Konserter

Mikrotonal skjønnsang

VICTORIA—NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 2. MAI 2019: Da vi hørte verket «Folklore» av Trondheim Voices første gangen under fjorårets Moldejazz, skrev Fire Flates anmelder Karoline Albrigtsen at dette var «hypersensibelt og overlegent presist i sin minimalisme. En kultus fra et annet univers. Et multivers?

«Å være i Teatret Vårt var som å [motta] nattverd på ei messe med en ekstraterrestrisk og transkronologisk nonneorden. Det er kanskje en grunn til at «Folklore» ikke ble kuratert til kirka? Stykket har helt udiskutabelt et rituelt preg over seg, og stilistisk sett kunne man kanskje kalt det en slags neogregoriansk superfuturisme? Fremmedord til side: dette var altså et helt uovertruffent mesterverk».

Nå skulle vi få anledning til å oppleve Helge Stens og Ståle Storløkkens magnifike verk en gang til — denne gangen på Nasjonal jazzscene. Og opplevelsen ble om noe, enda sterkere denne gangen.

For ensemblet Trondheim Voices slutter ikke å imponere. Og takk for det. De framstår på mange måter i dag som kanskje det aller fremste, i hvert fall ett av de aller fremste, samtidsmusikalske vokalensembler i Norge i dag. På bakgrunn av en stilistisk og uttrykksmessig åpenhet og ekperimentering, men med en dyp forståelse for tradisjonen, leverer de det ene toppprosjektet etter det andre.

Blekket har ennå ikke rukket å bli tørt på alle omtalene av den fenomenale 2018-utgivelsen «Rooms and Rituals», du kan lese salt peanuts*’ doble anmeldelse her, før de altså bestiller et nytt verk. Denne gangen altså fra Sten og Storløkken.

La det være sagt med en gang: framføringen denne torsdagskvelden toppet solid verkets premiereframføring i Molde. Den gangen opplevde denne anmelder at verket ikke riktig satt, selv om storheten i ensemblets kontroll med mikrotonale uttrykk er eminent. Men kanskje gikk behovet for kontroll denne første gangen litt utover verkets sjel og indre liv? Men nå satt det til gagns!

Karoline Albrigtsen mente etter konserten i Molde at vi skulle gå ut av rom — til det utenomjordiske — og gjennom tid for å kunne beskrive verket. Men skal vi sammenfatte det samlede visuelle og auditive inntrykket av denne konserten er hennes begrep om neogregoriansk superfuturisme ikke helt ueffent.

Ni damer, med lange sorte kjortler, kjortlene med pipekrage og kraftige mansjetter. Over kragen og så vidt ut over mansjettene er smale blondekanter alt vi kan ses av en hvit skjorte under kjortelen. I et langt kjede på brystet henger en stemmegaffel som det hellig symbol for den menighet vokalistene tilhører. Enhver assosiasjon til et kirkekor satt sammen av historiske nonner eller andre kantriser, er dermed helt åpenbart en følge av et tydelig ment visuelt signal.

Slike assosiasjoner understøttes videre av de ni kvinnelige sangernes strenge, nærmest asketiske, mimikk. Oppsettet på scenen er tvetydig.En tvetydighet vi skal komme tilbake til.

Men først dette: Stramt linjert fire korister på hver side av et perspektivskapende langt bord, med lengdeaksen pekende mot oss som en kanon. Vi ser aksen, vi ser perspektivet det skaper. Men vi ser ikke bordets flate — den er skjult for oss på grunn av høydeforskjellen. Vi er rett og slett for lavtstående … og i tillegg sittende.

I høysetet ved enden står ensemblets kunstneriske leder, Sissel Vera Pettersen, som ypperste og forrettende prestinne. Vendt mot oss, men uten å ense oss. Bak Pettersen en stor gong – den framstår nesten som et solsymbol, men er plassert utenfor senteraksen – og dermed brytes illusjonen.

Mens Pettersen har blikket rettet ut i tomrommet over bordet, … og videre inn i evigheten, står de åtte andre vendt mot hverandre – to og to. Med blikket festet i hverandres over bordets tomrom, og med siden vendt mot oss.

Scenebildet er gjennomgående holdt i svart, med svart bakteppe og et stort mørke over scenen. Lyset – kaldt, hvitt – kommer fra dette ukjente bordets tomrom og lyser opp de ni kantriser nedenfra og bakfra. Avstanden mellom spektakelet på scenen og oss øker, vi ser ikke bare inn i et sugende mørke, vi ser opp mot … hva?

Men så: Under kantrisenes lange – nesten ned til gulvet – skjørt aner vi sølvglinsende sko med tykk, kraftig traktorsåle. Dette er definitivt ikke sko som setter tankene på middelalderske korister. De gir mer tanker i retning av cyber-punk, som Blade Runner og Matrix-filmene.

Massive noteholdere og to hvite notelys per korist peker sammen med det øvrige asketiske oppsettet mot et futur-mekanistisk sceneunivers som minner meg om Kraftwerks sceneoppsett. De ni kantriser er dessuten alle sminket med et bånd over øynene som ytterligere understreker science fiction-elementet. Sminken vekker jo åpenbare tanker om det VISOR som sjefsingeniør på romskipet Enterprise, Geordi La Forge, bærer i Star Trek-universets 24. århundre. I små subtile signaler fortelles vi at dette ikke er en vanlig dag på jobben for pave Gregor den store og hans mange seinere disipler. Uansett om det er neogregoriansk eller ikke.

Sjefsingeniør Geordi La Forge – som sammen med resten av mannskapet på Enterprise «boldly went where no man has gone before» – var født blind. Utstyrt med et par visorer koplet direkte til nevrale implantater ved tinningene, kunne han «se» over hele det elektromagnetiske spektret – og med det se mer av virkeligheten enn oss — vi med ordinært syn. Infrarødt og varmestråling, ultrafiolett og røntgenstråling – alt kunne leses og «ses» med et par visorer.

Geordis utvidede syn med slike visorer reiser dermed spørsmålet om hvem som er den virkelig svaksynte. Er det han … eller er det vi andre? På samme måte gir båndet over kantrisenes øyne også et hint om at koristene ser mer enn oss vanlig seende tilhørere. De ser inn i en virkelighet som vi kun kan ane, disse døtre av de romerske vestalinnene. De ser inn i en virkelighet som ligger utenfor vår syns- og fatteevne. Men fortvil ikke, for kantrisene viser oss vei, og gjenskaper denne større verden på en måte som vi ikke bare kan «se», men også fatte. På tross av vårt begrensede syn. De bringer med det sin verden — eller en avspeiling av den — ned til oss.

Det er en tvetydighet – eller rettere en mangfoldighet – i meningen og fortolkningen av den visuelle kanalen. Fortid og framtid, det henfarne eller det kommende. Dette forsterkes og utvides i den auditive kanalen av konserten. Det tegnes fram et mikrotonalt univers som er så rikt på detaljer og linjer at tilhøreren må la seg rive med i strømningene. Men som igjen peker både framover og bakover i tid. Så om verket ikke er transkronologisk, er det i det minste interkronologisk.

Verket binder slik sammen fortid, nåtid og framtid — og presenterer dem for oss. Koret viser oss koplingene mellom de tre og hvordan tradisjonene er som bibelske speil og gåter for å se dette store samspillet. Hvordan de kan brukes av oss her og nå for å se sammenhengene mellom alle de tre områdene. Kantrisene er der ,som Paulus beskrev i brevet hans til Korinterne at vi alle skulle komme, når vi har tatt steget over i den virkelige verden: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, / da skal vi se ansikt til ansikt. / Nå forstår jeg stykkevis, / da skal jeg erkjenne fullt ut». De ser hva vi ikke kan se, men de hjelper oss med disse speilene og gåtene.

Samtidig lever denne musikken som en fornyelse av den gregorianske tradisjonen for kirkemusikk. I et stilistisk klassisk format, men i et nytt, samtidsmusikalsk språk. Verket presenteres i all hovedsak som et kontinuerlig hele, men det er ikke vanskelig å følge med i skiftene mellom de ulike satsene. Der guden Janus har to ansikt, har dette verket tre; ett mot fortiden, ett mot framtiden og ett mot oss i nåtiden. Prestinnene ser det som ett eneste ansikt, uavhengig av tiden, men det kan ikke vi.

De i alt 14 delene framviser et svært så variert bilde. Som de gamle bildene av renessansemalerne Brueghel, den eldre og den yngre kan vi fortape oss i de bittesmå detaljer, eller vi kan trekke oss tilbake og forsøke å fange det store panoramaet.

Uansett er det ikke ett eneste bilde dette strålende verket framviser. Som urnen til Pandora kan det pakkes ut i en stor flora av bilder og historier. Som et Mandelbrot-sett, hvor det fraktale ligger mellom de klassiske heltallige dimensjonene av linjer, flater og rom, er de mikrotonale strukturene mellom de tolv vel-tempererte tonene rike på dynamikk og dramatikk. Om vi da velger å dykke ned i dem.

I den første Matrix-filmen blir vår helt Neo presentert for valget mellom den røde eller den blå pilla. Vil du se verden slik det er ment at vi skal se den, eller vil du se verden slik den virkelig er? Med den blå pilla kan du fortsette å leve ditt liv i trygghet og med en opplevelse av lykke. Men altså i en total uvitenhet om at denne tilsynelatende virkeligheten kun er en illusjon.

Den røde pilla gir deg kunnskap – og friheten til å handle på bakgrunn av den – om virkeligheten slik den virkelig er. Men som medfører at du må leve i og med verdens virkelige brutalitet og usikkerhet. Alt den røde pilla lover er sannheten. Intet mer enn det.

I «Folklore» må du ta den røde pilla for å være med. Uten den vil du være fullstendig tapt i møtet med verket. Referansene er mange – og mangetydige. Men kantrisene har en kontroll med virkemidlene og en stemmekontroll som er nærmest overjordisk. Det er ikke bare det at de har kontroll over disse mikrotonenes mange nivå, der mellom de hvite og de svarte tangentene på pianoet. Men når de i tillegg framviser et glissando mellom disse, snakker vi ikke bare om toppidrett, vi snakker om ekstremsport!

Titler i par som «Ascend» mot «Descend», «Centre Earth» mot «Heathen Earth» peker mot åpenbare kirkelige allusjoner. «Gregoriansk Messiaen» og «Mikrotonal gregoriansk» mot åpenbare musikologiske linjer. «Aether I, II og III» peker ut mot det eteriske, det overjordiske, men på et annet mytisk felt enn det kristne.

Et kor framført med mikrotonale klokker, lyssettes med med en blodrød varm farge. En farge som i vår kulturkrets vanligvis forbindes med Helvete, med den evige ilden. Men dette er jo også noe som er den rensende ilden. For i middelalderens kosmos er ilden først og fremst lokalisert i Purgatoriet — denne verden der sjelene renses — purgares — for sine synder.

Så vidt jeg kan skjønne er dette satsen «Heathen Earth», og det spectaculum som framvises antyder hvordan det vil gå med den som ikke velger den rette vei. Dette etterfølges av et «Mikrotonal gregoriansk» som viser den sanne vei, før det ender ut i «Aether II», ut i eteren.

Det er usigelig vakkert og enormt. Sammenlignet med urpremieren i Teatret Vårt i juli 2018, framstår «Folklore» i dag i langt større grad som et verk, ikke som en kjede med låter. Hva som er gjort av Sten og hva som er laget av Storløkken er irrelevant. Det relevante er den større helheten som disse fjorten satsene går opp i, hvordan de sammen, visuelt og auditivt, skaper et panorama som vil stå som en milepæl i Trondheim Voices etter hvert svært så mangesidige katalog.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kerstin Siemonsen (hovedbildet)/Johan Hauknes (illustrasjonsbilde)