COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 11. JULI: Nest siste dag av jazzfestivalen er gjennomført, og man kjenner at det er bra at man i dag bare kan sli inn de siste «utforkjøringene» får man er i mål.
Men gårsdagen ble en höydare av dimensjoner.
Vi startet friskt på 5e, med solokonsert med den danske trommeslageren Stefan Pasborg (Ibrahim Electric, Odessa 5 og mye mer). Her fikk vi to strekk som vekslet mellom det helt sarte i starten, til eksplosive trommeeksplusjoner og rytmisk interessante vrier, som vi kjenner fra flere av Pasborgs andre prosjekter. Men sjelden har vi sett en slik energi og eksplosivitet i trommespillet som det vi var vitne til i går (kanskje med unntak av Paal Nilssen-Love, som vi kommer tilbake til).
Etter Pasborg fikk vi en fin avdeling med den sveitsiske trombonisten Samuel Blaser, den franske gitaristen Marc Ducret og den danske trommeslageren Peter Bruun. Blaser og Bruun kjenner hverandre godt, siden de begge bor i Berlin, og begge har et godt forhold til Ducret, som i likhet med flere av oss, har gjort danske av seg.
Blaser er en energisk og teknisk god trombonist, som ved siden av Mats Äleklint må være en av de beste i Europa i dag (Äleklint kommer vi også tilbake til). Peter Bruun er en av de virkelig interessante trommeslagere innenfor den moderne jazzen. Hans spill synes jeg på flere måter kan minne litt om Jon Christensen, og hans litt frie tilnærming til «eneren».
Ducret er den i trioen jeg har mest problemer med. Han er teknisk veldig bra, men av og til blir det litt for mye «fiksfakserier» i det han gjør. Men samlet ble dette en fin konsert, som ble avsluttet med et stykke for to trompeter (!) av Igor Stavinskij, hvor de virkelig fikk ut det kreative.
Deretter bar det gjennom byen, som igjen hadde ikledd seg sommerkjolen, og opp til Jazzhouse. Der fikk vi med oss et strekk med friimprostorbandet F.E. Dennig Descension Orchestra, på utsiden. Dette er et ungt, vanvittig band med voldsom energi, som på mange måter prøver å overgå Fire!Orchestra i utagerende musisering. Morsomt, og et band vi gjerne hører igjen.
Så bar det inn på et overfylt Jazzhouse, hvor vi skulle oppleve to av dagens jazz mest energifylte ensembler, begge med saksofonmonsteret fra Umeå, Mats Gustafsson i spissen.
Først ut var The Thing. Et band vi har fulgt i mange år, og som nesten alltid leverer varene på en solid måte. Mats Gustafsson på saksofoner, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Paal Nilssen-Love på trommer, er beviset på at energi, vitalitet og jazz hører godt sammen. Denne gangen kom de med nytt stoff. Det vil si, mye var nytt, og resten var nyarrangert (hvis man i det hele tatt kan beskylde The Thing for å drive noen utpreget arrangering).
Og for en energi og et trøkk det ble. Gustafsson kastet seg ut i det fra første tone, med en kraft bare han (og Colin Stetson) kan fremvise. Bak på scenen hamrer Håker Flaten fram den ene bassgangen etter den andre, så det skriker i strengene, og til venstre på scena sitter Nilssen-Love og dundrer av gårde. Men det var ikke slik hele tiden. Innimellom tok de det helt ned, og ga oss noen nydelige ballader, slik de bare kan fremføre dem. Et lite stykke ut i settet kommer også trompeter Goran Kajfes og saksofonist Anne Högberg på scenen for å gjøre en av de nye låtene enda mer kraftfulle. Publikum er i ekstase, og jeg kan ikke huske å ha hørt trien med en slik vitalitet og kraft, siden jobben de gjorde på Kongsberg Jazzfestrival for et par år siden. Her skulle virkelig Fire!Orchestra, som var det påfølgende bandet, fånye å bryne seg på!
Vi skrøt mye av Fire!Orchestra i gårsdagens rapport. Men at de skulle vokse seg ende sterkere fra den konserten, hadde vi ikke engang drømt om. Allerede fra første tone, var detr tydelig å merke at her hadde man snakket sammen siden i går. Det var fullt pes og en vanvittig energi i det fantastiske, svensk/dansk/norsk/finske «storbandet» jeg ikke kan huske å ha hørt før. Det var tydelig at de hadde likt settet til The Thing, og ville overgå det.
Anna Högbergs soloer, Mette Rasmussens energi, Per-Åke Holmlanders fantastiske tubaspill, Martin Hederos vanvittige Fender Rhodes-groover, Johan Berthlings basslegging, Jonas Kullhammars bass-saksofon, og den utomomjordiske vokalen til Mariam Wallentin og Sofia Jernberg… Alt var på plass slik vi aldri har hørt det før! En aldeles vanvittig energi og vitaliet, og en konsert som vil bli stående for evigheten, hvis man da ikke overgår seg selv på Moldejazz til uka. (Men det får kollega Johan Hauknes rapportere om senere).
Dette var siste rapport fra Kongens by under årets Copenhagen Jazz Festival. Riktignok gjenstår det noen konserter i dag, men i dag skal vi bare roe ned, høre god musikk, uten å måtte tenke på at vi skal dele noe som helst med våre lesere.
Nå overlater jeg stafettpinnen til Johan Hauknes, som vil rapportere fra årets Moldejazz, som begynner i morgen, og til Eyal Hareuveni som vil befinne seg på Århus Jazzfestival fra i morgen.
Tekst og foto: Jan Granlie
