommeduellen mellom Stefan Pasborg og Emil de Waal på det nye spillestedet KB18, rett i nærheten av 5e. Dette ble et heftig trommemøte mellom to trommeslagere som utfordret hverandre, sparket og slo som gjaldt det livet. Kanskje litt i heftigste laget såpass sent på kvelden, men den etter hvert så slitne kroppen våknet til liv etter denne bataljen.

Så rundet vi av denne lange dagen med trommeslageren Kresten Osgood Kvintett tilbake på 5e. Her har Osgood satt sammen et solid band med musikere bosatt i København, og vi fikk møte den norske trompeteren Erik Kimestad, saksofonisten Mads Egetoft, pianisten Jeppe Zeeberg og bassisten Mathias Petri, sammen med Københavns mestertrommeslager Osgood.

Dette er en kvintett hvor pianisten Jeppe Zeeberg, en glimrende musiker, får utfolde seg fritt sammen med de andre musikerne, og det er spennende å høre en musiker som Erik Kimestad, fungere såpass godt også i denne, frie sammenhengen. Han er en skikkelig kameleon innenfor jazzen, som du kan sette til nesten hva som helst, og han leverer. Zeeberg er nettopp kommet ut med platen, «The Four Seasons», som bør sjekkes ut av de med sans for jazzens originalitet. Han er en glimrende pianist og komponist, og en av de mest spennende, unge musikerne i Norden i dag.

Sammen ga de oss et deilig sett, hvor energien var på topp hele veien, og de relativt unge musikerne Osgood hadde med seg, fikk virkelig vist seg fram. En perfekt avslutning på en laaaaaaang dag.

Så bar det hjem for å få noen velfortjente timer på øret, før fredagens maraton-program. Men mer om det senere.

Tekst og foto: Jan Granlie