Konserter

Miles Smiles

MONTMARTRE KØBENHAVN, 12. NOVEMBER 2015: Før denne konserten startet, var det skrint med publikum, men de jazzinteresserte Københavnere vet å kjenne sin besøkelsestid, så rett før konsertstart så fyltes lokalet fint opp (og arrangørene forteller at det er solgt godt med billett til morgendagens konsert).

Inn på scenen kommer de, Anders Kjellberg setter seg bak trommene, Eddie Gomez tar plass bak bassen, Carsten Dahl setter seg ned på pianokrakken, og , etter noen minutter, kommer Palle Mikkelborg og tar plass midt på scenen med sin trompet.
Det ville jo vært en gedigen skandale om det ikke skulle komme folk til denne konserten, og for dere, som var i byen og som ikke tok turen denne kvelden, kan vi bare si at dere gikk glipp av en jazzhistorisk begivenhet.

Jeg antydet i min forhåndsomtale, at dette kunne bli en legendarisk konsert. Og det ble det! Fra start til mål.
De begynner med noe som høres ut som Miles Davis anno 1966. Vi snakker kvintetten fra Newport den 4. juli 1966 med Miles, Herbie Hancock (p), Ron Carter (b), og Tony Williams (dr). Den eneste som mangler er Wayne Shorter på saksofon, men det gjør ingenting. Det hele låter Miles Davis, og vi er i himmelen. Carsten Dahl går over fra pianoet til elpiano, og vi er plutselig noen år fram i tid, og bandet koker. Trommeslageren Anders Kjellberg koker, bassisten Eddie Gomez koker, og Carsten Dahl koker nesten over. Palle Mikkelborg kjører noen vanvittige løp, slik vi nesten aldri hører han, og alt er så innmari BRA!

Så går de over i en rolig ballade, som er skremmende vakker, og vi er der hvor vi kjenner Mikkelborg best. Kommunikasjonen mellom han og Carsten Dahl er utrolig. Låten er en standard, som ligner på «’Round Midnight» men er det ikke. Eddie Gomez leverer en fantastisk solo og Palle Mikkelborg synger! Kan det bli vakrere?

Neste låt starter med Eddie Gomez i en nydelig bass-solo med bue. Langt fra all verdens symfonikere, men ustyrtelig vakkert. Vi får en seig blues med ytters uortodoks elpianospill fra Dahl, før Palle Mikkelborg setter skapet på plass med en strålende solo. Dahl bryter inn med en utrolig vakker pianosolo som overgår det meste fra Keith Jarrett, og Gomez avslutter den vakre låta på en strålende måte.

Så følger standarden «Bye, Bye Blackbird», i en strålende og original versjon. Jeg sitter ved siden av en vakker, dansk dame, og kunne ha kysset henne der og da, men lar vær. Vi får preparert piano, hvor Dahl hiver tamburiner og annet stæsj oppi pianoet, og Gomez henger seg på. Det låter strålende.

Så er vi inne i noe som garantert er en dansk folkemelodi, som også fremføres usigelig vakkert, hvor Palle Mikkelborg er i sitt ess, og spiller melodien og soloene over de andre.

Så er vi tilbake til Miles Davis. «Love for Sale», rett og slett. I sen 1959-tapning, men allikevel 12. november 2015. Mikkelborg gjør temaet med mute og Eddie Gomez avleverer kanskje kveldens fineste solo, før Dahl går helt av hengslene i sin solo for å overgår bassen. Det swinger infernalsk, Kjellberg er helt framme på tuppa, og da Mikkelborg kommer inn er kvelden fullkommen.

Som ekstranummer får vi en sak, som sikkert er en standard, men hvor ingen egentlig vet hvor de skal, i starten. Men så kommer Mikkelborg, og lanserer temaet på «Over The Rainbow» i verdens vakreste versjon, og veldig typisk Mikkelborg. Dahl gjør en solo som ligger helt på knivseggen, men som holder seg på rett side, og «kompet» er solid på plass.

Og oppe i himmelens jam session har Miles Davis tatt seg en pause. Han sitter med ørene på stilker, og lytter konsentrert på hva han hører fra Jazzhus Montmartre, og han smiler, for dette er musikk han kan like, fra sin gamle kollega fra Aura-prosjektet, Palle Mikkelborg.

Et nesten fullsatt Montmartre er i ekstase. Vi har fått være med på en legendarisk konsert i Jazzhus Montmartre, og hadde jeg vært i byen i morgen, fredag, så skulle jeg ha besøkt klubben nok en gang. For dette var en strålende konsert, som jeg mer enn gjerne skulle ha hørt mer av. Men konsertene blir tatt opp, så får vi håpe at noen vil gi det ut, gjerne begge konsertene, komplett!

Hvis ikke denne kvartetten får fylt opp konsertlista med festival- og klubbjobber det neste året, så er det noe fundamentalt galt med Nordiske klubb- og festivalarrangører. For dette var bare SÅ bra, og en konsert som vil gå over i historien som en av de store favorittene.

Takk Carsten. Takk Palle. Takk Eddie og takk Anders, for en strålende forestilling! Og takk til Christian Brorson på Montmartre som ga plass til denne strålende kvartetten.

Tekst og foto: Jan Granlie

Carsten Dahl (p), Palle Mikkelborg (tp), Eddie Gomez (b), Anders Kjellberg (dr)