MOLDEJAZZ 17. JULI 2026, DAG 5: Årets fredag på Moldejazz har fått en aning ro over seg. Ikke i den forstand at man kan roe ned og kose seg med neddempet musikk, gjerne med et glass i hånda og med gode venner. Men mer at det faktisk er et begrenset antall konserter man føler det er rett å frekventere denne dagen. Og for oss, som i første rekke går for jazzkonsertene, ble det faktisk en del dødtid denne dagen. Men kan hende det var godt både for kroppp og sjel, sånn på slutten av uken.
Byen syder og koker av liv, og etter at jeg har vent tilbake på rommet i «kollektivet» på Hotel Molde godt over midnatt, lurer jeg egentlig på hvor mange dårlige versjoner det er mulig å lage av det lokale bandet De Derres «Jenter som kommer». For her fra toppen av hotellet, høres det jevnlig versjoner jeg er overbevist om at Jo Nesbø og de andre i bandet aldri ville ha godtatt.
Men la oss ta dagen fra starten. Jeg startet, som vanlig, på Festivalakademiet, hvor Audun Vinger på sedvanlig måte, loste oss sikkert, og med akkurat passe mengder humoristisk snert, gjennom en fin samtale med den nye festivalsjefen, Linda Melsom, som på slutten kunne avslørte at saksofonisten Marius Neset skal være Artist in Residence i 2027. dette var et valg som ser ut til å ha blitt godt mottatt i Storgata i byen, pluss på de mange møtestedene rundt bordene på Alexandra, på Die Tankstelle, på kafé Kurt, i bakgården på Fuzzy, på Klagen og på Rød. Og en ting er i alle fall sikkert: Marius Neset kommer til å være på adskillig flere scener enn esperanza spalding har vært i år.
Etter dette var det en lun og fin samtale med vokalisten og saksofonisten Sissel Vera Pettersen, som fortalte om sitt musikalske liv fra Trøndelag via København og tilbake.
Meditativ og repeterende Shabaka
Dagens første konsert for undertegnede, var med den britiske saksofonisten og fløytisten Shabaka Hutchings. Han er kjent fra band som Sons of Kemet, The Comet Is Coming og Shabaka and the Ancestors, og har tatt opp arven etter både John Coltrane og hans etterkommere, men kanskje aller mest det spirituelle saksofonspillet til Pharoah Sanders. Jeg har hørt han tidligere på kvartett, og da likte jeg godt hans spirituelle tilnærming til musikken og hans «mørke» og fyldige tone i saksofonen.
Til Molde kom han med elektronikk, tenorsaksofon og fløyter, og vi fikk en relativt meditativ og gjentagende seanse, hvor det vel egentlig ikke skjedde noen særlig utvikling i spillet gjennom den tiden jeg var til stede. Jeg elsker tonen han har i tenorsaksofonen, og han spirituelle tilnærming. Og siden mitt forhold til både Coltrane og Sanders er relativt godt, burde jeg ha elsket denne konserten. Men dessverre: Det ble fryktelig stillestående. Og er det noe jazz ikke skal være, så er det stillestående. Så, dessverre Shabaka – ta med deg et fett band neste gang, som kan utfordre deg og «piske» deg til å yte mer enn det vi fikk på denne konserten på Storyville.
Soul a la Sofie O
Sofie O, eller Sofie Tollefsbø, som hun heter i «det virkelige liv» er kjent som frontfigur i bandet Fieh, og for oss i med diagnosen «jazz» i fastlegens journal, er hun, om mulig, enda mer blitt lagt merke til som vokalist i strålende Andreas Roysum Ensemble, som blant annet avsluttet sin konsert på Storyville i fjor, med å ta med det overlykkelige publikummet ut på taket og avslutte der. Hun har lenge vært en markant stemme i den norske populærmusikken, og hennes soulstemme kan antyde at hennes innerste gener, egentlig, stammer adskillig mer fra de amerikanske sydstatene enn fra Eina på «gærne sia ta Mjøsa».
I soloprosjektet sitt, hvor hun både er vokalist og bassist, samarbeider hun med, så vidt jeg kunne se og lese meg til i etterkant, trommeslageren Ola Øverby, keyboardisten Kai von der Lippe og gitaristen Johannes Nøkling Aagaard. Dette er musikere som har vært en del av hennes band i lengre tid, og medvirker sterkt til at bandet har fått en helhet og et sammensveiset sound, hvor hovedpersonen selv kan «sveve» på topp i full forvissning om at «kompet går» slik det skal.
Tollefsbø (eller Sofie O) skapte en nesten ekstatisk og elektrisk stemning inne på Die Tankstelle, som er akkurat det rette lokalet for denne musikken. Hun får det relativt unge publikummet til å hoppe og danse, og selv en av jazznytts redaktører, beveget seg, smått rytmisk, i de bakre rekker i forsamlingen, som om han var i ferd med å tre inn i time sju på Svaes Danseskole. En helstøpt soulkveld for ungdommen, som sikkert måtte gå noen runder for å velge og prioritere mellom Datarock og Magnus Berg i Alexandraparken, og Sofie O inne i trange Die Tankstelle. Og, uten forkleinelse for hverken Datarock eller Magnus Berg, tror jeg de som prioriterte den gamle bensinstasjonen valgte rett.
Strøken pianotrio
Pianisten Espen Berg kommer opprinnelig fra Hamar, men har tilbragt store deler av sitt voksne liv i Trondheim, hvor han har tatt sin jazzutdannelse og hvor han har stiftet familie. Han har, oppgjennom årene, utgitt en rekke fine pianoplater, både solo og på trio, og han har samarbeidet med en rekke andre musikere, så som duo med vokalisten Silje Nergaard, med Hildegunn Øiseth, Daniel Herskedal, Seamus Blake, Herborg Kråkevik, Marius Neset og Trondheim jazzorkester.
I Espen Berg Trio samarbeider han med færøyingen og bassisten Bárður Reinert Poulsen og trommeslageren Simon Albertsen, som etter å ha studert i København, har bosatt seg på andre siden av broen, i Malmø. Disse tre ga nylig ut utgivelsen Entropies
på det nystartede Svale Records. Og det var fra dette albumet mesteparten av musikken var hentet fra.
Utgivelsen har fått fine anmeldelser, blant annet på salt peanuts*, hvor Bergs personlige spill, Poulsens stødige og fine bass-spill, og, ikke minst, Albertsens distinkte, men samtidig «løse» trommespill skaper en times tid med utmerket pianotriojazz hvor vi kan kjenne igjen inspirasjoner fra blant annet Brad Mehldau.
Hvis man dømmer etter responsen fra en (nesten) full Teatret Vårt, var det mange på festivalen som hadde savnet akkurat denne typen musikk på årets festival. Dette er jazz slik man, i tidligere tider, var vant til å møte på Moldejazz. En sobert, lekker, fin og teknisk utmerket konsert, hvor man bare kan lene seg tilbake å nyte.
Gjenoppståtte jazzister uten Grete Stitz
Det begynner å bli en stund siden vi hørte noe nytt fra kollektivet Jaga Jazzist (hovedbildet), denne vennegjengen fra Vestfold-traktene som tok musikk-Norge og verden med storm for en del år siden. Fremdeles er det søskentrioen Horntvedt, med Martin på trommer, perkusjon og programmering, Lars på gitarer, pedal steel, klarinetter, saksofoner, keyboards, synthesizer, vibrafon, piano og programmering, og Line på tuba, althorn, eufonium, fløyte og vokal som fronter dette mangehodede «trollet». I tillegg var jazzistene, som tidligere, besatt med Marcus Forsgren på gitar og vokal, Even Ormestad på bass, Erik Johannessen på trombone og vokal, Øystein Moen på synthesizer, clavinet og Hammond-orgel, og Andreas Mjøs på vibrafon. Og det var tydelig at det var flere enn meg som hadde savnet bandet på scenen, for her var det lang kø ved innslipp i Teatret Vårt, og, selvsagt, stående publikum, som vi i GGG (Gretne Gamle Gubber) ikke setter nevneverdig pris på.
Martin Horntvedt sa tidlig i konserten at alt det som skulle spilles var nyskrevet materiale, hvor mye vil komme på ny plate i 2027. Men om det var tilfelle, var det umulig for undertegnede å fastslå. For musikken til dette kollektivet, er, og har alltid vært, en drivende symbiose av rocka energi, kollektivt og tett spill og musikk som får dansefoten til å bevege seg relativt fritt.
I tillegg til den drivende og tøffe musikken, er alltid produksjonene til jazzistene satt opp som spilte de på en av de største scenene. Vi fikk utmerket lys- og lydproduksjon og det virker som en viktig ting i bandets konserter er at her skal publikum bevege seg og svette. Noe jeg følte gjengen fikk til denne sene kvelden.
En gang hørte jeg en historie om dette bandet. Det var i starten, og en lydmann hadde blitt hyret til å kjøre lyden på en av konsertene. Han kjente ikke bandet fra før, og da han kom tilbake fra jobben og noen spurte om musikken, svarte han at det var «korps med platespiller». Det er mange år siden. For nå er Jaga Jazzist så mye mer. Dette er proft til fingerspissene, samtidig som det er løst og improvisert og med en energi som kan spare halve landet for utbygging av vindkraftverk i år framover. Tøft, drivende og ytterst medrivende!
Så var det natt, femte dag. Kollektivet på Hotell Molde er i ferd med å fylles opp, og salt peanuts* er klar for sjette og avgjørende sett på Moldejazz, versjon 2026.
Tekst og foto: Jan Granlie
Espen Berg
Bárður Reinert Poulsen
Simon Albertsen
Sofie O ( Sofie Tollefsbø)
Martin Horntvedt i Jaga Jazzist
