Konserter

Mitt liv som tjuagutt

NATTJAZZ, DAG 5, 30. MAI 2017: Så lenge våpenseglet til det tyske kontor vaiet over Vågen og Bergen (med en kronet tørrfisk!) hadde hanseatene kontroll. Jazzen ble holdt utenfor. Nattjazzen var en død drøm.

Da sjefen på Bergenhus, Christoffer Valkendorf – noe som vel ikke akkurat et erkenorsk navn? – i 1558 ga de gjenværende tyskerne valget mellom å løse borgerbrev eller å reise ut, var hanseatenes tid forbi. Så nå var det kanskje endelig jazzens tid?

Men akk, nei. For nå kom silda for fullt inn til Norges kyster, og overtok rollen som drivkraft for utviklingen av byen Bergen. Og slik gikk det de neste 150 000 dagene. Ikke før gikk en handelsera mot slutten så kom det en ny. Fra sild og torsk, sjøfart, båtbygging, industri og finans. Også selvfølgelig olje til smøring. Alle disse tingene som er så viktige for dem som er opptatt av at lykke kan måles – og at det kan måles i kroner og dollar. 150 000 dager – 400 år og vel så det.

Om det var oljeprissjokket, byutvidelsene eller hva som gjorde det, men i 1972 begynte det å skje ting i Bergen. Ting som gjorde at Olav Kyrre etter hvert begynte å rotere av glede, der han ligger oppe i Nidaros – ett eller annet sted under gulvet i den Kristkirken han bygde over restene etter sin onkel Olav – også det en Haralds sønn.

Men det startet med mørke dager. For stagnasjonen kom. Nyordet den gangen var ikke rekkeviddeangst, men det var minst like skremmende. Om ikke mer – nyordet den gangen var nemlig stagflasjon. Stagnasjon og inflasjon – og avindustrialisering. Den  motoren som hadde drevet Bergens økonomi og blod framover gjennom århundrer mot stadig nye høyder var i ferd med å stoppe opp. Motoren fusket, hostet, og satte ned farten.

Bergensjazz i tusen år
Dette var også en motor som hadde holdt den improviserte musikken nede. Holdt jazzen tilbake. I hvert fall nesten. For de siste tiårene hadde noen frilynte musikere satt seg sammen og etterlignet sine forbilder på den andre siden av Askøy, Stord og … Men man spilte fortsatt deres musikk, det var ikke Bergens musikk. Men så …

Allerede noen år før 1972 hadde det begynt å skje ting. Etter at Neptun stengte sine jazzdører i 1965, gikk riktignok lufta ut av dette jazzlivet i Bergen. Men KK (Knut Kristiansen), Øyvind Søbstad og andre gjorde en iherdig innsats for at det skulle leve videre og utvikle seg. Og så – i 1972 – med etableringa av jazzklubben Bergen Jazz Forum fant de igjen grunnsteinen som Olav Kyrre hadde etterlatt seg.

I 1973 foregikk de aller første jazzdagene under Festspillene. En konsert kalt «Bergensjazz» ble arrangert av Bergen Jazz Forum i Engen kino. Her sto KKs band Lyderhorn, Bergen Ballade Orkester og Bergenskvintetten på programmet. I tillegg medvirket Harald Halvorsens kvintett, med et program hvor de bl. a. spilte Miles Davis’ «So What» fra modalåret 1959. Modaljazzen var kommet til Bergen – og den var kommet for å bli.

Etter hvert ble det Nattjazz – og med Studentsentret som sentrum. Før altså Røkeriet tok over. På studentsentret var jazzfetivalen i stor grad preget av at Bergen etter hvert ble en studentby – med Universitetet i Bergen som i 1978 fyllte 30 år, og Norges Handelshøyskole som var lagt ute i Sandviken fra 1963.

Og resten – som da Jon Skjerdal kasta kokainen til James Brown på sjøen og andre hendelser, vil vi sikkert bli fortalt i forbindelse med den femtiende festivalen i mai- og junidagene i 2022. Historiene om hvordan den nye, unge Bergensjazzen vokser fram. Med Danmarksplass, Ny Bris, Bergen Band/Bergen Big Band. Om Hulen, Studentsentret, om USF Verftet.

Hvem husker ikke politivoldsakene fra 1974? Omtales Boomerang-sakene? Kankje også Trude Drevlands uheldige omgang med båter og champagn? Kanskje dukker de også opp. Men først og fremst skal det handle om Nattjazzen.

Hvor gammel er Nattjazzen da i 2023? Er den femti år? Eller ni hundre og femti år? Det kommer an på hvilken historie du tror på. Men at Olav Kyrre var glad i et glass, er det ingen tvil om. Det har vi Snorres ord på.

Skal vi vedde om hvor vidt Skjerdal da fortsatt sitter som festivalsjef – og dermed har vært Nattjazzsjef mer enn halvparten av livet sitt? Eller har han flytta tilbake og driv å bryggja øl heime i Aurland?

Mot språk
Nå skal altså årets Nattjazz avsluttes for vår del med to konserter. Først ut er Arve Henriksen – trompet og vokal – med Jan Bang og Erik Honoré på sampling og bearbeiding og Eivind Aarset på gitar – alle rikt utstyrt med elektroniske hjelpemidler. Konserten markerer slippet av den nye plata «Towards language», anmeldt på salt peanuts* her.

Det sprer seg en viss usikkerhet før konserten, fordi store deler av utstyret til Jan Bang er blitt borte på veien til Bergen. Og dette er ikke slikt standardutstyr som kan erstattes med låneutstyr – som en lånebass eller lånegitar. Noe av utstyret kommer til rette, og noe supplerende låneutstyr kommer på plass. Selv om Bang har problemer underveis med å få inn alle lydbærende kanaler på et lånt miksebord, er det meget lite av dette som synes ut i en nesten fullsatt Sardinen.

Totalt er kvartettens musikk en ypperlig hjertemedisin. Den gir en blanding av hjertestartende støt og følelsesmessige utbrudd som gjør godt både for kropp og for sjel. I sentrum av musikken sitter – og virker – Henriksen. Jeg er overbevist om at den mannen kan skape nydelig musikk med kun to tomme hender.

Musikken vi kjenner igjen fra plata er klippet opp og lappet sammen på nye måter, men er fortsatt medrivende og skjærende vakker. Henriksen og de tre andre utveksler ideer og krysser klinger så det er en fryd.

Og Jan danser – selvfølgelig. Jans til tider polyrytmiske tilnærming og driv blir understreket av hans fysiske bevegelser. De utvider inntrykket og forener det auditive med et visuelt uttrykk som får musikken til å svinge.

Når Henriksen i tillegg presenterer oss for det Stian Carstensen en gang omtalte som hans «lyriske sopran», et høyt falsettregister der Henriksen har full kontroll kjenner vi musikken hans igjen – og vi liker det. Men når Henriksen utvider sitt repertoar til et nesten-verbalt språk som kan minne om Sidsel Endresens arbeider da hun utviklet tingingsverket «Living Rooms» til Nattjazzens jubileum i 2002, blir det glitrende.

Avslutningen denne for oss siste kvelden med gjengen er med power-duoen med Ståle Storløkken på tangenter og Stefan Pasborg på trommer. Fra den svevende og svingende elektroniske verden er det over i et mer rocka swing-uttrykk. Jeg rabler ned på blokka at «syrerocken lever og har det bra på Verftet». Ikke minst skyldes det Storløkkens mesterlige synth- og B3-spill og etterfølgende og påleggende lydmanipulasjoner.

Men i betydelig grad skylddes det også Pasborgs dynamiske trommespill. Det er få andre trommeslagere enn Pasborg som kan levere slike øs-pøs voldsomme tsunamier av stormende lydvegger, men som allikevel åpner for de bittesmå detaljene. En tsunami der selv en liten barkebåt kan bli sett og få uttrykke seg. Hvordan han greier det aner jeg ikke. Men han får disse små nyansene og detaljene til å snakke, til å uttrykke seg, mens det blåser en orkan forbi.

Storløkken er en mester på tangenter. Og viser til fulle hvilken eminent tangentmester han kunne ha vært på 1960- og 1970-tallet om han hadde vært ung i Canterbury eller Birmingham anno 1968-69. Men heldigvis for oss er han fortsatt ung her hos oss i 2017.

Materialet er delvis cover-versjoner av klassiske rockeslagere, vi får høre metall-rockerne Black Sabbath’s «Iron Man» og Stones «Paint it Black» i versjoner som er kort og godt herlige. Gjennomført med trøkk, respekt og humør. En Pasborg-original som gir meg og andre en opplevelse at her er det bare å trekke i kilten. Låta er så godt som en skotsk reel.

Resten av låtene, «Jaja», «Dark Fragments», «Fin» og «Vann over hodet» kjenner vi fra Storløkkens bidrag til repertoaret til trioen Veslefrekk – fra den selvtitulerte debutplata og fra «valse mysterioso». Veslefrekk besto på midten av 1990-tallet, med tre medstudenter fra jazzlinja i Trondheim, Storløkken, Jarle Vespestad og Arve Henriksen. En trio som etterhvert ble omdannet til Supersilent i 1997, under dette årets Nattjazz.

Det var derfor riktig og glitrende da Arve Henriksen hoppet overraskende inn fra publikumssiden og bidro med et vokalkor til «Vann over hodet». Ekstranummeret er enda ei låt fra Veslefrekk-tida.

Med dette forsterker duon et strålende minne om nok en god Nattjazz – om minnerike konserter og om deilige dager i Olav Kyrres by. Eller var det kanskje ikke Olav som stiftet byen? Kanskje var den her ved Vågen allerede i 1067 – da Olav kom til makten. Noen hevder til og med at det (er ensjanse for at det) var en danske som etablerte Bergen, kong Knut!

Uansett, det endrer ikke Bergensjazzens tidlige historie. Verken Knut, Olavs onkel – han hellige eller hans far ville ha vært tilstrekkelig interessert i gildet. Det var Olav som innstiftet natta i Bergen – slik det går fram av disse linjer!

Dermed er historien brakt opp til vår nåtid. Men med det er også mitt liv i år som temporær bergenser over for i år. Lykke til, Jon Skjerdal og resten av teamet, med fortsettelsen av den førtifemte Nattjazzen.

Jeg kommer gjerne tilbake for å vandre i smauene på Nordnes. Ses igjen!

Tekst og foto: Johan Hauknes