VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 11. APRIL 2026: Da redaktøren av herværende medium for snart ett år siden anmeldte albumet Traces med kvintetten Cosmic Ear, skrev han «… fram til den dagen jeg kan høre denne låten på konsert, med Jernberg som gjest». Denne lørdagen opplevde vi kvintettens Norgesdebut, riktignok uten Sofia Jernberg, men med den flotte hyllesten til henne på plass. Det var jammen på tide.
Dette albumet, og konserten denne lørdagen, trekker de store og lange linjene. Det er linjer som har sine lange røtter kilt inn i den svenske jazzhistorien, De lengste hårrøttene strekker seg tilbake til miljøet i og rundt musikerorganisasjonen Emanon med base i Stockholm, der den nye skandinaviske jazzen har sine arnesteder. Det var miljøet rundt dette de amerikanske musikerne og inspirasjonskildene George Russell og Don Cherry møtte, både i Stockholm og i Oslo. En ny svensk og skandinavisk jazz vokste ut av dette, og dette utgjør en slags grunnmur for dagens band.
Kvintetten Cosmic Ear er med Christer Bothén på bass-klarinett, piano og donso n’goni, den vestafrikanske jegerharpa, Goran Kajfes på trompet, synth og elektronikk, Mats Gustafsson på tenorsaksofon, fløyte, blokkfløyter, elektronikk og synth, Kansan Zetterberg på kontrabass og Juan Romero på congas, berimbau og annen perk.
Albumnavnet Traces peker tilbake til denne historien: Med et kosmisk øre kan man fange opp sporene etter Don Cherry, og de andre eksterne innflytelsene den unge svenske jazzen på 1960- og 1970-tallet sprang ut av. Signalene om denne historien er nå rundt femti-seksti lysår ute i Melkeveien: De har for lengst passert Hundestjerna, Sirius, 8-9 lysår unna. Vega i stjernebildet Lyren hørte rester av denne musikken mens publikum slo OL-floka på Lillehammer. Castor, oppkalt etter den ene tvillingen, er egentlig et system med seks stjerner. Her kunne de fange opp signalene fra 1970 rett før et virus som kunne minne om en nellikspikret appelsin spredte seg til vår del av verden.
Om et par års tid vil Aldebaran – Tyrens horn, eller øye, kunne høre de første tonene fra jazzkonsertene på Moderna Museet i Stockholm i 1963-64. Musikerorganisasjonen Emanon la med disse konsertene grunnlaget for mye av den utviklingen og fornyelsen av skandinavisk jazz som skulle skje de nærmeste ti årene. Første jazzkonserten i Emanon var 7. oktober 1963 og innledet med det den nye tiden. Resten er historie.
Men vi trenger ikke legge ut på noen langvarig reise til Aldebaran. hører minnene om denne og den etterfølgende musikken stadig vekk. Vi kjenner historien og vi elsker den. Og når da kvintetten Cosmic Ear trekker linjene og viser sporene tilbake til denne tiden, og viser at musikken fortsatt er sprelsk levende og medrivende, er vi lykkelige. For vi trenger ikke reise lenger enn til denne hulen i Oslo sentrum, til Nasjonal jazzscene i det gamle kino- og varieté-lokalet som bærer navnet Victoria.
Lokalet som ble gitt navnet Victoria Teater – om det var etter Hamsuns romanfigur fra 1898 eller tidligere norsk-svenske kronprinsessa Victoria vet jeg ikke. Kanskje er opphavet det kortvarige Victoria Theater som lå der Centralteatret ligger – åpnet for 111 år siden, 20. mars 1915. Men dette vet vi: Den som kan sin Tolkien, vet at den ellevtiførste fødselsdagen er en merkedag. Litt på overtid markerer vi derfor denne store dagen for dette lokalet, med fantastisk musikk.
Det var ved åpningen i C.W. Blomqvists tidligere lokale for kunstutstillinger, en av byens største kinematografer med 500 sitteplasser. I dag er det vel nesten ikke stort annet enn stukkatur og lysbesetning i taket som er igjen av spor etter det gamle kinolokalet.
Etter ombyggingen på 1980-tallet og seinere er det i dag plass til 300 i lokalet. Dagens tilskuertall er langt fra dette, men det tipper etter de opplysninger jeg fikk såvidt 90. Det burde vært det dobbelte – minst.
Goran Kajfes’ «Father and Son», som på plata, er en vakker reise inn i den svenske jazzhistoria. Et lengre fritt strekk, der Kajfes og Gustafsson drar opp store landskap med sine elektroniske hjelpemidler. Før Christer Bothéns «Right Here, Right Now» forankrer oss i øyeblikket, i et her-og-nå. Med n’goni kjenner vi varmen stige, blodet stiger. Nå vet vi at dette blir bra. Det er lyden av de gode tidene, av de gyllene tider. Av den gangen da verden var ny.
Kollektivet skinner, stråler. Det er en medrivende glede i musikken som klargjør sporene. Ornette Coleman sa det, «you have to be able to play all the clefs», da han skulle forklare sin harmolodiske teorier for sine kolleger. Hva han mente var det vel få som egentlig skjønte. Men at det ble vakker musikk er det ingen tvil om. En annen musikk, en ny musikk. Dette er harmolodia på svensk. For svensk er det, og svensk blir det. Hva de enn tar i, disse fem, blir det svensk musikk av det. Svenske tradisjoner. Art Ensemble of Stockholm, som en kommenterte. Men først av alt dette: Don lever!
«Drops of Sorrow» – Bothén tilbake på sin bassklarinett. Denne er ikke på plata, «og, nå kommer en ny en», sier Gustafsson. En insisterende basslinje med en A i bunnen fra Zetterberg, Gustafsson på klarinett over Kajfes’ urbane lydlandskap, før Kajfes på trompet svever over musikken. Romero med dans i perkussive sirkler. Men så, Bothén viser vei inn i musikken, en rolig, avventende. Med sokratisk ro og medfølelse, sitter han midt på scenen som allfaderen, som vismannen, som veileder og former. Som inspirerer.
Don Cherrys «Love Train». Bothén setter seg ved pianoet, akkurat som han gjorde da Cherry et alii Suecice i 1973 spilte inn det som ble utgitt som Eternal Now. Ostinatet, vampet, går og går. Det kommer ikke til døra, men ender i våre ører. Akkurat der det hører hjemme. Herlig, og friskt annerledes fra plata.
Med spor av Don Cherrys «Brown Rice» fra albumet med samme navn, med Charlie Haden, Billy Higgins og Frank Lowe traces of brown rice. Med Moki på tambura. Og Mokis teppe på i det minste på noen av utgavene – Om Mani Padme Hum – ॐ मणि पद्मे हूँ, – jeg priser juvelen i lotusblomsten – juvelen, mani, i lotusen, padme, er veien til deg selv. Det peker i tibetansk buddhisme til boddhisattvaen Chenrézig, som i sin sanskrit-inkarnasjon, hadde dette som sitt mantra. Det er et uttrykk for karunā, for omsorg, medfølelse, ivaretaking. Chenrézig ser alt og alle, med omsorg og medfølelse i blikket. Brown rice med berimbau og n’goni. Kan det smake bedre?
Overgangen til neste er speisa, som musikken på radioens kortbølge, lyden av kosmisk stråling som kommer med sine ører og vil fange opp sporene av denne konserten. Så nye «Trans Love Airways», som avslutter den ordinære delen av konserten. Organic Music, kalte han det. Organisk, næringsrikt, og fritt for tilsettingsstoffer som begynner på E herfra og til månen, og for pesticider.
Så får vi selvfølgelig en ordinær ekstraordinær framføring, et ekstranummer, et nummer presentert encore, en fransk sammentrekning av in hanc horam, fra middelalderlatin, ‘til/i denne tid’.
Svensk jazz leverer fortsatt, organisk, ekte, levende. Stak opp øregangene i ditt kosmiske øre og lytt til musikken fra Cosmic Ear. Om verden fortsatt fungerer som den skal, hvilket langt fra er sikkert i disse dager, så bør Cosmic Ear bli å høre på festivaler og klubber i alle kroker og kriker på det nordiske kontinentet, og over hele det baltiske skjoldet. Gled eder, Don lever! Cherry er fortsatt på topp.
Tekst og foto: Johan Hauknes
Christer Bothén.
Cosmic Ear med donso n’goni.
Christer Bothén og Kansan Zetterberg.
