POLARJAZZ, LONGYEARBYEN, SVALBARD, TORSDAG 4. – LØRDAG 7. FEBRUAR 2026 – EN SØRGESANG: Som det heter, vi reiste ‘opp’ på søndagen. Som om det å bevege seg i nordlig og sørlig retning og jordoverflaten er ‘opp’ og ‘ned’, at jordkloden beveger seg gjennom rommet rundt sola vår med Nordpolen på toppen. At å se jorda utenfra med Arktis som pyntekremen på bløtkaka, er den riktige måten å se det på. Akkurat slik som globusen som sto i klasserommet på barneskolen.
Denne artikkelen fokuserer primært på prosjektet Glacier Lamentation. Mine inntrykk fra det øvrige konsertprogrammet ved Polarjazz 2026 kan du lese om her.
Språkets relativitetsteori
Som overalt på jordkloden er den eneste systematiske og generelle måten å definere ‘opp’ og ‘ned’ på, å følge en loddlinje, et tungt lodd i enden av en lang line. Linja fra handa di til loddet peker ‘ned’, linja i motsatt retning peker ‘opp’. ‘Ned’ er den retningen gravitasjonskrafta trekker deg mot det som er jordas gravitasjonssentrum, akkurat der du er. De aller fleste forestiller seg at det er et punkt i sentrum av jorda, ett punkt der alle loddlinjene krysser hverandre. Men slik er det ikke. Å klargjøre det ytterligere er som å legge til fotnoter i en fagformidlende tekst, fotnoter som vi kan fordype oss i en annen sammenheng. Fotnoten heter gravitasjonsanomalier, og den interesserte studenten kan bruke dette som utgangspunkt for egne studier. Samlet sett utgjør jordas sentrum et irregulært, tredimensjonalt legeme av alle loddlinjers krysningspunkter. Geofysikere har sikkert et eget navn på dette legemet, det er dette legemet som er jordas virkelige, fysiske sentrum.
Men når vi mennesker beveger oss over overflaten, betegner vi det som en språklig konvensjon som ‘opp’ og ‘ned’. La dette være et enkelt eksempel på språkets relative karakter — språkets relativitetsteori. Alle ord og uttrykk kan potensielt radikalt skifte mening etter sammenhengen de ytres i. I et integrert språkfellesskap, i den ‘felleskulturen’ det ytres i, blir dette meningsskiftet forstått, det er delt mellom de som er del av det. Det er det som definerer at dette er en felleskultur. Ingen i Longyearbyen blander sammen et utsagn om å reise ‘opp’ hit, med å gå opp på Larsbreen i enden av Longyeardalen. Å reise ‘ned’ til fastlandet, med å reise ned i en bresprekk.
Det er viktig å tenke over slike kulturelle fenomen i våre dager, der høyrekreftene gjør det de kan for å absoluttere alt som har med kultur og språkfellesskap å gjøre. Vi må bevare norsk kultur og norsk språk, skriker de ut, som om kulturen og språket er et konstant, statisk fenomen, som forflytter seg uendret og uforandret gjennom tiden. Kultur er i sin kraft og sin betydning alltid et transient fenomen, et foranderlig fellesskap som binder oss sammen, som gjennom språk og kommunikasjon, inkludert musikk, skaper opplevelsen av et ‘vi’. Men dette ‘vi’ er ikke statisk, det er ikke entydig, det er i det hele tatt nærmest umulig å avgrense. Utover å si at ‘vi’ er de som snakker samme ‘språk’, som deler kulturelle trekk. Ikke norsk mot svensk, europeisk mot amerikanske, kultur og språket-i-bruk, deres meningsbyggende symboler og metaforer. Disse er ikke definert geografisk, ikke stratigrafisk, og heller ikke etter landsmål eller morsmål. Det har ingenting med hvor mange generasjoner foran deg som har vært bosatt på fjellknausen vi kaller ‘hjem’.
Symboler og språk
Implikasjonen er at den kanskje viktigste innsikten vi trenger, er semiotisk innsikt. Semiotikk er studier av og utvikling av forståelse for symbolers mening, innhold, bruk og betydning. I dag hvor sterke autoritære og reaksjonære krefter kjemper for å relativisere og undergrave skillet mellom hva som er sannhet og løgn, trenger vi dyp innsikt i dette mer enn noensinne. For løgnenes funksjon er ikke å skape en falsk sannhet: Løgnenes funksjon er å undergrave vår alles trygghet på hva som er sann og etterrettelig informasjon. Løgnenes mål er å undergrave muligheten for etterretningsvirksomhet om informasjonens sannhetsgehalt, rive i stykker vår tillit til hverandre. Og språkets kontekstuelt definerte mening, som forskjellen mellom ‘opp’/’ned’ og opp/ned, språkets alltid relative mening og rolle, gjør dette uendelig mye lettere for de systematiske løgnerne. Videre kolportering av løgnene, hvem man tror på, blir i seg selv en lojalitetstest. Insisterer du på et krav om en dypforståelse av symbolenes betydning og en etterrettelighet for å kunne vurdere informasjons sannhetsgehalt, et krav om å kunne utøve uavhengig og systematisk kildekritikk, er du en samfunnsfiende i deres øyne.
Disse trekkene er ikke nye. George Orwell, Aldous Huxley, Hannah Arendt, mange som har tenkt mye og dypt om fascismens og totalitarianismen har beskrevet dette for mange tiår siden, på bakgrunn av historiens to moderne skrekkhistorier. Dette var historier som burde kunne fungert som vaksinasjon mot framtidige reaksjonære og samfunnsomveltende bevegelser som det vi ser i dag, men dessverre … When will they ever learn?
Kultur er kommunikasjon, kultur er samfunnsbygging
Kultur er kommunikasjon, kulturformidling sier vi, men som oftest uten å tenke på implikasjonene – at kunstopplevelser og andre kulturelle opplevelser er formidling av informasjon, av kunnskap. Med andre ord: Kultur er utveksling av informasjon, av kunnskap, kultur utvikler erkjennelse. Denne kulturelt betingede erkjennelsen er det mest nyttige verktøyet mennesket noensinne har skapt. Langt viktigere enn hammer og spiker, dampmaskin, integrerte kretser med millioner av transistorer per kvadratcentimeter. Fordi det er kulturen, og dets disippel og grunnmur, språket som skaper den virkeligheten vi lever i, hver enkelt av oss og sammen. Da Peter Bergman og Thomas Luckmann på siste halvdel av 1960-tallet ga ut den skjellsettende boka The Social Construction of Reality – A Treatise in the Sociology of Knowledge, var det akkurat dette de grep tak i. Den sosiale virkeligheten er ikke objektiv, den er subjektiv. Men kulturen gjør den subjektive virkeligheten inter-subjektivt valid, gyldig, forstående. Det er gjennom språk og kultur vi deler virkeligheten, det er gjennom disse vi skaper den felles virkeligheten.
Som samfunnsøkonom er det lett for slike som meg å argumentere for nytten med økonomisk produksjon, markedstiltak, innovasjonsevne, rentepolitikk, osv. Slike argumenter blir da også møtt av og bekreftet av et stort språklig fellesskap med politisk, kulturell og økonomisk sosial makt som dominerer offentligheten. Alt som har samfunnsøkonomisk betydning, på kort og lengre sikt, er ‘nyttig’. Velferd reduseres til et økonomisk spørsmål, samfunnsøkonomien gjøres til et mål, i stedet for det det virkelig er, et verktøy, et middel, for noe som er større og langt viktigere. Dette noe er vi i dag i ferd med å ofre på denne misforståtte ‘nyttighetens’ alter. I dag, etter 150 års historie, har vi sammen løftet opp det meste av befolkningen til et levesett, en levestandard og livskvalitet som langt overgår den som en bitteliten økonomisk og politisk elite hadde for 175 år siden, selv her i Norge, selv i ett av verdens rikeste land i siste halvdel av 1800-tallet.
Erkjennelsen av at denne historien krevde mye mer enn økonomisk politikk, mer enn ‘nyttig’ politikk, sitter langt inne hos alt for mange. Selv i de kretsene og samfunnsinstitusjonene som burde vite bedre, de myndighetsorganene som legger premisser for hvordan offentlig politikk skal vurderes og evalueres. Når kravet om samfunnsøkonomisk lønnsomhet blir en knivegg for å skille ‘nyttig’ fra ‘unyttig’ politikk, er det langt mer enn en marginal nyanseforskjell. Det er etter mitt syn, en alvorlig kategorifeil som begås. Politikkens mål er og skal aldri være samfunnsøkonomisk lønnsomhet. For hva betyr det at noe er samfunnsøkonomisk lønnsomt? Grunnleggende sett at betyr det at samfunnets samlede inntekter fra dette ‘noe’ er større enn samfunnets samlede kostnader. Så enkelt er det. Hva er implikasjonen av dette? Jo, prinsipielt betyr det ikke mer enn at dette ‘noe’, gjennom tilpassede institusjonelle endringer og justeringer, kan organiseres som et eller flere desentraliserte markeder med profittsøkende privateide foretak. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet er ikke et hellig prinsipp, det er et informativt verktøy som må brukes med nennsomhet og nit, med nød og neppe.
Den beregnede samfunnsøkonomiske verdien av tiltaket, er basert på en innregning av alt som kan ‘telles’ og ‘verdsettes’, sofistikerte modeller for beregning av verdier til det som er vanskelig å verdsette. Som: Hva er verdien av et menneskeliv? Det som ikke kan verdsettes i inntjening og kostnader, tas ikke med. Det som har en utgiftsside, men ingen inntektsside, blir akkurat det: ‘Unyttig’, en samfunnsøkonomisk belastning, en kostnad.
Nytte og kultur – motsetning eller identitet?
Da jeg for noen tiår siden begynte å arbeide med forskningspolitikk og -administrasjon, lærte jeg tidlig at det var to samfunnsargumenter – samfunnsrasjonaler – for en offentlig politikk om forskning og teknologiutvikling: Et ‘nytte’-argument, og et ‘kultur’-argument. Nytte-argumentet var samfunnsøkonomisk betinget, det ‘nyttige’, ‘kultur’ var det ‘unyttige’. Disse ordene fikk en politisk sprengkraft, gjennom den politiske offentlighetens forsterkede krav om forskningens såkalte ‘samfunnsrelevans’.
Programorganisering av forskning, de store ‘hovedinnsatsområdene’ som ble innført i 1989, alt dette var det politiske samfunnets påtvungne mekanismer for å ivareta kravet som forskningens relevans. Sammen med ‘reformen’ i offentlig virksomhet som ble benevnt som ‘mål- og resultatstyring’, internasjonalt gruppert under såkalt ‘new public management’ skulle relevanskravet være et komplement til den frie, langsiktige forskningen som ofte viste seg å være ‘nyttig’ på lang sikt, gjennom uforutsigbare koplinger og hendelses-kjeder. I praksis ble det en tvangstrøye – en gjøkunge – som for lengst har sparket ‘kultur’-kyllingen ut av redet, for at hun skal dø, utsultet og avmagret i villniset under treet.
At ‘kultur’ er unyttig, at det er noe man smykker seg med ved store anledninger, men at det som krempynten på bløtkaka, er noe forgjengelig uten varige virkninger, er dermed sosialt vedtatt som en ‘sannhet’. Dette på tross av de aller fleste av oss har hørt om Maslows behovspyramide, et verktøy fra utviklingspsykologi for å forstå individers grunnleggende motivasjon og adferdsvalg. I bunnen av pyramiden befinner de ‘økonomiske’ faktorene seg, først fysiologiske behov, og deretter opplevelse av sosial, fysisk og økonomisk trygghet og sikkerhet. I midten av pyramiden er behovene knyttet til relasjoner til andre mennesker, fellesskap og samfunn, gammelgrekernes fire former for kjærlighetsrelasjoner – στοργή / φιλία / ἔρως / ἀγάπη, storge / filia / eros / agape.
På toppen av pyramiden befinner de ‘kulturelle’ faktorene seg, Først dette: Respekt og anerkjennelse fra andre, verdighet og status. Deretter, helt på toppen: Selvrealisering, selvrespekt, selvmedfølelse. I dette ligger muligheten for å realisere eget potensiale, for å leve det livet vi ønsker, for å virkeliggjøre våre drømmer og utvikle egne og delte talenter og evner. I denne totaliteten ligger det en virkeliggjøring av behovet for å forstå den verden ‘jeg’ lever i, ‘min’ virkelighet. Fremmedgjøring – alienering – overfor deler av samfunnet, sider ved ‘min’ virkelighet, uttrykker seg som en opplevelse av tap av kontroll med egen virkelighet. Man forstår ikke lenger og mister kontroll over eget liv og virkelighetsoppfatning. For den enkelte opplevelse dette som tapt sikkerhet, av fare og utrygghet. Dette er et potensiale populister alltid har rørt heftig i.
Kultur er det mest nyttige vi har
Derfor er kultur viktig: Derfor er erkjennelsen som vi finner og får ved å oppleve kunst- og kulturopplevelser, minst like viktig, om ikke langt viktigere, enn den erkjennelsen som vinnes gjennom mer forskning, mer teknologi, mer økonomi. For kultur er ikke (bare) følelser, det må bli slutt på denne oppfatningen om at de emosjonelle og kognitive effektene som kultur og opplevelser av kulturaktiviteter avskrives som ‘unyttige’, individuelle, private følelser. For det er gjennom disse at vi bygger samfunn, uten disse er ikke menneskelige samfunn mulige – sine cultūrā, qua non – uten kultur er det intet.
Når Rene Descartes startet med cogitō, ergo sum, jeg tenker, altså er jeg, som et virkelighets- og sannhetsbevis, kunne han like gjerne ha startet med, ēmoveō(r), ergo sum – jeg (blir) forflyttet, altså er jeg, eller som det ordinært ville blitt oversatt, jeg føler, altså er jeg.
Men kanskje er dette bedre: pingō, ergo sum: jeg fargelegger, altså er jeg. Alternativt i passiv form, pingor, ergo sum. Og da er sirkelen sluttet, pingo er dagens ord. Riktignok er ordet fra et helt annet kunnskapsdomene, men gjennom felles opplevelser her ‘oppe’ får ordet en hybridisert mening som utfyller og overskrider denne latinske betydningen.
I geologi er ‘en pingo’ et låneord fra pingo på kalaallisut, det grønlandske inuitspråket. Det beskriver en såkalt hydro-lakkolitt, en rund, domeformet geologisk buling (en lakkolitt), skapt av vann (hydro), i områder med permafrost. Utseendemessig kan en pingo sammenliknes med en stor, rundkronet hatt, tenk for eksempel Torghatten. Når grunnvannet trenger inn i og perkolerer gjennom isen i permafrosten – som vannet som trenger gjennom den malte kaffen i filteret – skapes slike titallsmeter høye former.
Med vannet kommer det også inn en bakterieflora, som går til angrep på de enorme mengdene biologisk materiale som er frosset inn i permafrosten. Dette skaper store mengder metangass (CH4) som bobler opp til overflaten. Metan er en svært virksom klimagass, langt mer ‘effektiv’ til å drive temperaturendringer enn CO2. Metan har en atmosfærisk varmende effekt som er over 80 ganger større enn CO2! Derfor står oppvarmingen av permafrosten nå med stor sannsynlighet overfor et klimabetinget krysningspunkt – ett av de såkalte klimatiske tipping points – der effekten av klimaendringene blir irreversibel.
Torben Snekkestad og Morten Qvenild leder og utvikler sammen med Anja Lauvdal, prosjektet Glacier Lamentation ved Norges Musikkhøgskole. Våre musikkyndige lesere er kjent med begrepet lament eller lamento, sørge- og klagesang. En sørgesang over breene som forsvinner år for år, omtrent dag for dag, foran øynene våre, er vel en passende oversettelse. I et samarbeid med glasiologisk og geofysisk ekspertise ved Universitetssenteret på Svalbard, UNIS, utvikler de over flere år, et kunstbasert forskningsprosjekt, såkalt artistisk forskning.
Kreativ kunst skaper erkjennelse
Kreativ kunstmusikk, skapt i interaksjon med et geofysisk fenomen som en bre eller en pingo, skaper ikke bare følelser. Det skaper ny innsikt, ny erkjennelse, av en annen, dog komplementær, type til den naturfaglige, geofysiske kunnskapen om disse. Erkjennelsen kan potensielt endre den subjektive, sosialt konstruerte virkeligheten til de som opplever og lever seg inn i denne kunsten. En kulturelt betinget erkjennelse som er minst like eksplosiv og kraftfull som den erkjennelsen du kan erverve gjennom litteratur som formidler geofysisk faginnsikt.
For vit dette: Denne erkjennelsen og den underliggende kunnskapen, er ikke bare en kunstfaglig innsikt. Det er også en innsikt i og forståelse for verden vi er en del av, hvordan ‘jeg’ oppfatter ‘meg selv’ som en del av ‘min’ subjektivt opplevde verden. Meg-i-verden-erkjennelsen er minst like viktig å forstå, og like effektrik, som erkjennelse om verden-i-seg-selv. Den etterlyste totalforståelsen av virkeligheten som en enhet mellom verden og mennesket, går langt utover å se på mennesket som en del av en objektiv naturverden. Dette er det perspektivet vi lærte av blant andre Arne Næss’ økosofi, og Sigmund Kvaløys økofilosofi på midten av 1970-tallet. Det store ‘vi’ er, som Harry Martinson beskrev det i den apokalyptiske diktsyklusen Aniara, et udelelig hele. Det er ikke noe ‘oss’ og ‘dem’, vi har bare dette store ‘vi’. Vi er som romskipet Aniara på vei mot en ukjent og uviss framtid, og overlatt til våre egne talenter og evner, eventuelt vår (nærmest totale) mangel på slike. Vi kan redde oss selv, men vil vi?
Vi er mange som etter mange tiår med store mål og idealer, og iherdig innsats for å endre verden til noe bedre, sitter igjen med en opplevelse av å ha tapt. Alt det vi argumenterte for var farene vi sto overfor, inkludert permafrostens opptining, er i dag realiteter. Alt mens uttrykkene for klimaendringene blir sterkere og sterkere, nærmest måned for måned, blir viljen til å samhandle målrettet og koordinert, mindre og mindre. Og lettere og lettere blir det for populistiske demagoger å splitte og herske for å tilrane seg en makt og en eksklusivitet som forsterker, ikke avgrenser, klimakatastrofen vi står overfor. Og igjen dette: Det er i dag barnebarnas barn av de som sto i fremste rekke for å kjempe fram idealet om og realiseringen av et likestilt, likeverdig samfunn, som i dag står i fremste rekke for å rive det ned. Tidenes paradoks, spør du meg.
Kan man lage meningsfull musikk med høye kunstneriske ambisjoner av slikt? Har det noen hensikt å gjøre det? Er det samfunnsrelevant? … Er det nyttig? Svaret er ja, Ja, JA… og JA! Om noe, illustrer prosjektet Glacier Lamentation hvorfor populistiske aktører som Sløseriombudsmannen og andre kulturfiendtlige, populistiske høyrekrefter aldri vil kunne forstå kunstens og kulturens samfunnsnytte og -verdi. Og i dette, husk at dette dreier seg om å bryte ny grunn, skape ny kunnskap. Kunnskapsformer og kunst-uttrykk som er ukjente på forhånd, ofte uforutsigelige, og som derfor krever eksplorasjon, utforsking, prøving … og feiling.
Den som aldri gjør feil, er død. Den som aldri gjør feil, har ikke prøvd nok. Den som regner mislykkede prosjekter som uunngåelige, som mislykket allokering av (offentlige) midler, tar aldri nok risiko til å utvikle sin erkjennelse. Den som gjør det, er som dinosaurene som etter at Chicxulub-asteroiden smalt inn i jordskorpa på veien nedover, insisterte på å leve som dinosaurer også i den etterfølgende klimavinteren: Dømt til å mislykkes – dømt til å dø ut.
Kunnskapens dimensjoner og handlingens kompleksitet
Vi bruker ‘kunnskap’ som et dagligdags begrep, som om det er noe enkelt noe. Vi ‘vet’, eller vi ‘vet ikke’. Men det er så mye mer enn det, så mye mer komplekst. For hva er det å ‘vite noe’? Grunnleggende sett er kunnskap oppsamlet erfaring med verden, kunnskap er akkumulert liv.
Presten og filosofen Thomas ble født 100 år før Dante, han som var sønn av Alighiero av familien Alighierii, og skrev verket Commedia, det som seinere etter Giovannio Boccaccio, ble kjent som Divina Commedia – Den guddommelige komedie. Thomas kom ikke fra noen storfamilie, han kom fra den lille italienske byen Aquino, og fikk derfor det latiniserte adressenavnet som vi kjenner ham som, Thomas (fra) Aquinas. De som kan sin filosofihistorie, vet at den seinere sankt Thomas levde fra ca. 1225 til 1274. Han ble kun 50 år, men satte dype spor.
Thomas Aquinas mente at kunnskap oppnås når et aktivt intellekt abstraherer et begrep, et ‘noe’, fra et sansebilde eller -inntrykk skapt i møtet mellom verden og menneskets sanser. Å kunne noe, å besitte kunnskap, er å oppfatte og gjenkjenne, å forstå og fatte. Vi vet intuitivt at det er mange måter å gjøre dette på, det er flere typer kunnskap, innsikt, forståelse. Men få av oss tenker noensinne gjennom hva dette betyr og fører til.
Aristoteles var vel den første, og på mange måter viktigste som tenkte systematisk over dette (Sorry, Platon). Med ham kan vi skille mellom ‘episteme’, kunnskap ervervet gjennom ‘theoria’, gjennom systematisk kontemplasjon, ‘techne’, ‘produktiv kunnskap’, kunnskap knyttet til ‘poiesis’ [som leder til poesi!], til kunst og håndverk, og ‘phronesis’, ‘praktisk kunnskap’, kunnskap ervervet gjennom praksis, kunnskap som forteller hva som kan gjøres, og hvordan. ‘Gnosis’ er en betegnelse på kunnskap som gjennom historien har betydd forskjellige ting, men ‘åpenbaring gjennom erfaring’ kan synes som en passende oppsummering av det gammelgreske begrepet.
Skillet mellom ‘techne’ og ‘phronesis’ reduseres i praksis ofte til produkt- og prosesskunnskap. Men dette er en perversjon av det opprinnelige utgangspunktet. ‘Techne’ er opphavet til ord som teknikk – teknologi er læren om ‘techne’ – men dette omfatter altså poesi og annen kunst, ikke bare å skape, produsere, materielle ting. Kunnskapsbegrepet phronesis omfatter også etisk og moralsk vurderingsevne, med phronesis kan vi ifølge Aristoteles gjøre eller utføre «… handlinger som er rettferdige, beundringsverdige og gode for mennesket». Hovedpoenget her er at alle disse typene kunnskap er viktige og nødvendige. Å handle i den sosiale, fysiske og kulturelle virkeligheten er å kombinere alle disse kunnskapsformene.
Vår tro på kunnskapsbasert politikk, kunnskapsbasert handling i den sosiale virksomheten, har vært stor og dominerende. Brundtland-kommisjonen populariserte en mengde begreper knyttet til denne ‘produksjonsprosessen’ som er relevante for denne teksten. Men i alt for stor grad har det blitt redusert til en lineær produksjonskjede der ekspertisen forteller politikernes tilretteleggere (eller byråkrater) om fakta, tilretteleggerne utreder konsekvenser for handlingsvalg, og politikerne utformer på dette grunnlaget politikk i overenstemmelse med faktagrunnlaget. Byråkratene og politikerne oppfattes i en slik lineær kjede som ukyndige, de må fortelles hva kunnskapen er av ekspertene. Men kunnskapens mangesidige karakter gjør at denne veien fra kunnskap til politisk praksis, produksjon og handling er langt mer kompleks enn en slik éndimensjonal produksjonslinje.
Beslutningsprosessen er ikke begrenset til de handlende aktørene, ekspertene, byråkratene og politikerne, men til hele samfunnet – den nødvendige politikkutformingen i møtet med klimaproblemet, med den klimakrisen som utfolder seg foran øynene og ørene våre, må involvere hele samfunnet. Det krever aktivisme, sosial handling og politisk handling fra alle. Hvordan kan vi alle være klimaaktivister i denne situasjonen? Hvilke former for kunnskap krever det? Hvordan skal denne kunnskapen kunne erverves og formidles? Hvordan kan vi sikre at den stimulerer til sosial og politisk handling?
Hvordan kan vi stimulere til handling, og motvirke klimaparalyse, handlingslammelse, oppgitthet og depresjon. Kanskje noe av det aller viktigste som kan skje framover er å bygge opp troen på at sammen kan vi klare å få til noe, troen på at sammen er vi sterke. Store deler av høyresiden i norsk og internasjonal politikk vil ha oss til å bli lammet, til å gi opp. Norges klimagassutslipp er bare x% av verdens totale, hva vi gjør betyr ikke noe. Den enkelte forbruker kan ingenting gjøre, det har ingen effekt hvilke valg du selv gjør. Klimaetisk handling av den enkelte er bortkastet, sier de. Det verste som kan skje i dag, er at de blir trodd på.
Sørgesang for en bre
Alt dette danner bakteppet for prosjektet til Lauvdal, Qvenild og Snekkestad. Alt dette er relevant for opplevelsen av musikken som dette skaper. Ved to tidligere besøk på Svalbard i 2025, gjorde de tre en mengde feltopptak fra isgrotter, pingoer og der klimaendringene uttrykker seg raskest på hele jorda i 2020-årene. Klimaendringene skjer opp til fem ganger raskere i Arktis enn på resten av jorda, og på Svalbard uttrykker de seg raskere enn andre steder i Arktis. Svalbard smelter, nærmest bokstavelig talt, med katastrofale følger for lokale miljø og økologiske nisjer. Isbjørnen sulter uten is, da trenger ikke selen lage pustehull. Med varmere klima og stor og økende trafikk ‘nedenfra’ øker risikoen for import av skadelige, potensielt invaderende biologiske kulturer og arter.
Enn så lenge er vi noen som får oppleve magien med lyset på Svalbard. 30. januar kommer sola opp til 6 grader under horisonten, og det blir lyst på himmelen midt på dagen. Da slutter polarnatta. I løpet av fjorten dager ‘stiger’ sola ‘opp’ midt på dagen til den står i horisonten. Fra 15. februar er sola over horisonten midt på dagen, den 8. mars – selve soldagen i Longyearbyen – er den kommet høyt nok til å skinne ned i Longyeardalen. 18.-19. april står sola over horisonten hele døgnet – midnattssola er kommet. I løpet av ti-elleve uker går man her fra polarnatta til polardagen. Lyset skifter fra dag til dag, det er fascinerende å følge endringene i lyset.
En viktig samarbeidspartner i prosjektet er glasiologen Andy Hodson, professor ved UNIS. Han har ledet dem, og geleidet dem, og bistått med innsikt og kompetanse til å finne fram til unike opplevelser og feltopptak. På fredagen fikk vi presentert prosjektet i samtaler mellom Hodson, Snekkestad, Qvenild og Lauvdal. Vi fikk presentert prosjektet, og bakgrunnen for det. For en ekstern observatør var det slående å se hvordan behovet for å skape felles kognitive rammer, felles forståtte begreper, et språk – en kommunikasjonskanal – for å kommunisere slik at innholdet er gjensidig forstått på samme måte. Jeg vet at du vet, jeg vet at du vet at jeg vet at du vet … osv.
Her ‘oppe’ kan vi gå ut og se oss omkring. Og da kan vi se klimaendringene utspille seg nærmest sekund for sekund, minutt for minutt. Dette er det musikkprosjektet formidler, det det forteller oss som velger å lytte, å høre, å erkjenne.
Minimal ambiens med ‘ambiss’
Konserten lørdag i kunstverkstedet Artica i Longyearbyen er et uttrykk for ‘work in progress’. Prosjektet løper ut 2027 før det skal oppsummeres og evalueres. Feltopptak fra breer, isgrotter og pingoer kombineres med levende, improvisert musikk. Anja Lauvdal på modulærsynth og annen elektronikk, Torben Snekkestad på ‘trompofon’ – trompet med saksofonmunnstykke – og sopran- og tenorsaksofon, og Morten Qvenild på tangenter, synth m.m.
På en skjerm vises droneopptak gjort ute i felt på Svalbard, som viser naturens velde i all sin kraft. Samspillet mellom musikken som utøves av musikerne og feltopptakene og denne backdropen skaper et stort mentalt opplevelsesrom, et lytterom med årelang reverb. For det blir en skjellsettende opplevelse. Lange linjer, droner, borduner og barduner, langsomt endrende, umerkelig først, men lev deg inn i musikken, så oppdager du rommene, bevegelsene, ropet og skriket i naturen.
«Jeg gik bortover / veien med to / venner – så gik / solen ned. / Himmelen ble / pludseli blodi rø / – Jeg standset, lænet / mig til gjæret træt / til døden – over den / blåsorte fjor og by / lå blod i ildtunger. / Mine venner gik / videre og jeg sto / igjen skjælvende / af angest – / og jeg følte det gik et / stort uenneligt / skrig gennem / naturen» skrev Edvard Munch i sin dagbok
Slik oppleves musikken – som et skrik gjennom naturen. Foreløpig skjelver vi ikke av angst, og foreløpig har våre venner ikke forlatt oss.
Av nødvendighet er feltopptakene redigerte og historiske opptak framført i øyeblikket. De kan derfor ikke beskrives som verken stokastiske, tilfeldige eller improviserte. Det innebærer at denne faktoren i musikken er (i prinsippet) reproduserbar. Musikernes improvisasjoner er ikke stokastiske, men intenderte, men ikke nødvendigvis ‘kalkulerte’ responser til samspillet med de to andre, til feltopptakene, til lysforholdene, til publikums reaksjoner og respons. Til rommets og plassens egenskaper. Til sammen skaper det en stedbundet, om ikke totalt tidsbundet, opplevelse som er preget av unisitet – éntydighet, énverdighet, enestående – det er unikt det vi opplever her og nå.
Er det minimal musikk? Nei. Er det ambient musikk? Nei. Er det noise? Nei. Er det alt dette? Ja. Er det mye mer? JA! Skaper det refleksjon av et aktivt intellekt over abstraheringer fra et sansebilde, skapt i møtet mellom rommet, situasjonen, tiden, musikerne og fellesskapet i våre sanser? Definitivt.
En pingos erkjennelser
Kunstprosjektets siste framføring ved Polarjazz er kanskje en av de aller mest profilerte konsertopplevelsene jeg har hatt … noensinne. Fullt på høyde med de formative konsertopplevelsene vi opplevde i de formative ungdomsdagene, da musikk kanskje var uttrykk for noen av de aller sterkeste bevissthetsutvidende stimulanser vi kunne ta.
En halvtimes hoppende, dansende beltebil-indusert kjøretur på tvers av Adventdalen utenfor Longyearbyen, kommer vi fram til et nakent snødekket landskap rundt klokken 17.00 lørdag. Sola er nå langt under horisonten igjen og mørket har falt på. Vi aner Hiorth-fjellets to mektige steinbreer over oss og fjellets majestetiske blåhvitere snøside mot et intenst blått mørke på himmelen.
De tre musikerne har fått med seg et begrenset arsenal ut hit, Snekkestad kun med tenorsaksofon, klokt nok med bakelittmunnstykke, det kan være ned mot 15-20 blåkalde her ute. Vi er plassert i et område som er dominert av flere pingoer, oppsvellet, hatteformet permafrost. I sprekkene der vi står strømmer metangass opp og ut i atmosfæren. I følge professor Alan Hodson slipper den pingoen vi nå står på ut 1 tonn metangass i året – «Hadde vi vært her om sommeren», sier han til oss, «ville vi alle vært døde nå!». Tidligere på dagen har Hodson boret to hull ned i permafrosten for å skape grunnlag for en unik konsert på toppen av en pingo.
I disse hullene, som raskt fylles med vann, har Lauvdal senket ned to hydrofoner, mikrofoner som fanger lyd i vann. Hydrofonene befinner seg om lag 1,5 til 2 meter under oss, og gjengir lyder fra det strømmende vannet, boblende metangass og det inntrengende vannets møte med den 100-200 meter tykke permafrosten under oss.
I møtet med og respons til disse lydenes stokastisitet er det at de tre skaper en musikkopplevelse ulikt alt annet. Transcenderende, ekstatisk, begrepene er mange for å beskrive den ut-av-kroppen-opplevelsen som kunst og kunstens erkjennelse kan avstedkomme. Noen beskriver det også som en religiøs opplevelse. Uansett gir det en opplevelse av glede, og av tilfredshet, av å ha opplevd noe særskilt og særmerket.
Naturens mystikk, naturens musikk, musikkens natur, musikkens mystikk. Det er en skjønnhet i det, ulikt alt annet, det er en unik estetisk opplevelse og tilegnelse som gjør ne helt enestående med deg, med oss. Å høre lyden av klimaendringene, å oppleve dem, å dypforstå dem, det er det dette fører til. Piet Hein har med sine gruk, lagt grunnlaget for uttrykket om ‘å grukke’ noe. En dypforståelse, en dypinnsikt ulikt noe annet. Du har kommet fram til den innsikten om verden utenfor oss selv, over oss selv, under oss selv, som oppleves som å oppløse alt, å forklare alt. Sjamanen kalte noen den som hadde slik innsikt, og som evnet å formidle den. Lauvdal, Qvenild og Snekkestad er klimaaktivismens sjamaner her ‘oppe’.
Lytt og lær!
Vi blir gjennom tre handlinger presentert for innsikten som så langt er ervervet i prosjektet. Den er midlertidig, og kan endres. Kunnskapsstatusen er ikke hva den er, men hva den gjør med oss, og gjennom oss. Kunnskapsstatus er ikke et akkumulert ‘noe’, et ‘noe’ abstrahert fra resten av verden, kunnskap er ikke et ‘hva’. Kunnskapens status er et ‘hvordan’, kunnskapen danner et grunnlag for systematisk handling, for praksis.
Vil du lese mer om prosjektet Glacier Lamentation kan du gjøre det her.
Kunnskapen vi som deltakere i prosjektet har ervervet, er nå vår egen, en del av oss, så lenge vi lever. Vi kan lytte til den igjen, gjenoppleve den, bruke minnene, erfaringene, inntrykkene. Vi kan bruke den eller la være. Vi kan handle aktivt eller vi kan være passive. Kunnskapens status er nå hva vi gjør med den.
Lytter du?
Tekst og foto: Johan Hauknes
Torben Snekkestad (NMH), Andy Hodson (UNIS), Anja Lauvdal (NMH), Morten Qvenild (NMH), Julie Lillelien Porter (Nordover kunstsenter)
Hiorth-fjellet med to steinbreer.
Glacier Lamentation, Artica, lørdag. Fra venstre Anja Lauvdal, Torben Snekkestad og Morten Qvenild.
Morten Qvenild.
Anja Lauvdal og Torben Snekkestad.
Utdrag fra konserten i Artica, lørdag 7. februar 2026. Klikk på fullskjerm-ikonet nederst til venstre for visning i full skjerm (click lower left symbol for full screen view).
Utsikt mot Hiorthfjellet og Hiorthhavna/Moskuslaguna, åstedet for utekonserten lørdag 7. februar 2026.
Glacier Lamentation, lørdag 7. februar 2026.
