JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 12. MAI 2016: … alt annet enn en polsk gitarist. For det var det denne kvelden i sommerlige (og varme) København startet med. Gitaristen Raphael Roginski er visstnok opptatt av jødisk folkiemusikk, tyrkisk psykedelica, afrikansk musikk, poeten Langston Huighes og John Coltrane. I den timen han holdt på denne kvelden, var det ikke mye av det, men nærmere Ornette Coleman og hans gitarist Bernie Nix, noe som ikke falt helt i smak hos undertegnede.
Men etter en pause, kom en av våre absolutte pianofavoritter på scenen. Matthew Shipp er født i Wilmington, Dellawere i 1960, og begynte å klimpre på pianoet da han var seks. Hans mor var en god venn av trompeteren Clifford Brown, og det var mye jazz i heimen. Han studerte ved universitetet i Delaware, før han begynte på New England Conservatory of Music. I 1984 flyttet han til New York, hvor han prøvde å livnære seg som musiker. Men det var ikke før på tidlig 90-tall at det «tok av».
Han debuterte på plate i eget navn i 1988, på innspillingen «Sonic Explorations» i duo med altsaksofonisten Rob Brown, og etter det har det bare gått en vei. Han har hatt med folk som fiolinisten Mat Maneri, saksofonisten Roscoe Mitchell, bassisten William Parker, trommeslagerne Susie Ibarra og Gerard Cleaver, trompeterne Roy Campell jr. og Wadada Leo Smith i bandet sitt, og han har vært sidemann, spesielt på plater med saksofonistene Ivo Perelman og David S. Ware.
På konserten i kveld fikk vi en lang låt, som inneholdt alt man kunne tenke seg fra den nyere jazzpianohistorien. Han presenterte fraser fra Cecil Taylor, den nesten knusende venstrehånda til McCoy Tyner, rytmikken til Thelonious Monk og kreativiteten til Aki Takase. Og hvis vi legger til noen dråper Misha Mengelberg og inspirasjon fra Bud Powell, så har vi omtrent det brygget han serverte i kveld.
Shipp er en utrolig tekniker, og hans evne til å improvisere er det nesten ingen som kan måle seg med. Han benytter hele pianoet, både utenpå og inni, og jeg er overbevist om hvis Jazzhouse sin pianostemmer var tilstede i kveld, så falt det nok en tåre, med tanke på arbeidet som venter i morgen.
Men det var en strålende konsert i et relativt velfylt Jazzhouse. Og vi fikk et kort, men ytterst effektivt ekstranummer, slik at vi kunne gå derfra med et stort smil om munnen.
Neste gang Jazzhouse har tenkt å invitere Matthew Shipp til byen, så håper og ønsker jeg at han får med seg for eksempel saksofonisten Ivo Perelman og bassisten William Parker. Så kan byens egen Kresten Osgood gjerne få traktere trommene. For det skal noe slikt til, for å overgå den solokonserten Shipp gjorde i kveld!
Tekst og foto: Jan Granlie
