PIXEL, VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 12. OKTOBER 2017: Kvartetten som er betydelig større i sitt musikalske uttrykk enn navnet skulle tilsi er i dag ute på turne. En pixel — eller fornorsket piksel — er jo som kjent det minste identifiserbare elementet i en rasterfiltrert framstilling av et bilde.
På engelsk er «pixel» dannet av sammentrekningen «pix element», med «pix» som en velkjent shorthand for «picture», altså «pix-el». Strengt tatt burde vel derfor det norske uttrykket da ha vært «bild-el», men det kan jo lett blandes med sammen med en av Supermans’s forfedre på Krypton. Dette bildet gjør det i hvert fall lett å huske tittelen på Pixels andre album; as seen from Krypton «We are all small pixels».
Da kvartetten Pixel startet opp i 2011 oppfattet vi det først og fremst som et uttrykk for bandlederen, vokalisten og bassisten Ellen Andrea Wangs musikalske strategi. Men etter debutplata «Reminder» i 2012, har kvartetten framstått mer og mer som et kollektiv. Dette ble ytterligere forsterket etter den nevnte andre-plata da de kom med sin tredje plate «Golden Years» i 2015.
For et par uker siden offentliggjorde tenorsaksofonisten Harald Lassen at han vil avslutte sin deltakelse i kvartetten for å prioritere sine egne musikalske prosjekt, slik som kvartetten Lassen. Dette var derfor en (muligens) aller siste anledning til å høre Pixel i sin originale sammensetning.
Det er et sterkt sammensveiset band som holder oss trollbundet gjennom den vel times lange konserten denne torsdagskvelden. Et rimelig godt publikumsoppmøte, sammen med låter som er lette å følge i sin konstruksjon og melodiføringer, skaper en god, solrik og nesten lystig stemning i Oslos sentrale jazzklubb på en høstkveld som der ute ikke akkurat skaper minner om sommer og lys.
Vi får presentert låter fra alle tre albumene. Men nå er det som et kollektiv også de gamle schlägerne blir framført. Lassen framstår i dag som en av de sterkeste tenorstemmene i den yngre generasjonen. Hans totalt vibratoløse tone i hornet bruker han med stor suffisanse til å fargelegge og utvikle kvartettens låter.
Lassen har en slående bredde i uttrykket sitt, på et par av låtene får han tenoren til å låte som en swingbasert C-melody saksofon. Andre ganger hører jeg et mer R&B-basert uttrykk, som minner meg om både «Cleanhead» Vinson og Earl Bostic i fraseringer, selv om den siste jo spilte alt-saksofon. Og jamen er det ikke toneganger og et spill å høre midt i alt dette som gir meg klare assosiasjoner til Pharaoah Sanders’ «The Creator has a Master Plan»!
Jonas Kilmork Vemøy — som forøvrig hadde fødselsdag samme dagen, gratulerer — på trompet framstår i dag som en sterk stemme i ensemblet. Hans bruk av «voice splitting» er meget effektfullt og smakfullt gjennomført.
Hans linjer i dette gir klare assosiasjoner til Jon Hassel og Nils Petter Molvær, mens hans toner i mer «klassiske» uttrykk også bærer preg av Chet Baker. Det er mulig jeg her lar med lure noe av det visuelle uttrykket. På scenen kan jo Vemøy minne om en ung, blondhåret Baker.
Trommeslager Jon Audun Baar holder det hele sammen og legger et perkussivt fundament for låtene der åpnehet og tydelighet står i sentrum. Baar er mer perkussiv enn fargeleggende i sitt spill og befinner seg ofte langt fra det som oppfattes som avantgarde.
Men dette uttrykket kler musikken, som jo like ofte forholder seg til en estetikk som beveger seg mot pop-musikk enn mot det som ofte betegnes som frijazz.
Men sentrum i kvartetten — det sørger Wangs spill og stemmeføring for at er fokusert på hennes bass og vokal. Jeg merker meg at hennes fingersetning i enkelte løp er så presis, at jeg tenker at det er f…n ikke mange cent tonen er off. Det vil si, når den skal være på.
Da slår det meg: Med uttrykket i hennes klare sopran — med koloratur-kvaliteter — og tonespektret i hennes kontrabass, så må hennes indre øre ha et totalt spenn på rundt fem oktaver fra bunn til topp! Vakkert er det uansett.
Etter konserten spør jeg forsiktig om hun har noen tanker å dele med pressen om kvartettens framtid. Men hennes munn er lukket, om ikke med sju segl. Hun snakker om å gjennomføre en for for audition.
For hennes skyld håper jeg ikke det blir en audition som den i 1962 da Sonny Rollins skulle ha ny pianist og ba Paul Bley og Herbie Hancock stille opp.
Men se det, det er en helt annen historie. Den får vi spare til en annen gang.
Tekst og foto: Johan Hauknes
